Forventer ikke dere at mann/samboer skal støtte dere uansett hvor ofte du er sur og lei?

[Anonym bruker]

Kan skjønne han blir lei av og til men han må jo være med å gjøre noe selv og da så ting blir bedre, vi har slitt litt i forholdet den siste tiden men er fast bestemt på å komme oss ovenpå igjen, jeg har dager jeg er veldig nedfor for jeg føler det kun er jeg som drar lasset, jeg er trøtt og sliten av å hjemme med to unger hele dage uten å få noe avveksling, sover lite om natten og er veldig utslitt. Pleier av og til sende han melding når jeg har dårlige dager for at han skal vite når han kommer hjem hvor landet ligger men og får å få lettet litt på trykket, føler meg mye bedre etterpå men i dag så ringte han mens jeg skrev mld og da sa jeg at jeg kom til å sende en mld sånn at han visste det, det var for så vidt greit sa han men jeg måtte skjønne at hvis han fikk sånne mld ofte så ville han ikke tor på meg lenger.....tro på meg? Er jeg deprimert så går ikke det over i en håndvending og heller ikke hvis hen ikke kan hjelpe litt til med å få orden på ting heller.

 

Er jeg urimelig som forventer litt støtte fra han eller?

 

Altid godt å få litt flere synspunkt på ting

[*bolla pinnsvin*]

Nei, jeg forventer ikke det, for de må jo få lov til å bli sure og leie de også. Men generell støtte når man er deprimert, det synes jeg de bør gi.

[Duddlidu]

Send han innimellom også meldinger om at du er glad i han De trenger bekreftelser og støtte de også.

 

Nå har jeg riktignok bare ett lite knøtt å passe på, men når jeg føler meg sliten å lei så ringer jeg innimellom mamma, innimellom mannen min og andre ganger så går vi ut på tur,særlig om det er sol ute, det hjelper godt. Det er dager hvor det er virkelig slitsomt å være småbarnsmamma, det er bare sånn det skal være. Det er også dager hvor det er slitsomt å være småbarnspappa, man må støtte hverandre, og også gi mye positiv oppmerksomhet til hverandre, hvis ikke så drar man hverandre ned istedet.

 

Det ble kanskje ikke så mye hjelp i svaret mitt, men prøv å veksle på å gi positiv oppmerksomhet og "klage/støtte" oppmerksomhet?

[7 oktober- ble mamma 6 okt=)]

Hvis man er MYE sur, gretten og lei ville jeg ikke forventet det nei.. men jeg ville forventet at han sa i fra til meg på skikkelig måte at jeg burde skjerpe meg i grunn..eller at jeg var urimelig!Hvis jeg er tris og deprimert er det en annen sak..

[Anonym bruker]

Min samboer "tror" ikke på meg lenger, reagerer ikke om jeg begynner å gråte, trøster meg aldri, holder seg bare langt vekk til jeg er "ferdig" har hatt to veldig vanskelige graviditeter og mye depresjoner og tunge tider. Er bedre nå, MYE bedre, er snart et år siden jeg fødte sistemann. Men det sitter i han ennå, han orker ikke takle det og er drittlei. Ble mye på han, ser jo det, gikk i perioder. Han forstod aldri hvorfor selv om jeg ba han snakke med både jordmor og gav han lesestoff om det. Han antok at jeg gjorde det for oppmerksomhetens skyld, han antok det så mye at jeg nesten trodde det selv. Og det gjorde ikke saken bedre at jeg da fikk det for meg at alt var min feil og at jeg var et så udugelig menneske som ikke klarte å være glad, ikke klarte å smile til verden eller møte hverdagen. For det gjorde jeg alltid før, og begynner å gjøre det igjen. Jeg har ikke fått noe særlig hjelp, annet en jordmora når jeg var gravid.

Jeg har forstått hva som gjorde at det ble så ille for meg, hvilke omstendigheter rundt meg som trigga alt så det ble værre. De tingene er vekk nå og hormonene eller hva det er som det begynte med har roet seg og jeg finner sakte men sikkert tilbake til gamle meg, sånn jeg var før jeg ble gravid første gang.

Men når jeg innimellom faller tilbake, ser jeg han synker sammen, og søker seg langt vekk fra meg, selv om det eneste jeg trenger er at han holder rundt meg så hadde alt blitt bra med en gang.

Jeg har ingen råd, for jeg mener ennå at han gjør og gjorde feil ved å trekke seg vekk å ikke støtte meg. Men man kan jo ikke bestemme hvordan andre skal reagere.

Jeg er bare glad nå for at problemene var så relatert til svangerskap og fødsel så at det ser ut til å forsvinne av seg selv.

Men jeg tror derimot aldri han kommer til å ha sympati eller empati eller noe til meg på en normal måte igjen. For han skjønte virkelig ikke hvor ille alt var og skjønner det ennå ikke.

Jeg prøver å heller snakke med andre om det, venninner, mormora mi, jeg søker ALDRI trøst hos han mer. Det er trist og det er det forholdet vårt mangler. Jeg skjønner ikke hvordan noen bare kan gå vekk fra den man elsker når man ser de har det fælt og er lei seg. Men han om det.