Hva skal jeg gjøre?

[anne-kristine]

Nå er jeg kjempefrustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. Forrige uke var jeg hos legen og fikk bekreftet min mistanke; jeg er gravid. Dette er ikke planlagt, og det er der alle problemene kommer. Saken er at mannen min har slitt i mange år med psykiske problemer, som går fysisk på magen hans; han blir kvalm og uvel, og kan sitte på do i evigheter. Dette var temmelig ille da Andreas (vår sønn) var liten, men er blitt mye bedre ettersom han har blitt større (han er 7). Han har gått en del til hypnose og det har hjulpet mye, men koster en formue. Legen vår nevnte en lege/psykolog på Aker som bruker hypnose. Er det noen som har kjennskap til/hørt om denne legen?

De siste dagene har vært et mareritt her hjemme. Vi prøver å snakke litt fram og tilbake om hva vi skal gjøre, men sannheten er jo at jeg vil og han tørr ikke. Men skal det gå på bekostning at han blir mye verre igjen, så vet jeg ikke hva jeg vil jeg heller. Vi har vært hos fastlegen vår i dag, og snakket om dette, og hun er bare kjempesøt. Etter å ha hørt på hva både Tom og jeg føler, så forteller hun at hun hadde time til abort ved begge sine svangerskap, men valgte å fortsette. Hun plukker selvfølgelig fram alle fordeler ved å ha flere barn, og hvor mye lettere det er med nr. 2 i forhold til nr. 1. Og hvor heldige vi er som faktisk kan bli gravide, når det er så mange som sliter. Hun stiller også opp og vil hjelpe oss hele veien. Men vi må selv ta avgjørelsen. Vi har god tid til å tenke (er 6 uker på vei), og har fått beskjed om å tenke oss nøye om flere ganger. Hun mente også at det blir feil om jeg skulle velge å bryte fordi jeg er redd Tom skal bli verre (hvilket jeg jo er). Og Tom er jo klar over at valget til syvende og sist er mitt. Jeg vet hvordan han føler det, og han vet at jeg kommer til å få store problemer hvis jeg må gjennom en abort til. Jeg vet ikke helt hvordan jeg vil komme til å takle det. Jeg mistet en sønn nesten halveis i svangerskapet for snart 2 år siden. Saken er jo at jeg så gjerne vil ha dette barnet, MEN hva med Tom....??

Jeg blir kjempeglad for å få forslag til hva vi skal gjøre/ikke skal gjøre.

[minime<3 in belly]

Det er ikke noe hyggelig når man ser det går på bekostning av de man er glad i.

Spesielt kjæresten din. Det er jo han du deler alt med.

Nå vet jo ikke jeg hvor ille dette har gått for seg med tanke på hans helse, men en ting jeg stunner litt over er. Er dere sikre på at det er pga. barnet dere fikk?

Kan jo hende det bare dukket opp ca samtidig i livet deres. Eller er det bekreftet fra lege?

Jeg personlig ville vel satset på å få dette barnet her og se hvordan det går. og da hvis mannen din er like dårlig eller værre så hadde jeg sendt han inn til sterilisering. Så er dere da sikre på at det ikke kommer flere enn de 2 dere da har fått.

For årene flyr med små barn og barn er en lykkes gave, og tenk for eldstemann å få en søster eller bror.

det er mye å tenke på men dere må jo være sikkre sammen.

Det er deres avgjørelse og deres liv.

[Thea født feb09. Termin mai11]

Hei Anne Kristine

Det er ikke noen andre en dere/deg som kan ta den siste avgjørelsen, men som hun andre svart så kan det hende at det var andre ting som førte til han psykiske problemmer sist. Også skal man jo ikke glemme at en abort er jo også psykisk belastende for begge, spesielt om man er usikker. Jeg tok selv en abort ved jule tider, selv om alt egentlig lå til rette for at vi kunne ta imot et barn, da var det samboer som ikke ville.han har også slittet noe med psykiske problemmer (ikke med noen lege diagnose men..)pga. enkelte ting som han har opplevd i oppveksten. Og mente at han trengte mere tid. Men etter aborten begynte vi begge å angre og det gjorde hverdagen mer turbulent enn den var da jeg gikk gravid. Det hele har endt med at vi nå har bestemt oss for å prøve på nytt(ikke helt ennå, men i løpet av høst/vinter) Og tankene om hva slags personlighet og utseende barne jeg valgte å abortere kunne fått streifer meg hver eneste dag. Det jeg mener er at dere burde være så sikre dere kan bli om dere velger å ta abort. For tiden etter kan bli fryktelig tung for dere begge om du/dere angrer. Også er jo dette med at dere sønn også vil få en lille søster eller lille bror et viktig bilde og ta med i det hele, og nå er jo han så stor at han kanskje kan være med på å avløse noe av tiden med barnet i form av lek(når barnet blir noe eldre selvfølgelig) og sjalusien som ofte kan være vanskelig er kanskje ikke fullt så sterk når et barn er den alderen. Jeg kan som sagt ikke gi deg noe svar, men nå har jeg gitt deg råd ut fra mine egene erfaringer, så håper jeg at dere klarer og ta den rette avgjørelsen for dere begge:) Får utrolig vondt når jeg hører sånne historier, et slikt valg er aldri lett.

 

Masse lykke til!!! Også hadde det vært koselig med en tilbakemelding:).