Hvor mange snakker om barnet dere har mistet?

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Jeg har en venninde som er veldig flink til å minnes vår lille engel. Sender meldinger hvor hu skriver om vår lille gutt. Det varmer så godt at noen vil snakke om han.

Mormor er veldig flink til å spørre om vi ikke kan dra på kirkegården eller ber meg gi beskjed når jeg skla dit. Og dersom det skjer mye i hjemme vårt, syke barn f.eks, tar hun seg av graven.

Men utenom det er det ikke ofte jeg får spørsmål eller hører noen snakker om han. Synes det er trist, men lurer også litt på hvorfor, kanskje de er redde for at jeg skal bli lei meg, eller at de tror de ripper opp i noe... hvem vet...

Må også fortelle om en som jeg ikke kjenner godt men vet hvem er som så fint spurte, når vi snakket om ungene hadde like farger og om de lingnet hverandre: Håvard da, var han lik og hvilke farger hadde han?

Det varmer så utrolig, at noen tør og ta han med.

 

Sender alle dere som har en liten engel i himmelen en stor klem

[englegutt/2prinsesser+spiren]

vi prater masse om alexander. spesielt veninna mi og jeg. å jeg prater om han ved hver eneste anledning. vi er kanskje ikke like flinke til å være på grava hans, men det er alltid fint der.

men nei det er ikke veldig mange som starter å prate om han....

 

sender deg også en klem

[Annette m/jenteengel & Sander]

Vi prater masse om Celine oss i mellom i hvert fall, og har fortalt Sander om storesøster. (Han er bare 7 mnd. da men )

 

Det er sjelden andre begynner å prate om henne, men det hender. Men jeg sporer veldig lett over på henne hvis jeg prater om svangerskap/Sander osv. Vi opplevde henne jo bare inni magen, sikkert derfor folk på en måte "glemmer" henne. Synes det er trist. Men noen er nok også litt redd for å rippe opp i det. Men jeg synes bare det er hyggelig å minnes henne og prate om henne. Hun er vår førstefødte, vår eneste datter!

 

Også er det jo godt å ha disse sidene her på DiB da. Finner en støtte i dere selv om jeg ikke kjenner dere! Det er godt )

 

Tenker på dere og deres små!

 

Klem fra

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Vi snakker også mye om Håvard oss i mellom, pluss av vi har jo minnesiden hans som vi ofte er inne på. Men der er så koselig når andre også vil snakke om lille gutten vår.

Jenta vår som snart blir 5 er veldig flink til å snakke om lillebroren sin, og hun sier ofte at hun har to, selv om ikke Håvard er hos oss. Hun er også veldig opptatt av at jeg har "føda" 3 barn, rare jenta vår. Poden på 1,5 år får også høre om storebroren sin. Er utrolig viktig synes jeg, familien vår består av 5 stk, selvom en av oss er en engel

 

Ja der er mye støtte i å få "snakke" med andre som er i samme situasjon.

 

klem til dere alle

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet selv, men har venner som akkurat har mistet barnet sitt,rett før fødsel. Jeg kjenner dem ikke veldig godt, men pappaen er min manns beste venn fra barndommen.(de bor et stykke unna oss). Jeg VET at jeg skal snakke med dem, jeg gråter hver dag over deres sorg. Men jeg gruer meg likevel til å treffe dem, se hvor utrolig vondt de har det. Man er veldig redd for å støte dem som går gjennom en sånn ekstrem sorg, og spesielt om man har barn selv så kan man forestille seg hvor vondt de som har mistet har det. Det er veldig uvanlig i våre dager å møte døden før "den skal", så jeg vet helt sikkert at det ikke er fordi dine venner ikke bryr seg masse om dere og barnet dere mistet. Det er bare så utrolig på nerven av sorg og vondt.

 

Så nå skal jeg manne meg opp til en grusom begravelse, jeg gruer meg veldig, for det blir det tøffeste jeg kommer til å oppleve så langt i mitt liv. Sender dere og lille Håvard masse klemmer!

[Storebror & Lillesøster]

hei dere,jeg har ikke mistet et barn og kan heller ikke forestille meg hvor vanskelig det må være og gå igjennom.

 

Men selv tror jeg at folk ikke tør spørre om det,de syntes det er vanskelig og vet ikke hvordan du vil reagere om du vil like det eller ikke,det er i allefall slik jeg føler det.

 

Hadde jeg spurt noen om det og jeg så at de kunne prate om det og kanskje at de syntes det var godt,så hadde jeg kjent det varme i hjertet mitt,men om hun hadde svart kort og ikke så iterressert hadde jeg følt meg dum og følt at jeg snoket,og gravde i deres privatliv....akkurat derfor hadde jeg ikke spurt,men nå føler jeg det er noe litt "privat" og vanskelig,men har jo ikke gått igjennom det selv, jeg føler at man ripper opp i det som er vondt,selv om dere foreldre aldri prøver og glemme det,men bearbeide det og spare på de tankene og minnene rundt barnet..

 

Kommer også an på om det er ei venninde,tante,søskenbarn osv...

Så er det: Hva skal man spørre om,hva er "frekt" og hva er greit?

 

Har ei venninde som har et barn med cerebral parese og av og til blir jeg avvisst og noen ganger forteller hun en hel haug,han er 1 1/2 år og tror ikke hun klarer og innse at han er syk alltid,hun fortrenger det,og det er veldig vondt og høre,så vanskelig når en ikke alltid vet..

 

Sender dere mange varme klemmer...