Livet etter baby...

[Anonym bruker]

Vi har veldig lyst på baby, og har endelig tenkt å begynne prøvingen etter nyttår. Vet jo at livet blir annerledes når man får barn, men har veldig vanskelig for å se for meg hvordan det blir.

 

Hører jo hele tiden at det er så slitsomt, man er så bundet, kan ikke gjøre ting som før, reise osv, men bestemmer man ikke det litt selv? Det må da være mulig å få en unge på 4-5 mnd til å sove gjennom natten, og man må da kunne reise på ferie med en baby?

 

Har og tenkt på hvordan jeg og samboer skal kunne ivareta forholdet når vi har fått en liten en, og ser da for meg at foreldrene våre skal få passe barnet fra det er ganske lite slik at vi kan ta oss en frikveld innimellom, men ser jo at mange foreldre er livredde for å overlate barnet til andre. Ser og at mange mødre glemmer mannen og blir helt oppslukt av babyen. Blir det slik med oss og??

 

Er rett og slett veldig redd for at vi ikke vet hva vi gjør her, og at ting blir helt annerledes enn vi tror, og håper...

 

Noen som har noen råd og erfaringer?

[Stratos med 3 barn]

Du spør på en måte som gjør at det nesten er vanskelig å ta deg seriøst, men jeg velger alikevell å gjøre det jeg!

 

Har du hatt hund eller et annet dyr feks? Da kan det kanskje være lettere å sette seg inn i hvordan det er å ha ansvar for andre enn seg selv....

Man blir bundet for du kan ikke dra noe sted uten å planlegge hva du gjør med den lille. Enten i form av planlegging av barnevakt eller at du tar den med (krever å planlegging). Å få en på 4-5 mnd til å sove hele natten tror jeg ikke du kan regne med! Fra 6 mnd sier de at man KAN kutte ned på nattamminga, men så skal de ha tenner osv osv, noe som gjør at de alikevell kan være mye urolige og mye våkne om natta. Å ha med baby på ferie er i de fleste tilfeller ikke noe problem, men man må da igjen planlegge ferien utfra at man har med en baby. Like lett å reise bort på kveldene (begge to) er det kanskje heller ikke lengre, for mange unger roer seg best hjemme i sin egen seng og trenger å legge seg tidlig.

 

Mine foreldre og svigerforeldre har passet min på 8 mnd forholdsvis mye fra han ble født, men når man ammer begrenser det seg ned til timer, altså ikke dager! Jeg og gubben har således vært på revy, ute å spist, på fest etc, men alltid passet på å være hjemme igjen forholdsvis tidlig på natta (mtp nattamming). Sover borte har han ikke gjort alene enda. Det er helt vanlig at man blir oppslukte av babyen sin fordi den er helt avhengig av deg for å overleve. Det er mulig å balansere det, men da blir det igjen på babyens premisser. Har du overskudd, kan du ta deg av mannen din når det passer babyen din, om du forstår hva jeg mener......

 

Hvis du er kjempe redd for at dere ikke vet hva der gjør og for at alt skal bli ødelagt, ville jeg ventet med å få barn! Les mer og prat mer med andre som har barn, så lærer dere mer ihvertfall.

 

Jeg synes forøvrig alt er gått lettere enn jeg fryktet, men nå er jeg også en gammel mor (over 30), så jeg har hatt mange år å forberede meg på.

 

Lykke til med valgene deres!

 

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Det er vansklig å si åssen livet deres vil bli om dere får barn, siden alle unger (og ikke minst foreldrene) er forskjellige!

Det spørs helt åssen dere er som personer! Selvfølgelig kan man reise bort med små barn, men som stratos sider; det krever planlegging!

Og barnevakt kan du fint ha, om DU føler deg trygg nok på deg og barnet til å la andre ha h*n! Sselvom mange mener at man IKKE skal ha det tidlig, så er det HELT opp til deg!

 

Personlig har livet mitt blitt bedre etter å ha fått barn! Jeg har alltid vært gla i barn, og har passa unger siden jeg var 12 år! Jeg har alltid følt meg veldig trygg på meg og han, og har fint klart å levere han fra meg et par timer for å ha tid for megselv eller sammen kjæresten min!

 

Men ALT dreier seg om ungen, det er den som kommer i første rekke! Samtidig mener jeg (og MANGE eksperter) at man må ha tid sammen også, uten ungen!

 

At det ikke skal være noe problem å få ungen til å sove en hel natt når de er 4-5 mnd, DET kan du aldri vite! Du kan være heldig å få en unge som sover hele natta fra den er 2 mnd, eller du kan få en unge som ikke sover hele natta før den er 1 år! Det er aldri noen garanti, og du kan gjøre alt du bare klarer for å få det til, men det er til syvende å sist babyen som bestemmer..

 

Lykke til med deres valg, jeg er sikker på at dere gjør det som er rett for dere!

[*bolla pinnsvin*]

Jeg har egentlig aldri hatt lyst på barn og ble i hvert fall super-bekymret under graviditeten da jeg så alle klage-innleggene på bim/dib! Men jeg må bare si at all frykt var ubegrunnet. Ja, man er mer bundet og det livet man hadde før blir litt i bakgrunnen, men ingenting kan forberede deg på hvor ufattelig glad du blir i barnet ditt. Det er en helt fantastisk følelse når gutten min smiler, når han "prater" med meg, når han kjenner på ansiktet mitt med de lubne små hendene sine. Å bli mamma har for meg vært den mest positive opplevelsen i hele mitt liv. Ingenting annet kan måle seg med det. Gled deg!

[*bolla pinnsvin*]

Glemte forresten å si at forholdet mellom meg og sambo er enda bedre nå enn før! Nå har vi en liten tass å glede oss sammen med, gå turer med og dra på ferie med. Vi er en familie! Og, ja, det er tid til å være kjærester også; mer enn nok, faktisk

[Gjest]

Vi har to små (snart 1 og 2 år).

 

Vi var begge klar over at alt kom til å bli annerledes med barn, men ønsket var så intenst at det var vi sikre på at vi ville begge to (jeg synes i hvert fall at dere begge må ville ha barn).

 

Det at man kan "bestemme det litt selv" forstår jeg godt at du tenker. Jeg tenkte også det. Jeg kan ikke snakke for andre, men for vår del så dreier den biten om at "ungene bestemmer" seg egentlig om at vi konstant har gått med et veldig stort søvnunderskudd. Man klarer ikke å tenke klart engang (ammetåka, som heller burde kalles søvnmangel-tåka). Når man har fått sove 1 time, så er det ikke sikkert at man orker å dra den hylende ungen inn i bilen og kjøre på besøk til venner som ikke har småbarn og som bobler over av ting de vil fortelle.

 

Hvis dere har noen til å passe barna av og til er det jo strålende. Det har ikke vi (bare venner og de vil jeg ikke spørre om mer enn en time eller to hvis de ikke sier de vil passe mer selv). Det at besteforeldrene stiller opp har alt å si for hvordan dere får tatt vare på hverandre, tror jeg. Vi har bare innsett at vi får leve med noen få øyeblikk for oss selv, og heller ta igjen når ungene blir litt større.

 

Det er ikke så lett å si for hvordan det blir for dere. Det dere ikke vet er hvordan barna deres blir. Det har mye å si. Noen babyer tutler stille for seg selv, andre kan virke som om de har kommet til verden for å ta knekken på dere. Noen er midt i mellom. Vi har en som jeg til tider lurer på om egentlig ønsker å knekke meg, den andre bare oser av takknemlighet og er stille og tålmodig. Med to så forskjellige barn, så ser jeg hvor forskjellig verden småbarnsforeldre kan oppleve.

 

For min egen del er ikke noe mellom mannen min og meg endret på noen plan. Vi er dønn slitne til tider, men når disse små likevel er så inderlig verdt det, kan du tenke deg hvor ubeskrivelig glad vi er i de småtrollene. Vår eldste er 2 år, og med ham kan vi ordne reise som før. Det er en ganske kort tid i et (forhåpentligvis) langt liv. Dessuten er det utrolig interessant å se et menneske utvikle seg!!!

[Mayken]

Tror det viktigste når man planlegger å få barn rett og slett er å ikke planlegge for mye.

Det å få barn er en fantastisk ting, en helt ubeskrivelig glede, men det er et lite menneske med sine egne behov og sin egen vilje, det er viktig å ta med i betraktning.

Alle barn er forskjellige, akkurat som vi voksne er det.

Det er ikke sikkert det blir så mye kjærestetid de første mnd, eller det kan være at alt går som smurt.

 

Hjemme hos oss har mor og far vært ute å spist middag en gang, da var vi borte 2 timer, det er vel det lengste jeg har vært borte fra datteren min siden hun ble født. Hun er nå 6 mnd.

Grunnen til dette er ikke mangel på barnevakt, men fordi vi ikke kan benytte oss av dem.

Ina har ammet ca hver 2.time siden hun ble født, hun har aldri villet ha smukk og tar heller ikke flaske til tross for iherdig prøving.

Hun spiser også på natten, så det sier seg selv at ting ikke akkurat har gått slik jeg håpet det ville.

 

Å dra på tur går jo bra med litt planlegging, men det er viktig å vite at livet blir forandret og at alt handler om det hærlige lille barnet som er deres og alt går på deres premisser. Men det betyr ingenting, man gjør det med glede:)

 

Vet ikke helt om jeg fikk frem det jeg ville nå, håper du forstår hvor jeg vil.

 

Lykke til i hvertfall.

[haater husarbeid]

Sorry, men jeg må le litt her jeg......

Tror du at du bestemmer selv over en liten baby?? En kan jo tro og håpe at en får en rolig baby og en som sover hele natta. Men ikke regn med det. Jeg og en venninne har omtrent like gamle babyer. Vi er helt svimle av søvnmangel her. Babyene er 8 mnd og har ennå ikke sovet en hel natt!!!!!

Livet blir VELDIG annerledes. Du får en ny sjef i huset som styrer showet. DU må innstille livet ditt etter babyen.

Og ja, det går an å ta vare på forholdet. Hvis du har overskudd til det etter nattamming, nattevåk og slitsomme dager der du føler deg spist opp og spyttet ut igjen. Jeg må nok innrømme at etter 8 mnd med søvnmangel, har mannen min kommet langt i bakleksa. Vi har heller ikke besteforeldre som kommer løpende hver gang vi vil ha fri. Og ja, jeg liker heller ikke å overlate babyen til noen andre

 

Ikke for å være supernegativ her. Det er veldig kjekt å være mamma, men jeg er altså preget av 8 mnd søvnmangel her. Det er veldig mye jobb og ganske slitsomt, men VELDIG verdt det. Jeg elsker det lille knøttet mer enn jeg trodde var mulig

Lykke til......

[Anonym bruker]

Livet våt ble slettes ikke det samme etter at baby kom i livet vårt. Det ble helt ødelagt. Livet suuuuger nå. Jeg angrer som bare det jeg

[Anonym bruker]

HI her.. Hvorfor er det vanskelig å ta meg seriøst? Er det ikke vanlig å ha noen tanker om hvordan ting kommer til å bli før man faktisk står der med ungen i armene?

[Anonym bruker]

HI her igjen: Eh..unnskyld meg, virker som enkelte ble noe provoserte av innlegget mitt.. Jeg har da aldri hevdet at jeg kan bestemme hvordan ungen min kommer til å bli. Jeg vet jo ingenting, er derfor jeg spør! Tror på ingen måte at det å få barn vil ødelegge livet mitt eller noe. Ønsket bare noen innspill/tanker om hvordan det er å få barn... Gidder seriøst ikke å skrive inn her flere ganger...

[Amelia*Okt06+juni09*]

Ikke bry deg om det, tror bare erfarne mødre synes du er litt naiv og da er det lett å være litt arrogant tilbake.

Jeg ventet lenge med å få barn og er glad for det, siden jeg har fått gjort og opplevd mye før det. Å få en baby i hus har vært mye mer slitsomt enn jeg trodde, men også til stor glede og det har virket positivt på forholdet mellom meg og samboer. Vi føler oss med som en familie og det er bra.

Babyer er VELDIg forskjellige og det er veldig vanskelig å bestemme at en baby skal gjøre ditt og datt (f.eks sove hele natta). De er viljesterke typer og etter måneder med lite søvn så gjør du hva som helst for å sove så mye som mulig - og da er timer med skriking på nettene lite fristende i forhold til å stå opp to ganger for å amme.

Man blir utrolig sliten av søvnmangel og jeg har i allefall opplevd å bli litt stressa ved å være prosjektleder for Babyprosjektet! Det er mye å tenke på og dagen går fort, og om kvelden er man ganske så utmattet og det er ikke akkurat alltid man har så mye overskudd til å ta på seg blondeundertøyet og forføre mannen akkurat

Vi har vært ute og spiste middag 1 gang og på kino 1 gang i løpet av de siste 7 mnd.

 

Livet blir snudd på hodet, det er nok ikke til å unngå - og dere kommer til å stange hodet i veggen av frustrasjon, gråte noen tårer av utmattelse og krangle om hvem som skiftet bleie sist - men på den annen side så tilfører det livet en helt ny mening og jeg ville ikke unnvært det jeg opplever nå for alt i verden

[Anonym bruker]

ikke bry deg om de som skriver at de ikke vil ta deg seriøst, det virker bare arrogant fra deres side uansett!! klart du lurer! (men jeg kan ikke svare deg, for jeg er ikke mamma selv ennå, hi hi)

[hårsår]

Hei!

Jeg synes det er ganske fornuftig at du spør om dette, for i motsetning til andre her inn (uups, unnskyld =) ), så virker det som at du er reflektert og har tenkt over en del før du setter igang med familie. Dette ser jeg ikke noe galt i, men problemet er det at en blir rett og slett litt skremt av det, og finner aldri "riktig tidspunkt".

Det som er så fint er at livet IKKE slutter når du får barn =)

Du blir faktisk litt irritert fordi du ikke begynte før, for livet ditt får en helt annen mening.

Bare sett i gang dere, og lykke til =)

[Guttemamma til tusen :)]

åååå..du tenker veldig likt meg... jeg gikk med undrende tanker rundt det å få barn, hvordan skulle liksom en så liten bylt klare å snu opp ned på livet vårt??

 

Husker at meg og vennina mi gikk med store mager og gleda oss til endelig ha tid til å få orden på huset, pussa litt opp osv... (hehe, må le litt av meg selv når jeg tenker tilbake )

Vi lufta litt tankene våre for ei felles bekjent som har barn fra før, og hun bare lo av oss... hun prøvde å forklare hva søvnløse netter gjorde med energien osv... men det var rett og slett umulig for oss å forstå!

 

Ting forandrer seg etter du får barn..tro meg!!

jeg husker jeg tenkte at ingen skulle få komme mellom meg og mannen min, og babyen kunne vi bare sende til barnevakt når vi ville ha tid sammen... men jeg ble så UFATTELIG gla i denne lille gutten min, så alenetid var ikke lenger viktig..heller ikke mulig egentlig, for jeg turte ikke sende han avsted til barnevakt..ikke en gang min mor var god nok!

 

Nå har min sønn runda året.. og det er først nå livet begynner å bli mer "likt som før" (det gjør det jo aldrig men..) Nå sover han mer eller mindre natta igjennom, han er lettere å forstå for de som sitter barnevakt, så jeg er ikke lenger redd at de ikke skal få det til..

 

Jeg tror egentlig aldri man blir helt klar for å få sitt første barn.... for man vet jo rett og slett ikke hva man gjør seg klar til... men man blir klar etter hvert!

Jeg kan ikke forklare deg vansklighetene med å planlegge en sydentur med barn, for du må rett og slett ha barn for å skjønne det:o)

 

kan ihvertfall si at du har mye å glede deg til! Dere som foreldre finner for ut hvordan liv dere har mulighet til å leve etter barnet blir født!

....du vil ihvertfall bli overaska over hvor overbeskyttende du blir overfor barnet ditt, det vekker følelser i deg som du ikke visste du hadde!

 

en liten ting til.... drit i de overlegne folka over her!!! Tror de har glemt hvordan liver var uten barn! Synes du har veldig realistiske spørsmål, og det er veldig viktig at du og mannen din reflekterer over dette før dere får barn!

[jordbærsjokolade]

Hva var egentlig galt med det HI spurte om her?

Jeg skal ha mitt første barn nå og lurer litt på det samme? Hun ville jo bare ha råd fra noen som har barn fra før?

 

Jeg kan ikke gi deg noen svar i og med at min lille jente ikke er født ennå, men vet at noen av mine venninner har reist til varme strøk med sine små. Det har som oftes gått bra og de har kost seg. En reiste til Thailand når gutten var rundt tre fire mnd om jeg ikke husker feil, og det var visst ikke noe særlig fordi det var så inmari varmt der akkurat da. Men tror nok både du og jeg må se an hva slags baby vi får, for det kan man jo aldri vite:)

[Mrs. Bouquet]

At du faktisk reflekterer over det hjelper jo helt enormt. Tror du er klar for det jeg, ikke slik som mange andre der de i ettertid sier at det kom som en overraskelse på dem hvor travelt og lite fleksible hverdagen ble.

[noje]

Du virker som en fornuftig og en reflektert person. Det er utrolig vanskelig å vite hvordan det blir i starten, for alle babyer er ulike. Har prøvt ulike varianter. For 9 år siden fikk jeg en jente. Lett svangerskap. Hun var en utrolig snill baby, ikke skeptisk til andre så vi fikk tidlig tid til å komme oss ut uten babyen. Tok flaske uten problem, alltid godt humør, sov natten rundt fra bare 3 mnd. Var masse hos besteforeldrene og de koste seg. Vi var ikke flinke til å være kjærester etterpå, og det ble slutt da datteren vår var 1,5 år. En må jobbe med forholdet, aldri glemme hverandre. Vi var for unge og for lite reflekterte rundt dette da. Jeg var bare 19 år.

 

Har en jente på snart 6 mnd, med ny mann. Hun har hatt kolikk. Vi har bysset og bært. Har vært vanskelig å gå fra. Hun tar ikke flaske, har prøvd alle råd. Og nå er hun helt avhengig av mamman sin pupp. Det er bare jeg som får legge henne. Hun er en urolig baby enda, sutrer størsteparten av dagen. I dag var hun hos mormor fra 10-15. Da hadde hun nesten ikke fått i henne mat, og de var utslitt av å bære og høre på sutring i så mange timer. (Det er slitsomt) Hun er skeptisk og utrygg det er tydelig. Jeg har ikke problem med å gå fra barnet, men som du ser er det problematisk. Heldigvis sover hun hele natten slik at vi får sove nok, elles hadde det klikket for meg for lenge siden. Føler meg som verdens mest tålmodige mor.

 

Vi skal til syden om en uke, er spent...

 

Jeg var overhode ikke forberedt på forhånd på hvor mye denne babyen ville kreve. Heldigvis vet jeg at dette forandrer seg etter hvert.

 

Men en ting er sikkert, min baby er den beste i verden. Jeg er villt forelsket i henne, og hvert smil veger opp for det andre. Du må glede deg til å få barn, det beriker retsten av livet ditt.

[Anonym bruker]

Takk for alle gode svar. Ble glad nå! Føler meg jo ikke spesielt naiv, vil jo bare som dere forstår ha noen tanker og innspill. Det å få barn er for meg og samboer en stor avgjørelse å ta og vi vil forsøke å forberede oss mest mulig, ikke bare hoppe i det. Har mye erfaring med barn, men det er jo noe helt annet å ha sitt eget lille vesen som er 100% avhengig av oss. Vi er faktisk 26 og 27 år, ferdig utdannet, stor nok leilighet, masse klare besteforeldre og god økonomi så føler jo at tiden begynner å bli inne for en familieforøkelse.

[Mammas_2_solstråler <3]

livet med en beby har ikke gitt oss noe begrensninger....!!! Joda jeg er trøtt som bare det, av å være våken 3-4 ganger i løpet av natta, MEN jeg vet at om 2-3 mnd så er alt mye bedre. Jeg tar med meg barna mine på det meste, alt fra restorangbesøk, storbytur, ferier, ja overalt. Jeg har aldri sett på de som begrensning. Hvis jeg trenger barnepass så er mamma bra å ha, men egentlig liker jeg å ta de med overalt vi skal. Legger begge mine barn (2,5 og 5 uker) tidlig for kvelden, i 20:00 tiden og da har jeg og mannen noen timer for oss selv, funker kjempe fint her. Men det gjelder også å gjøre ting sammen med barnet, alle sammen. Vi går ofte turer i skogen, en i vogna og en i bæresjal, griller og koser oss masse. Da har vi tid både til hverandre og barna. Vi er på ferie HVERT år, og begge mine barn sover bra om natta, men det er noe en må jobbe for, det kommer ikke av seg selv.

 

Jeg sier bare sett igang, hvis du føler at du har lyst så går dette her kjempe bra....men du må vite at det kan være slitsomt til tider.

[Gjest]

Hadde akkurat de samme tankene rundt det å få barn. Jeg og min samboer har lang utdannelse, har reist veldig mye, god økonomi og liker å leve "det gode liv". Ja, jeg hadde egoistiske tanker før jeg fikk barn (kan ikke reise så mye, kan ikke gå ut med veninner på rødvinskveld, kan ikke gjøre det jeg vill etc), og det har man lov å ha!!! Man har lov å stille seg disse spørsmålene og man har lov å gjøre disse tingene etter at man får barn også!!

 

Vi har nå en sønn på 3 uker og jeg bare elsker han så høyt og vil gjøre alt for han. Ja, det er slitsomt, lite søvn og lite tid til shopping og rødvin. Men, tiden går jo så fort, snart er han ikke baby lenger og da kan man ta igjen alt det man ikke har fått gjort.

 

Man prioriterer anerledes etter at man har fått barn og det føles helt ok, føler ikke at jeg går glipp av noe som helst. Og til dere moralist mødre som alltid skal svare så frekt og være så nedlatende: Hva er i veien med dere, er dere bitre på livet, har dere det vanskelig?

 

Jeg har iallefall ikke angret et sekund på at vi valgte å få barn og det tror jeg heller ikke du kommer til å gjøre. Det er det største som har skjedd meg.

[bobby - nr 2 i juli]

Det er klart livet blir anderledes. For meg var det ett naturlig steg videre å få barn nå. Er ferdig med en lang utdannelse, og har jobbet noen år. Har også reist endel og har ikke lengre noe behov for å gå ut og feste hver helg (ble ferdig med det i studietiden).

 

Og det er veldig mye man kan ta med seg en baby på, i alle fall mens de er små! Det krever bare litt mer planlegging og tar gjerne litt lengre tid enn uten barn. Og har dere familie som kan være barnevakt har dere jo muligheten til å finne på noe bare du og samboeren din.

 

Vi har ingen som kan være barnevakt, så savner litt å kunne gå ut og spise middag på kvelden en gang i blant. Endel andre ting må jo også ofres. Vi er veldig glad i å reise på topptur på ski, og det egner jo seg ikke for en liten baby. Så da må jeg bli hjemme. Sånn er det bare. Men synes likevel jeg har fått mer igjen enn jeg har måttet gi opp. Å få muligheten til å være hjemme med en liten baby hver dag er fantastisk, jeg gleder meg over hver dag og kvir meg til permisjonstiden er over...

 

Lykke til, håper dere bestemmer dere for å prøve, å få barn anbefales!

[Anonym bruker]

Lurer og på disse tingene! Fint å se at det har kommet noen ordentlige svar. Er selv litt redd for å "miste" meg selv på en måte. Har jo lyst på et liv etter at jeg har fått barn og, og ikke "bare" være mamma. Skjønner at prioriteringene forandrer seg, men håper jeg fortsatt klarer å være meg selv. Tror ikke jeg passer som noen hysterisk mamma, men tiden vil vise..