den store spenningen og gleden uteblir

[Anonym bruker]

Nå er jeg snart klar for 3 trimester, men mangler fortsatt den fantastiske frydefulle følelsen alle snakker om.

Jeg gråter ikke på UL eller når jeg hører hjertelyden. Går ikke rundt og svimer i alle baby butikker heller.

 

Jeg er dårlig og har ikke noe liv pga graviditeten. Men venninne mine mener jeg bare skal være glad som er gravid. De drømmer nemlig om barn men har ikke mann en gang... eller så har de mistet mer enn en. Jeg føler derfor at jeg nesten ikke kan snakke om svangerskapet med noen.

 

Jeg har vurdert å gå til 3D UL for å se om det gjør at jeg kommer nærmere den lille. Noen med erfaring på det ?

[Tpop]

Hei.

Jeg sliter også litt med knytte meg (hvis jeg kan kalle det det)til den lille.

Hadde en Ma for 2 år siden og har prøvd siden noe som jeg syntes var en veldig påkjenning psykisk.

Da jeg ble gravid nå så trodde jeg jeg skulle bli kjempeglad over at det endlig var i boks igjen, men jeg klarte ikkeå finne fram den gleden. Fikk tidlig ul pga dette i uke 9, og trodde at dette ville vekke meg å virkelig skjønne at nå sitter den lille der. Mannen min stod med tårer i øynene og babla i vei til gynokologen og jeg stod der stum som en østers. Jeg turte ikke føle på den gleden, selv om jeg selvfølgelig ønsket at hjertet på den lille skulle slå slik det gjorde.. Så fikk vi ny ul uke 13. Dette var en nervepirrende uke da jeg oppdaget ma i denne uken sist gang. Fosteret hadde vært dødt i over en mnd sist gang, så jeg trodde dette skulle skje igjen. Bebisen levde ved ul i uke 13 også og da hadde jeg vært så slem å sagt til mannen min om han ikke kunne prøve å dempe gleden denne gangen hvis jeg ikke klarte å slippe frykten. Han forstod hva jeg mente, men jeg vet det var stygt av meg. Heldigvis har mannen min vært veldig forståelsesfull og han har vært vekdig bekymret han også. Jeg har vært sykmldt hele svangerskapet pga div plager, og det var veeldig tungt i begynnelsen og hvertfall når jeg ikke klarte å knytte meg til bebisen slik jeg gjorde de forrige gangene, jeg ignorerte grunnen til plagene liksom.

Noen dager så var jeg så dårlig form at jeg bad en bønn om at dette var ikke værdt og ønsket meg en sa, noe som jeg selvsagt angret på etterpå og bad en ny bønn til den lille om at han ikke måtte bry seg om de dumme tankene jeg hadde hatt tidligere. Sprøtt, men gjorde nå det.

Så var det bare å vente til ordinær ul, og jeg var lettet over at alt var bra på ul, men hvor var den kjempe rusen av glede???

Så tenkte jeg at når jeg kjenner sparkenen til den lille så da da skulle jeg virkelig skjønne at dette bærer veien til en levende bebis. Men nei, jeg klarer ikke helt det nå heller, enda det er en veldig aktiv krabat. For tre dager siden så brøyt jeg rett og slett sammen i tårer, og jeg fikk sagt til mannen min at jeg fremdeles tenker på dette. Jeg fikk litt angst av og tenke på at tenk om jeg også bruker tid etter fødselen på å se at dette er virkelig og at jeg kommer til å få beholde han. Lovet hverandre å snakke om det år det tynger, for vil ikke slite med det her etter fødselen også.

Fikk også beskjed om at det er en liten gutt vi venter på,men det tror jeg heller ikke på da, så da ble det enda vanskeligere å skjønne alt dette. Jeg var sååå sikker på at det var en jente denne gangen. Kjønnet har ingenting å si for oss, men jeg var så sikker og da ble det enda mer rart å tenke på at det er en liten gutt og ikke jente.

Så det er flere en deg som går og venter på den store gleden skal komme, og det gjør den sikkert også, vi får bare vente. Jeg klarer ikke å se at dette kommer til helt sikkert til å gå bra, selv om det er det mest etterlengtende bebien vi venter, og da føles det også rart og ikke tørre å knytte seg til den lille der inne, eller å tenke på han med en gledes positiv følelse inni meg liksom......

Jeg skal hvertfall ikke bære fram noen bebiser til, det er sikkert:) Har en herlig gutt fra før og denne ser ut som vil se dagens lys:)

Vi skal adoptere så den prosessen skal vi sette i gang med en gang vi kan og orker:)

Vi skal ta med sønnen vår på 3D ul og jeg har vel sluttet å håpe at dette skal vekke meg, det får skje når det skjer....

[Anonym bruker]

Jeg så speilbildet av en dame i et butikkvindu i dag som var kjempe gravid... og så var det jammen meg meg selv gitt ...

Kan jo hende vi bare skal vente til ungen kommer og så kommer nok gleden