Er litt lei meg - mamma er jo liksom viktigst for barnet... eller??

[Anonym bruker]

Må tømme hjertet litt ang. noe som gjør litt vondt å snakke om - og å føle på. Jenta mi på 16 mnd. er verdens blideste og tillitsfulle storsjarmør. MEN - hun er da sååååå tillitsfull overfor andre, at mamma blir liksom ikke så viktig. Jeg føler virkelig at hun er mere glad i dagmamman og andre rundt oss, enn i meg. Og det gjør rett og slett veldig vondt. Jeg er delvis hjemmeværende, men på grunn av sykdom har jeg hele tiden hatt hjelp. (Kanskje noe av grunnen er den vanskelig starten jeg som mor har hatt??) Hun viser jo at hun er glad i meg, men etter at hun har slått seg f.eks. kan hun søke trøst hos noen hun knapt kjenner. (bort fra mine armer..) Andre ganger er det hos meg hun vil.. men langt i fra alltid. Jeg blir sååå lei meg, og tenker at "alle" må vel tro at jeg er en dårlig mor. (tror IKKE det selv altså - men så kommer tvilen..) Når vi er mange til stede, kan hun en hel dag omtrent ignorere meg..Hjeelp, er dette normalt??? Huff dette blir langt, men kan ikke sove, og trenger kanskje litt trøst.. God natt.... "vil så gjerne"

[Anonym bruker]

Jeg har også vært mye syk så minsten har måttet være en del sammen med andre. Litt på samme måten her også at han stoler veldig på andre. Men har prøvd å si til meg selv at de ignorerer oss litt fra tid til annen fordi de VET at vi er der. Vi er mamma - og det er noe spesielt! De har jo så masse kjærlighet - godt at de kan dele prøver jeg å tenke - men selvf ikke like lett alle dager! men hadde jo vært mye verre hvis han gråt og gråt når jeg ikke klarer å ta vare på han fordi han bare vil være hos meg.... Så sånn sett ser jeg det positivt!

 

Vet ikke om det hjalp noe, men du må ikke tenke at du er en dårlig mor! Du vil jo bare barnet ditt sitt beste og kan ikke for at du er syk.

 

 

 

[Pearly]

De sier vel at trygge barn som er elsket av mor også tør å være tillitsfulle ovenfor andre. Ta det som et kompliment, hun er så trygg på din kjærlighet at hun tør å møte andre. Syns mange barn er veldig redde. Min er ganske åpen for fremmede... og jeg overøser han jo med kjærlighet.

[alvefrøken]

Husk at alle barn er forskjellige! Så jeg er ikke enig i den gylne regelen din der Pearly.. Du mener det kanskje ikke men, men du skrev nettopp at barn som er engstelige for andre, ikke får nok kjærlighet hjemme ...

 

Men til HI - skjønner deg, men prøv å tenk postitivt, det er bra hun er tillitsfull! Hvis du vet at du har vært kjærlig og brukt tid med barnet ditt, er det ingen grunn til bekymring

[dama]

??

 

klarer ikke helt å se problemet ditt her jeg da..

 

jeg er fryktelig glad for at unga mine er såpass trygge at de klarer seg uten meg..

 

og så er det jo faktisk også mindre slitsom å være forelder når unga også søker hjelp andre steder...

 

og hva i all verden betyr det hva andre tror..??

så lenge du selv veit hva som er riktig så er jo alt i orden...

 

 

hvorfor skape drama og problemer med noe som ikke er noe annet enn positivt?

[*jaja*]

Slapp av, det er nok helt normalt. Slik er det å være mamma også. Hun er så trygg på deg og vant med at du er der at du kan bli ignorert. Og det er helt sikkert bare en fase det som alt annet.... Snart er nok kun mammafanget den beste plassen å være igjen

Hun er i en alder der alt er spennende. Alt annet enn mamma....for deg kjenner hun så gjodt fra før

Ta det positivt du. Du får en trygg unge som blir utadvendt tror jeg.

 

PS. her i huset hvis jenta slår seg, og jeg trøster så vil hun til pappaen. Og hvis pappaen trøster så vil hun til meg...

 

Nei, slapp av du og nyt morsrollen. Det er helt normalt.

[Luguber]

Avslutningen var litt flåsete sagt kanskje? Det skulle i så fall bety at min gutt, som er mektig mammadalt og skeptisk overfor andre mennesker hvis jeg er i samme rom, får for lite morskjærlighet...?

 

Til HI:

For å gi et eksempel så kan jeg fortelle at det er litt slitsomt hvis vi er på besøk eller får besøk av voksne. Da henger han på meg og jeg kan nesten ikke gå på do engang Men jeg vet at når han er på overnatting eller i barnehage, så er han glad og fornøyd, og besteforeldre får den glade oppmerksomheten og kosen fra ham som de helst ønsker, og de forstår at han ikke er redd for dem. Og vi har det like fint når det kun er oss to. Og han har det fint når det kun er han og pappaen. Det er når jeg er tilstede med andre "konkurrenter" han blir vanskelig, og jeg vet det er litt sårt for min mor som så gjerne vil være en han løper til når han slår seg, men han foretrekker morfaren sin når det er de to som passer ham.

 

Barn blir født med ulik personligheter, og din lille har tydelig lett for å knytte seg til flere mennesker. I din situasjon mener jeg at du er heldig, siden du har trengt hjelp fra andre i en vanskelig tid. Da vet du at hun har det fint og trives med disse personene når du ikke er der, og du vet jo at hun trives med deg også når dere er alene, nettopp fordi du er mammaen. At hun kanskje ikke løper til deg når du er sammen med andre mennesker betyr ikke at hun ikke er glad i deg, men at hun er et barn som definerer tillit på en annen måte enn f. eks min gutt. Hva som er å foretrekke er ganske indviduelt

 

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter- førstemann kom mens jeg studerte. Han ble vant til å være hos andre ganske tidlig og ble utrolig trygg og tillitsfull. Kan ikke huske at jeg var lei meg for det, jeg var mest opptatt av at han tydeligvis hadde det veldig godt uansett hvor han var, enten han var hos meg og pappan eller familie/venner. Jeg syntes det var en god erfaring, og satset på at nestemann kom til å bli av samme ulla:-)

 

Men! Nr 2 er jammen ikke blitt likedan. Pappa jobber nå i Nordsjøen og er borte uregelmessig og i ganske lange perioder. Vi har ikke hatt behov for barnevakt, og vi har ingen familie i nærheten som han ser ofte. Dermed er det jeg (og storebror) som er de gode trygge holdepunktene hans. Han er blitt en mammadalt av dimensjoner. Gråter når jeg forlater han, selv om det er pappa som holder han mens jeg går... Folk bemerker det stadig vekk at han sutrer når jeg går OG også for å få komme til meg når jeg kommer tilbake. Det kan jo være at jeg har gjort noe jeg ikke vet om som har ført til at han er blitt slik, men ettersom det er litt mye verre etter at jeg begynte på jobb (reiser også litt i jobben), tror jeg at han rett og slett har fått seperasjonsangst av at jeg "plutselig" blir borte for han. Det bekymrer meg veldig, for han har det jo ikke godt når det er slik. Stakkars lille gullevennen min.

 

Mitt råd til deg er at du skal tenke at tulla di er trygg og fornøyd. Jeg skjønner at det kan være sårt for deg når hun tar i mot trøst fra andre (for vi er jo litt slik innstilt at mamma skal være best), men så lenge hun har det godt og er så tydelig trygg synes jeg du skal fokusere på det og være stolt av det:-)

 

Jeg hadde det mye bedre med meg selv med min første sønn som var mer "uavhengig", enn jeg har det nå med nr. 2.... For meg er det viktig at guttene mine er trygge på seg selv i alle sammenhenger, og ikke bare når de er med mamma.

 

Signerer med anonym fordi jeg har vært innom en debatt ang, dette med trygge/utrygge barn før, og har ikke lyst til å støte noen:-)