Gravid i tvil

[Malin*lykkelig*]

Hei alle!

Jeg har da blitt gravid. Det var IKKE planlagt, for jeg gikk på p-pilla Trionetta. Veit ikke hvor langt jeg er på vei, men hadde siste menstruasjon 25. mars. Så noen uker har det nok gått. Til onsdag skal jeg til legen, og jeg gruer meg. Gruer meg for at jeg skal ta feil valg, for uansett så er jeg redd for at jeg kan angre.

Jeg er snart 19, og sammen med en på 21. Vi har vært sammen i 2 1/2 år, og bor litt sånn av og på sammen. Innerst inne tror jeg at abort er det rette valget, men noen ganger så begynner jeg og tvile..

 

Jeg tror ikke jeg er klar for barn, og det er nok ikke forholdet til meg og kjæresten heller, i og med at det ikke har vært helt stabilt i det siste. Dessuten tror jeg ikke at det kommer til å være oss to for alltid, og jeg vil gjerne tilby et barn et godt og stabilt foreldreforhold! Jeg er ferdig med VGS nå, og jeg gjerne ha en utdannning før jeg begynner å tenke på barn og alt det. MEN så kommer tvilen. Tenker på alt det jeg kan gå glipp av og at jeg ikke benyttet meg av den muligheten jeg hadde. Jeg er så redd for å ta feil valg! Hva skal jeg gjøre?

 

 

[Anonym bruker]

Eg trur det meste går seg til. Eit barn kan utan tvil få ein fullverdig oppvekst utan foreldre som er i lag, og utan å få alt han vil ha og peiker på. Kjærleik er det viktigaste, dei grunnleggande behova vil staten uansett sørga for å få dekka. Samtidig er det mykje vanskelegare økonomisk sjølvsagt, du vil ikkje kunne bruke pengar på same måte som før eller som dine jamnaldrande. Vanskelegare å studere, samtidig som det finst haugevis av tilbod for studerande foreldre; barnehagar, studentboligar og tilrettelagte studie. Det er nok viktig å sjå på nettverket kring deg òg. Har du foreldre/familie og vennar som kan stille opp og hjelpe deg? Nokon som kan passe på ungen om du treng eit avbrekk?

 

Eg trur ein kan klare seg heilt fint om ein får barn i ein alder av 19, i alle fall om du er passe oppegåande. Noko du tydelegvis er sida du tenkjer på vidare utdanning o.l Eg trur noko av det viktigaste er at du samtidig som du får eit eventuelt barn planlegg vidare utdanning, har mål og krav til deg sjølv. Det kan gje deg motivasjonen til å bli ei god mor samtidig som du får sjølvrealisert deg sjølv (noko eg trur er viktig for å vere ei god mor òg. Om du ser på barnet som ei hindring til måla dine blir det vel vanskeleg å sjå på dei med berre kjærleik?)

 

Uasnett trur eg du berre må tenkje godt over det. Det er berre du sjølv som veit kva som er best for deg. Men eg vil seie at det generelt sett er trist at nærast alle absolutt skal vente til endte studie og fast jobb og eigen bolig,- god økonomi er ikkje det same som god foreldreskap. fleire og fleire ventar til dei ikkje kan få det naturleg lenger. Eg trur ikkje det er ei sunn utvikling, sjølv om det ikkje er bra at barn får barn heller. Ein viss modenheit må til.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på samme måte som deg... Har fortalt historien min så mange ganger før her inne, men kan ta kortversjonen...

 

Jeg er 25 år, så egentlig hadde jeg klart det helt bra. Men jeg var midt i utdannelsen min, hadde ikke vært sammen med sambo så lenge, vi var kjempefattige, hadde ikke et permanent sted å bo...

 

Jeg var utrolig i tvil, veide for og i mot. Men det endte med abort...

 

Egentlig så angrer jeg. Synes ikke grunnene for å ta abort var gode nok. Men jeg var så full av hormoner og forferdelig usikker på det tidspunktet, at jeg ønsket meg ut og bort fra hele situasjonen.

 

Jeg vet enda ikke om jeg gjorde det riktige valget. For hva er det riktige valget i en slik situasjon.

 

Det jeg vet er at jeg hadde greid det helt fint, vi hadde klart oss.

 

Det jeg også vet er at jeg kommer til å ha utrolig mye mer å tilby et barn neste gang jeg blir gravid.

Vi kommer til å ha hus, god råd, utdannelse, vært sammen lenger, rett og slett mer å tilby...

 

dette er et kjempevanskelig valg, og desverre er det bare du som kan finne ut av det. Blir det for vanskelig så anbefaler jeg deg å ta kontakt med Amathea

 

Lykke til

[skjotta]

tapte mulighteter gar begge veier.

 

det viktigeste man kan konsentere seg om i den situasjonen du er i na, er hva som föles riktig.

 

der er ingen som tar en abort og glemmer det neste dag. en abort er en stor pakjenning og ett meget alvorlig valg, og jeg tror at dersom der er noen der ute som "glemmer" aborten de tok, sa er DET de som tok abort av feil grunn.

 

jeg valgte abort nar jeg matte, og selv om jeg ikke angrer, sa er tanken alltid der. tanken pa barnet jeg skulle hatt men valgte bort. jeg VET jeg valgte rett, men jeg kommer aldri til a glemme hva jeg gjorde.

 

snakk med Amatea, familie og venner. finn noen du stoler pa at vil respektere dine tanker og meninger, og stötte det valget du tar, samme hva valget matte være.

[Gjest]

Hei!

det er en veldig vanskelig situasjon du er oppe i. Har vært i samme situasjon 2 ganger, den ene endte med abort og denne gangen valgte jeg å beholde. Det er veldig mange ting du bør tenke over når du skal velge nå. Du må lytte til fornuften din, men også til følelsene dine.

Du kan jo gjerne sette opp en liste (gjerne sammen med kjæresten din) for og imot abort? Hva er viktigst for dere? er det mulig å gjennomføre det dere ønsker med et barn? Vil dere ha god nok økonomi til dette? Er dere klar for å få barn?

 

Hvis du hadde siste menstruasjon 25 mars er du sansynligvis 7 uker og 3 dager på vei i dag, 16. mai. Du kan ta abort frem til og med 12 fullgåtte uker, altså tilogmed 17 juni. Så du har jo god tid til å bestemme deg på.

 

Vil også anbefale deg å ta kontakt med Amathea. De har mye kunnskaper om hvilken støtte dere kan få hvis dere velger å beholde, hvilke rettigheter dere har og hvilke muligheter dere har.

 

Sansynligvis har du tre muligheter:

-Abort

-Adopsjon

-Beholde barnet

 

Amathea kan gi gode opplysninger rundt alle tre mulighetene, og vil hjelpe dere til å bestemme hva som er best for DERE.

 

Et lite råd: Dersom du er i tvil, bør du ihvertfall vente med abort til du er helt sikker. Jeg har møtt mange som har angret på en abort, men aldri noen som har angret på et barn.

 

Lykke til uansett hva dere bestemmer dere for.

Hvis du lurer på noe rundt å ta abort eller det å beholde barnet i ung alder kan du gjerne sende meg en privat melding. Klikk på nicket mitt og velg "send melding". Lykke til og stor klem fra meg =)

[minime<3 in belly]

Når du innerst inne ikke har tro på at det kommer til å bli dere 2 til slutt så hadde jeg vel kanskje satt abort høyest på lista i forhold til at det er et barn vi snakker om her.

Snakk med typen din, diskuter hva dere ønsker å gjøre sammen. Jeg syns nå det er en avgjørelse dere må ta sammen.

 

Men om det er du som vil ta den avgjørelsen alene og du vet at du ikke kommer til å være sammen med han så veldig mye lenger så ser ikke jeg behovet ved å sette et barn til denne verden.

 

Men det er ditt valg som du må ta og du må vite at du har samvittihheten i behold etterpå. Mange takler å ta abort, andre ikke.

Lykke til

[KineMarie]

Hei Malin!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det! Jeg er i samme situasjon selv akkurat nå. Jeg har bare dagen i dag på å bestemme meg.

Det er en dritvanskelig situasjon du er i. Jeg har vært i den en gang før og. Da valgte jeg å beholde.

Jeg valgte å følge hjertet istedenfor fornuften. I noen valg i livet er man nødt til å gjøre det. HVERTFALL i slike situasjoner.

Om jeg da hadde tatt abort, så hadde jeg angret på det hele livet..

Jeg sier ikke at det er helt feil av deg å ta abort, men om du bestemmer deg for det, så anbefaler jeg deg å være helt sikker. bombesikker altså.

Som ei skrev ovenfor her, jeg kjenner også mange som angrer på at de har tatt abort, men ingen som angrer på at de har beholdt barnet.

 

Og ja, det er slitsomt å ha barn. Det er ingen tvil om det. Jeg er like gammel som deg ca, og sluttet midt på videregående da jeg ble gravid.

 

Men for min del, så passet det ikke å følge "normen". Jeg burde selvfølgelig tatt abort, gjort ferdig videregående, studert, jobbet i noen år, og forlovet meg, så giftet meg, og SÅ fått barn.

Det er sånn samfunnet vårt er i dag.

Men jeg valgte som mange andre, å gjøre noe annet.

 

Dette er ditt valg, og du må ta det helt selv, det kommer ikke til å bli lett. Det er mye som står på spill samme hva du bestemmer deg om.

 

Ta kontakt med Amathea. www.amathea.no tlf: 815 32 055

 

Ønsker deg lykke til! Og en fin 17 mai-feiring!

Jeg er fremdeles usikker selv, men tipper jeg velger å følge hjertet, å beholde det lille vesenet jeg har inni meg

 

og til:

♡,Marie 83 ,♡ Theo (Leander)

 

Jeg var ikke sammen med faren til sønnen min på 1 år, da jeg ble gravid, men valgte alikevel å beholde barnet.

Jeg valgte å følge hjertet. Så jeg mener virkelig ikke at det at man kanskje ikke ender opp sammen til slutt, skal være synonymt med at da må man ta abort hvis man blir gravid. Helt uenig

 

 

Kine

[Lukkelukken og bebibror]

Jeg er i AKKURAT samme situasjon som deg, akkurat nå! Jeg hadde mensen sist 27 mars, så legen sa jeg var 6 uker på vei. Da er vel du noe der om kring du også

 

Jeg også tviler veldig. Det er utrolig vanskelig! Jeg skal være lærling neste år som barne- og ungdomsarbeider, og føler meg ikke klar i det hele tatt. Men likevel så tenker jeg på, tenk om det går galt og at jeg ikke kan få barn senere? Tenk at det er et lite hjerte som slår inni meg nå, og tenk hvordan barnet ville sett ut!! Har ikke noen råd egentlig, men ville bare du skulle vite at det er heldigvis ikke bare deg som har det sånn

 

Håper du finner ut av det, og lykke til uansett hva du måtte velge

[Malin*lykkelig*]

Hei alle sammen!

For det første vil jeg bare takke dere som har svart, det har hjulpet meg veldig. Og det er godt å høre at det er så mange andre i samme situasjon! Jeg var hos legen på Onsdag (16. mai) han sa jeg var mellom 7-8 uker på vei. Han sendte søknad til sykehuset, men hvis det blir abort, blir det ikke før i juni. Har eksamen og slikt resten av mai, opg derfor ville han vente til etter det.

 

Vi (jeg og kjæresten) har veid abort eller ikke abort opp mot hverandre, og vi klarer ikke å finne fram til hva vi egentlig vil, men kanskje det blir at jeg ombestemmer meg når jeg er på sykehuset.

Mamma er veldig klar for at jeg skal ta abort, og det var liksom det første hu sa til meg og. Hu tok selv abort når hu var 16, og hu angrer ikke. Nå er jeg tross alt 19. Men jeg tror det at hvis jeg velger å beholde, så får dem nok tenkt litt på det, og forhåpentligvis blir dem glad på mine vegne. Vi har jo et veldig nært og godt forhold i familien, så jeg syns det er utrolig trist og leit hvis dem velger å ikke støtte meg. Det er litt vanskelig for meg at dem ikke "tolererer" kjæresten min slik jeg skulle ønske. Han er liksom ikke bra nok for dem, for han er så stille og rolig, og ikke prater så mye. Og de sier at det er flere fisk i havet, og liksom "hinter" til at jeg snart bør gjøre det slutt, og at vi to kommer hvertfall ikke til å gifte oss. Det er nok derfor og at forholdet våres har skranta litt, for mamma og pappa er jo det kjæreste jeg har, og jeg blir så påvirka av det dem sier!

 

Nei, huff, var ikke meninga og legge ut om alle mine problemer.

 

Tusen hjertlig takk for støtten alle

[Malin*lykkelig*]

Og en ting jeg glemte og nevne!

Jeg er veldig redd for at jeg kan ha skadet fosteret, da jeg har vært russ. Har drukket en del i russetiden, fordi jeg har tenkt at jeg skal ta abort. Hvor mye må man drikke før det kan være skadelig?

[Anonym bruker]

Hei jeg drakk veldig mye de første månedene da jeg var gravid, oppdaga først i uke ni at jeg var det, men virker ikke som babyen i magen har fått noen skader

[Malin*lykkelig*]

Huff, idag kom brevet fra sykehuset. Skal inn på kontroll til fredag. Veit ikke helt om jeg vil da, for det er pappa sin bursdag, og vi skal ut å fly seilfly og spise middag. Redd for at hele dagen blir ødelagt. Jeg gråt så fælt når brevet kom. Veit ikke hva jeg skal gjøre, veit ikke om jeg vil reise på sykehuset aleine eller sammen med kjæresten. Huff.

[Mokki]

Dette er en forkontroll. Du får snakke med legen og de vil allsannsynelig ta en ny ultralyd for og sjekke hvor langt du er på vei. du slipper og se på ultralyden. For din egen del vil det kanskje være bra at du får snakke med noen. Hvis du er nærmere 8 uker på vei så har du jo ikke lang tid på deg. Det er en vanskelig tid og forstår deg godt,har vært der selv. Men du kan ombestemme deg helt til samme dag inngrepet skal foregå.

[skjotta]

denne forkontrollen kan og hjelpe deg med a ta en avgjörelse.

 

her kan du stille alle de spörsmalene du vil, og fa all den informasjonen du önsker deg. gi uttrykk for din usikkerhet nar du er der, sa kanskje de kan hjelpe med a peke deg videre til noen du kan fa snakket med.

 

har du snakket med amatea? eller med noen andre? hvis ikke, sa anbefaler jeg at du gjör det. snakk med noen som du kan grate pa skulderen til, og som du stoler pa at vil respektere deg og dine meninger.

 

hvem vet? kanskje du kan ga i din fars bursdag med lettere hjerte? med fölelsen av at valget er det rette (samme hvilket valg det er) og med fölelsen av at alt kommer til a ordne seg.

[Malin*lykkelig*]

Jaja, da var det gjort.. Og jeg angrer ikke, men blir jeg gravid igjen vil jeg ikke velge abort fordi den opplevelsen jeg hadde er noe jeg ikke vil oppleve flere ganger.

Aller helst ville jeg ha kirurgisk abort, men det fikk jeg ikke lov til å få, fordi det var unødvendig.

 

Så det begynte da med at jeg våknet dagen jeg skulle på sykehuset. Klokka var halv åtte og jeg begynte å blø noe fryktelig. Har aldri sett så mye blod i hele mitt liv! Fikk på en eller annen måte kommet meg inn på sykehuset og klokka ni fikk jeg seng. Det blødde og blødde og det var så utrolig ekkelt. Ikke det at det bare blødde, men alt det andre som hørte til! Så ble klokka halv to, og jeg hadde da striblødd i seks timer. Jeg ble tatt inn til ultralyd, og det ble konkludert med utskraping. SÅ ble jeg i hui og hast kjørt ned til operasjonssalene. Kvart over fire våkna jeg igjen, og så fikk jeg reise hjem ved sjutiden. Et langt og slitsomt opphold!

Noen som skal ha skryt og ros er de ansatte! De var så utrolig flinke!

 

Jeg hadde mista mye blod, så i ukene framover kommer jeg til å ha mye vondt i hodet og være svimmel, og det merker jeg veldig godt også. Klarer såvidt å gå ett par meter før jeg får skallebank.

 

Måtte bare fortelle om opplevelsen min, var godt å få det ut