Er det noen her som har gamle foreldre? Trenger noen å prate med...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hele livet mitt har det hengt over meg at mine foreldre er gamle.

Jeg har på en måte blitt mobbet pga dette. Fikk stadig spørsmål om hvor gamle de er osv. Å da sa jeg bare at jeg ikke husket det.

Så jeg fortrengte alderen deres, helt til nå egentlig...For et par år siden fikk jeg spørsmålet, men ikke som "terging" men som et vanlig spørsmål, å jeg visste ikke! Jeg ble nesten redd...

Når jeg fyller 27år så er pappa 70år, mamma er 68? usikker...

Jeg har en bror som er 42år, han kunne vært faren min.

Å nå er de virkelig blitt gamle, gruer meg til den dagen de ikke er mer, hører på dem at de er slitne og ikke klarer stort mere.

Huff er så trist.

Noen flere?

[selfangerkjerringa]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men jeg har to gode venner som begge mistet pappa'ne sine da de var ca 25 år. Det å ha "unge" foreldre er ingen garanti for å ha dem i live lenge. Ting skjer som ingen har kontroll på, og det viktigste av alt er å ta vare på øyeblikkene. Lagre de gode øyeblikkene inni deg så du kan ta dem fram og varme deg på dem når livet ikke er fullt så fint

[Anonym bruker]

Mine foreldre er ikke så gamle. Jeg er 34, pappa ble 61 nå og mamma døde for 7 år siden, da var hun 56 år gammel, alt for ung. Jeg var da 27, som du er nå. Det var knalltøft, men man kommer videre tilslutt.. Noe som har hjulpet meg er at jeg har truffet en samboer med yngre foreldre som er kjempesnille, så da føler jeg meg ikke fullt så ensom. Men, ettersom pappa har funnet seg ny dame med stor familie og jeg ikke har så mye kontakt med min ene bror så føler jeg meg litt ensom sånn familiemessig til tider. Prøver å tenke at nå er det neste generasjon og min samboer og lille klump som er familien min nå.

 

Vel - ville vel egentlig bare si at foreldre kan man miste når som helst enten de er gamle eller unge..

 

sender deg en klem

[Anonym bruker]

Nei bare glem det......Nå føler jeg meg "mobbet" her på en måte.....

Plutselig så mange innlegg.

Men tror ikke hun der kommer til å bli gammel med mannen sin. Hun som skrev det "perfekte" innlegge om livet sitt.

Bare vent å se!

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig i akkurat samme situasjon som deg. Jeg blir 28 år, mamma er 66 og pappa 73, og jeg har to søsken som blir 41 og 42 i år. Skikkelig attpåklatt. Mamma og pappa er veldig spreke, ser ikke ut som de er så gamle, og er mye mer aktive med barnebarn og sånn enn svigerforeldra mine kommer til å ble, selv om de er endel yngre. Nå er det på en måte greit at de er såpass gamle, men da jeg var mindre var det fælt. Blei på en måte "mobba" sånn som du. Er litt trist at de er så gamle, men prøver å ikke tenke på det.

[selfangerkjerringa]

Håper ikke du sikter til meg? Det var ment som en oppmuntring det jeg svarte i hvert fall... det med å ta vare på øyeblikkene... beklager hvis det støtet noen!

[Anonym bruker]

Hei ka-ping!

 

Nei det var ikke ment til deg.

Det var ment til person som nylig etter dette innlegget greide å skrive sitt eget innlegg hvor hun skriver hvor glad hun er for hun er UNG osv osv...anonym....

 

Hilsen HI

[selfangerkjerringa]

puh, det var godt å høre

 

Jeg mener det forøvrig på alvor det jeg skreiv... har opplevd en del oppgjennom (selv om jeg "bare" er 27 år), og blir stadig påmint at livet består av øyeblikk. Spar på de gode øyeblikkene, lagre dem inni deg, og de hjelper deg gjennom vonde stunder Nyt den tida du har med foreldrene dine framover, la barna dine bli kjent med besteforeldrene sine, ta masse bilder, lag album. Dermed blir det mange og gode minner å ta fram den dagen de går bort (og den dagen vet vi aldri når kommer, noen av oss), istedet for bare tomrom. Savn kan være positivt også

[selfangerkjerringa]

Tror forresten ikke du trenger føle deg mobbet i det hele tatt - dib er stappfull av folk som ikke tenker seg så veldig mye om før de skriver noe... ubetenksomhet kan såre, men det er nettopp ubetenksomt - ikke ondskapsfullt... ikke sikkert hun leste dette innlegget i det hele tatt før hun skreiv sitt innlegg, som antageligvis var et "svar" til alle trådene idag rundt det å bli mor før eller etter 30. Som by the way er en idiotisk diskusjon, spør du meg...

[Murmeline]

Føler med deg HI. Hadde gammel pappa selv, og syntes det var flaut da jeg var liten, alle de andre fedrene var så mye yngre! Men, en stund etter at han døde pratet jeg med noen gamle venninner, og de fortalte meg da at de var så misunnelige på meg, fordi jeg hadde så snill pappa, som alltid hadde tid til å leke med oss osv, og de hadde satt sånn pris på det. Poenget mitt; ting er ikke alltid (i andres øyne) som man tror...

Nå er han dessverre død, og ja, det er trist å tenke på, spesielt at han ikke fikk bli bestefar til jenta mi. Så man må vel bare sette pris på det man har, så lenge man har det:)

 

Klem!

[mamma tiL 1stor+2små]

Hei,jeg har selv foreldre som var litt oppi årene da de fikk meg.Min mor var 40 og min far var 49.Jeg har aldri tenkt på min mor som gammel,for hun var veldig ungdommelig til sins,noe min venner også følte,men min far,han var hele tiden gammel for meg,kunne liksom ikke fornye seg,følge med tiden,Der i gåren var alltid standar svaret "ja før i tiden da gjorde vi......" noe som irriterte meg grusomt.

 

Var veldig glad i begge foreldrene mine da,men fikk et sterke bånd til min mor.

 

Håper at du kanskje kan få hjelp til å prate deg ut av de følelsene du nå sitter med.Slik at du kan gå videre i livet ditt og føle at du har det godt.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Sambo sine foreldre var 34 og 64 år da han ble født.De møttes etter at pappaen hans hadde blitt enkemann.

Det eneste som har plaga sambo,er at han ble farløs i en alder av 13 år,og virkelig trengte en farsfigur.

 

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er også unge til sins. Å de jobber virkelig hardt med å gjøre det å, sikkert pga nettopp dette. Nå i min voksen alder så tenker jeg på at det har sikkert ikke vært så lett for dem heller.

Jeg har heldigvis bare gode minner fra barndommen når det gjelder dem.

De har alltid gjort det de kunne for meg, men samtidig ikke skjemt meg bort. Broren min har jeg ikke hatt noen søsken forhold til siden han bor en annen plass i Norge. Så når folk har spurt om jeg har søsken så har jeg egentlig ikke visst hva jeg skulle ha svart...

I teorien ja, men i praksis nei... Pappa er ikke faren til broren min.

Det har vært tungt til tider, når skolen begynte på høsten så fortalte alle hva de hadde gjort sammen med foreldrene sine, de hadde badet på strand, vært på tivoli osv osv mamma og pappa var aldri med på sånt som jeg kan huske.

Men for å trekke frem litt positivt her da, så er mamma og pappa gift enda, jeg har ALDRI hørt at de har hatt diskusjon eller kranglet forann meg, noe som jeg husker foreldrene til vennene mine gjorde.

Meget god økonomi har mamma og pappa, noe som gjorde at vi kunne dra på ferie, kose oss ekstra i julen osv.

Men jeg var ikke bortskjemt, selv om alle trodde det. Jeg var jo datra til noen rike oppe i årene, den ene og eneste lille atpåklatten.

Ja, jeg fikk kanskje litt mere i julegaver og bursdagsgaver fra dem enn andre, men de andre tenkte jo ikke på det at jeg hadde ikke søsken som kom med bursdagsgave og ikke besteforeldre, og kun 1 par tante og onkel. Så sånn sett så gjorde mamma og pappa det for at jeg ikke skulle føle meg trist og lei meg på julaften fordi jeg hadde nesten ingen slekt å få gaver fra. Så mere pakker enn andre fikk det gjorde jeg nok ikke, det stod bare stort sett det samme bak "fra" ordet.....