Vanvittig sinna 2 åring - middag et mareritt!!!

[Anonym bruker]

2 åringen vår kan bli så vanvittig sinna, han mister helt besinnelsen for den minste ting noen ganger. Særlig gjelder det mat, dersom noe ikke er helt hundre prosent sånn han så for seg rett og slett "klikker" han helt. Og da skal det veldig mye til for at måltidet kan komme tilbake til normalen igjen. Ellers er han også fæl til å kaste ting på golvet med vilje. Heller ut vannet, kaster skje og bolle i gulvet osv. Må innrømme at måltidene hos oss er et sant mareritt noen ganger. Vi følger alle gode råd fra venner, familie og gode bøker om barneoppdragelse, men ingenting hjelper. Ikke ignorering, ikke å selv forlate bordet, ikke rolig tilsnakk, ikke å ta han bort fra situasjonen og roe han osv. Vil også si at både jeg og pappan er rolige mennesker og at vi aldri sprekker framfor han. Inni meg har jeg det derimot helt fryktelig. Vi kan jo aldri gå ut og spise, og når vi er på besøk hos noen gruer jeg meg hver gang for at han kan få et "anfall". Dette har vart ganske lenge, ca et halt år, eller litt mer. Han fikk en liten bror i februar, men han jo vært likedan før, så kan jo ikke se at det skal være grunnen heller. Han får veldig mye oppmerksomhet og kjærlighet, og vil jo si at vi er flinke til å være konsekvente. Vi har også lært han til å sette ord på hva han føler, noe han er ganske flink til men sinnet er like sterkt okke som. Huff, jeg er så fortvilet, jeg føler at det er vi som gjør noe feil, men jeg vet jo bare ikke hva!! Han er jo ellers en sunn, supersøt og god liten gutt. Men disse sinneanfallene kommer oftere og oftere. Det hender faktisk han blir så sinna at han kaster opp!!!!!! Jeg vet det er vanlig med trass og frustrasjon i den aldreren, men jeg syns dette begynner å bli litt vell "drøyt". Syns jo så synd på han også. Er det noen som har noen råd til oss og som kanskje kjenner seg igjen? Hadde blitt veldig glad om så var:-)

Hilsen fortvilt.

[Anonym bruker]

Uff....det høres helt ut som sønnen min. Han har en tendens til å kaste ting når han ikke er fornøyd. Jeg hater det, for det provosere meg skikkelig. I det siste har han begynt å slamre med dørene, og det liker jeg enda mindre.

 

Jeg sier rett og slett til sønnen min når han blir så sint at han kaster ting, at han får lov til å være sint, men ikke så sint. Da blir det time out, for jeg kjenner at det bobler inni meg også. Og når jeg ser at han er på vei til å kaste noe, ser jeg på han og spør: har du tenkt å kaste det? Nikkr han, sier jeg: du vet at mamma kan bli sint da, Og som oftes så tviler han og slipper den tingen.

 

Disse metodene har jeg fått råd av fra HS, og funker for oss.

[Expat]

Oj, farlig når mat handler om annet enn mat...

 

Har du godt forhold til hs? Kanskje de har noen tips. "Knep for småbarnsforeldre" av Elisabeth Gerhardsen skal være bra. Og kanskje fjummsi slenger inn noen tips fra tilknytningsomsorgen?

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips begge to! Jeg skal prøve både metoder dere foreslår samt den boken ( har lest masse faglitteratur om dette, men faktisk ikke den). Huff, blir jo så fortvilet! OG sinna, bobler inni meg til tider!! Takk igjen!

HI

[Anonym bruker]

Ps, Glemte å si at han får masse ros når han ikke kaster ting og oppfører seg pent ved bordet. Det fungerer ikke. Noen ganger kaster han ting på pur f... også virker det som, uten at han er sint på forhånd. Når vi irettesetter preller det av som vann på gåsa, eller han bare titter dumt på oss. Helt håpløst.

 

HI

[thricane]

nå ble aldri guttungen så sinna at han kastet opp, men han kunne ligge på gulvet i en halv time å hyle, kaste ting osv....

 

var også gjennom samme greiene, alle mulige tips som stod i bøker. vi fant ut at vi bare ble mer forvirret av å bytte metode hele tiden. akkurat fylt 2 år, eller nærmer seg 3? guttungen her ble nemlig mye lettere å ha ved bordet etter han rundet 2,5 år. sikkert en blanding av tiden i barnehagen, at vi fant kun en metode som vi holdt fast på og at han selv forstod mer. jeg tror det er mye av grunnen til raserianfall, verden er forvirrende. det stod forresten en fin artikkel om det på denne siden.

 

vi setter han i hvert fall i gangen om han ikke "oppfører seg", og der må han sitte til han roer seg ned. så er det opp igjen, han må smake på maten, men ikke spise den opp. det er regelen. holder på slik til han smaker, og som regel da, så spiser han godt. hvis ikke, så er det greit. tok litt tid, men det er verdt det i ettertid.

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd!! Godt å høre at også andre har opplevd lignende og at det faktisk går over. Med gud så fortvilende når det står på som verst!!!

 

HI!

[Anonym bruker]

Til HI.

 

Nå vet jeg ikke om du har tenkt å kjøpe flere bøker. Men har du problemer med å få sønnen din til å spise, sitte pent ved bordet e.l, så er det en bok fra jesper juul som heter: smil, vi skal spise.

 

Det er bare et forslag.

[Anonym bruker]

ha en fast plass der han må sitte når han ikke hører etter. og må sitte i så lang tid før han får komme igjen.om han hyler og nekter og går bort,bær han tilbake til den faste plassen om så det tar timer helt til han sitter der av seg selv. da når han har sotte i ro i så lang tid som dere bestemmer kan han komme ut..... de merker fort at det ikke er morro.og at det ikke hjelper og kaste,hyle eller og bli sint.viker man av bare en liten gang så får man samme styr om igjen... ja d høres kanskje strengt ut,men noen unger krever at man er mer bestemt ,iallefall til de er på rett kjøl igjen..

så blir også unger veeeldig usikkre om man bytter fra den ene metoden til den andre fordi man ikke føler noe virker. hold deg til en bestemt metode i en mnd minst før du bytter.

hjelper ikke noe kan det være lurt og søke hjelp,kanskje han har mere atferdsproblemer som trenger mer spesiel hjelp.

lykke til og håper det virkelig går bra.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg måtte tenke litt tilbake i tid, men vi har jo faktisk opplevd vanskelige måltider vi også. Da var snuppers vesentlig yngre, da.

 

For det første måtte jeg smøre meg med uendelig mye tålmodighet og legge vekk alt sinne. Det er det vanskeligste. Så var det en annen utfordring: HVER gang hun tok opp en bit eller strakte seg etter tallerkenen eller glasset sa jeg: "Når du er ferdig med xxx vil jeg at du setter det tilbake på bordet." Fokuser på ØNSKET handling, ikke på det man ikke vil at de skal gjøre. Sier man "ikke gjør ditt eller datt", da er det ofte at de bare oppfatter det som ikke er "ikke". Og "ikke" er vanskelig å forstå faktisk, man kan ikke forvente at en toåring kan klare det begrepet. Noen kan, og noen forstår det delvis, men det er vanskelig for dem!

 

Det er kjempeslitsomt å måtte si fra HVER gang de tar i noe, men det funka overraskende bra på vår halvannetåring. Fra at hun kastet masse i gulvet hvert måltid klarte vi i løpet av noen måltider å snu det slik at hun nesten bare kastet det på gulvet når vi glemte å si fra. Etterhvert kunne vi glemme det av og til uten at det skjedde, og et sted på veien dit vi er nå forsvant det helt. Det er lenge siden det skjedde!

 

Jeg tenker også at det er lurt å spørre om han er mer sulten om han bare kaster i gulvet. Er det for å "leke" etter at han er mett - ta det bare bort. Ikke gjør noe stort nummer ut av det, si bare rolig at dere tar bort maten siden han er mett.

 

En ting som også slår meg er: Er det noe annet som frustrerer ham? Ikke lett å finne ut av kanskje, men jeg vet i alle fall at snuppa mi begynner å kaste ting "umotivert" rundt seg om hun er frustrert. Og jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna innimellom da. Det er liksom bare på "pur f...". Å kjefte eller ta fra henne det hun kaster rundt funker da ikke, det gjør bare vondt værre. Selv om det er det eneste jeg har lyst til å gjøre akkurat da (bortsett fra å kaste ungen på et rom å låse døra, men det gjør jeg jo ikke ;o) ) Det jeg har hatt stort hell med (ikke alltid, men ofte) er å si noe slikt: "Jeg ser at du kaster krittet ditt rundt deg nå. Jeg tror det er noe du er sinna for. Jeg liker ikke å rydde opp kritt som du har kastet rundt omkring, jeg vil heller bruke tida på noe hyggelig. Kunne du finne på noe å gjøre som ikke lager sånt rot?". Som regel stopper dette henne, og da kan vi snakke sammen litt, prøve å finne ut hva som er så frustrerende osv. Som regel skjønner jeg hva det er om jeg tenker meg litt om.

 

Lykke til, det er slitsomt når de holder på slik!

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte svar! Veldig godt å få så konstruktive innspill. Det fungerer også som en salgs trøst, for man blir jo ganske så fortvilt innimellom, for man gjør jo bare så godt man kan!!

 

Ha en fin uke alle sammen!

 

PS; Fjummsi, jeg tar av meg hatten for deg, for du tar deg alltid tid til andre, og svarer klokt og godt. Syns du bruker mye sunn fornuft, og det tror jeg er superviktig for barna, at man ikke bare låser seg til en metode man har hørt skal være bra!

 

HI

 

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det var da en koselig tilbakemelding! Tusen takk! Jeg tror lite på metoder og mye på fornuft - og respekt alle veier...