Og så kom svaret...

[Olives]

Jeg skrev tidligere under overskrift "fødsel nr 3" om fødselen med vår sønn nr 3 som kom på overtid og ble satt i gang. Her er fødsel nr 4:

 

Natt til 8 mai, satt jeg og en studievenninne og skrev på en rapport som skulle redigeres og leveres inn på universitetet. Min kjære var langt unna på jobb, men skulle komme hjem 9 mai, 6 dager før termin. Jeg hadde egen termin 20 mai, så vi var nokså sikre på å føde på overtid. MEN;

 

Så satt vi der og skrev, jeg og min venninne. Kl 0300 sendte vi oppgaven ferdig redigert og vi var veldig fornøyde. Riktignok hadde jeg hatt litt harde kynnere nokså regelmessig siden 0100, men tenkte at det bare var lureri som jeg hadde opplevd med fødsel nr 3. Vi gikk og la oss, men jeg sov heller dårlig, får en si. Hvert eneste kvarter fikk jeg tak i ryggen, og det ble værre og værre. Kl 0600 ringte jeg min kjære og lurte på om han hadde mulighet til å ta første fly nedover; var nokså sikker på at dette, DET var ikke noe tull. Men det ble vanskelig, for han hadde ingen som kunne ta over hans vakt. Jeg ble litt skuffet, men tenkte, ja, ja, sånn er det bare. Jeg stod opp, ringte min kjære søster som kom med en gang. Hun fikk organisert guttene til skole og barnehage. Min studievenninne stod som et spørsmålstegn, stakkar, og visste ikke helt hva hun kunne gjøre.

 

Så ringte min kjære mann. Da var kl nærmere syv. Han hadde likevel fått tak i noen som kunne ta vakta og satt nå i helikopter på tur til Tromsø for å nå et rutefly. Jeg gråt av glede. Nå kunne han kanskje rekke det...

 

Så ringte jeg føden og sa at jeg var på tur. Hun begynte å stille masse spørsmål om termin, fødselsdato og om jeg var sikker osv. Da hadde jeg så harde og tette rier at jeg nesten ikke greide å svare. Så dro jeg inn pusten og ropte, JEG ER FJERDEGANGSFØDENDE OG JEG ER SIKKER! JEG KOMMER!!! Så la jeg på, satte meg i baksetet i bilen til søstra mi. Eller jeg stod på alle fire og pustet. Vi kjørte til akuttmottaket, hvor jeg ble satt i en rullestol og kjørt opp på føden. Jeg hoppet ut av rullestolen og sprang til nærmeste benk hvor jeg prøvde å puste meg igjennom neste rie. Ble kjempeglad når jeg så at det var "min" jordmor som hadde vakt. Vi gikk inn på fødestuen, og jeg var ikke sen med å be om sjekk av åpning og lystgass. Da var klokken halv åtte. Hun telte cm på cm og her var det full åpning, gitt.

 

Så kom første pressrie; der for vannet, så kom neste pressrie; jeg husker jeg tenkte at jeg ikke måtte ta i for mye, måtte spare meg til de andre pressene. Likevelvel kom min lille ut i en rakettfart. Vi lo så tårene trillet, både jeg, jordmor, barnepleier og en student. Før navlestrengen ble klippet, tok jeg bilde og sendte til min kjære mann. Han var i sjokk. Så fikk vi da endelig svaret; Våre tre sønner fikk en lillesøster og alt er bare bra.

 

Mannen min rakk altså ikke fødselen, men det gjorde ikke så mye. alt gikk jo bra. Alle er vi stormforelsket i jenta vår. Hun er så fin, synes vi. og 8 mai ble virkelig en frigjøringsdag for meg...

 

Takk for meg, og lykke til med dere alle...

[Xenaen]

Kjempefin historie. Nesten så jeg starter å planlegge nr fire;)

[Bietta]

Så fint at du hadde skrevet begge historiene dine her, leste først om fødsel nr. 3, og måtte øyeblikkelig lete etter siste fødselshistorie! Gratulere med lille prinsessa di, hun skal nok bli passa godt på av 3 stolte brødre!