Hvordan takler alle dere her inne prøvinga så bra -jeg gjør ikke det i det hele tatt mer!!

[LilleVakreAnna]

Det er mange her inne på disse sidene som har vært gjennom mye vanskeligere ting enn meg, og som livet virkelig er urettferdig mot, likevel takler nesten alle det greit. Hyler og skriker litt her inne, også er det liksom videre til neste forsøk.

Jeg har det ikke sånn i det hele tatt!!

 

Vi har "bare" prøvd i 1,5 år, og er i gang med utredning nå. Alt i orden med meg, manne har visstnok litt dårlige svømmere, men fastlegen og gynekologen min blir ikke helt enige om hvor dårlig. Jeg holder på å bli sprø av alle de forskjellige forklaringene og meningene vi får presentert, og av å ikke vite hva som må til framover.

 

Etter at vi var til samtale med gyn for 14 dager siden, og deretter har snakka mye med fastlegen min, og fått x antall forskjellige ting å forholde oss til, føles det nesten som det holder på å tørne for meg!!

Jeg griner hver dag, noen ganger i flere timer. Jeg har mista matlysten, og klarer bare å spise et par brødskiver om dagen, og jeg har slutta å sove. Fikk til slutt sovetabletter av fastlegen min, men syns ikke jeg kan ta hver kveld, og da blir det søvløse netter og mer tårer. Er bare såvidt jeg ikke ber om sjukmelding fra jobb, for jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe, og har ingen krefter igjen. Syns hver dag er en PINE, og gruer meg hver kveld til en ny dag...

 

Skjønner at jeg takler dette veldig dårlig -og tar imot alle gode (og dårlige!!) råd med stor takk!

[PeggyPreg]

Tror ikke det er uvanlig å takle en slik situasjon som du gjør. Det kan selvfølgelig være hardt å ikke bli gravid, og ha prøvd i lang tid. Hvis du synes hver dag er så ille, så synes jeg faktisk du burde sykemelde deg, om ikke annet for en uke. Forsøke å roe ned ( vet det er lettere sagt enn gjort). Reise vekk på ett spaopphold eller lignende, snakk med venninner etc., forøk å ikke steng alt inne i deg............Kjære deg vet at dette er mye lettere sagt enn gjort, men forsøk, trener du? det kan være tøft å starte med fysisk aktivitet når man er så nedfor.... men tving deg til det de første gangene. Ved fysisk aktivitet skiller kroppen ut edorfiner som er kroppens lykkehormon ( har alltid hjulpet med på sikt i perioder i livet hvor ting har vært vanskelig).

 

Uansett må du forsøke å bryte ut av det mønsteret du er inne i nå, og sakte men sikkert bygge opp gleden i livet igjen!! ( bare ett lite skritt om gangen)

 

Vet ikke om dette hjalp noe særlig, men jeg tror ikke at du er alene, ikke alle viser hvor frusterete de kan være her inne tenker jeg.

 

Kjære Agnes, ønsker deg all lykke. Ta godt vare på deg selv!!!

 

 

Stor klem fra

[Endaenbabyønskes]

Vet du hva, jeg skjønner så godt at du er lei deg, frustrert og synes alt er håpløst! Jeg har bare prøvd i ett år, har hatt to SA og er knust hver gang det skjer noe galt og hver gang det ikke lykkes. Det er helt teit, men jeg prøver å tvinge meg selv til å tenke positivt. Håper liksom at kroppen skal høre på meg! Jeg vet om så mange som har slitt lenge, men som tilslutt har fått gullet sitt. Det er håp og vi her inne skal støtte hverandre! Jeg håper du finner uante krefter og går på med krom rygg! DETTE SKAL GÅ BRA!!!!

[LilleVakreAnna]

Takk takk, om ikke annet hjelper det med litt forståelse og gode ord.

Det er IKKE teit i det hele tatt ersol, å tvinge seg til å tenke positivt!! det er jo akkurat det vi trenger aller mest, men som jeg ikke klarer akkurat nå... Jeg trur at om vi bare hadde klart å ha håpet og trua på at alt vil ordne seg, så hadde vi kommet langt.