Kontrollerende gravid kjæreste

[Anonym bruker]

Har vært samboere i snart et par år nå, fungerer vel forsåvidt greit.

Problemet er at jeg til tider føler meg så utrolig kontrollert. Dette har jo blitt atskillig forsterket under graviditeten.

 

Hvordan skal man sette grenser til kjæresten sin ?

Hvordan man enn snur og vender på det så er et par alltid to individer, i hvilken grad skal man tenke litt på seg selv ?

 

 

Røyk:

En røyk sammen med en øl? (Er en ikke røyker, men tar noen en sjelden gang. maks 2-3 ganger i måneden.) Dette skal overhodet ikke gå utover henne. Da det alltid er ute og ilag med andre venner.

 

Sjalusi:

Jenta setter spørsmålstegn til at jeg ser så mye på scena når jeg er på en konsert (kvinnelig artist) og ikke ser på henne istedet.

Jeg pleier overhodet ikke kontakt med en eneste kvinne utenom henne og moren min. Hun blir ofte grusomt provosert av kvinner på tv og i blader som "liksom" er lekre.

Jeg tør absolutt ikke lenger å kommentere en eneste jentes utseende

lenger i det hele tatt.

 

Sitte på msn når hun ikke er i huset (har kanskje vært innlogget på msn 5 ganger i år. Generelt være alene hjemme egentlig, (spekulerer i hva slags lugubre greier jeg måtte finne på).

 

 

Opp i alt dette så elsker jeg denne jenta og jeg skal virkelig gjøre mitt

ytterste for å få dette til å fungere. Nå som vi venter barn og greier.

 

Men jeg er virkelig redd for at hun har paralysert meg litt, orker liksom aldri å ta kampen helt ut lenger. Det blir bare krangel.

Det ender opp med en helvetes krangel og et skikkelig spetakkel hver eneste gang jeg prøver å manne meg opp til å gå imot hennes regler.

 

Jeg har virkelig ikke gjort henne noenting som kunne få henne til å ikke stole på meg. Allikevel virker det som tillitten er ganske liten.

 

Hva skal jeg gjøre, jeg trenger tips til hvordan jeg kan sette mer egne grenser til kjæresten min. Jeg føler at jeg har mista kontrollen på alt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[tullemor_til_snart_4]

Vet ikke om dette startet før graviditeten, men jeg må nok innrømme at under forrige graviditet var jeg nok som dama di. Samboeren min tok det opp med meg under graviditeten, og det falt absolutt ikke i god jord.

 

Da vi pratet om det noen mnd etter fødselen, og jeg tenkte tilbake ble jeg skikkelig flau og skamfull! Jeg så jo klart hvor irrasjonell jeg hadde vært.

Denne gangen går det mye bedre, for jeg er klar over hvor irrasjonell jeg kan være med masse hormoner i kroppen-og går konstant å tenker på det, og passer på megselv!

 

Leste innlegget ditt engang til, og det hadde jo vært slik en stund, men poster dette svaret alikevel...

[Anonym bruker]

hei.

jeg tror også samboeren min har det på samme måte som deg, han gir i hvertfall utrykk for det.. Vi venter vårt første barn sammen nå, men ha har to fra før.

 

jeg kan kjenne meg i en del av tingene du har skrevet ovenfor om samboeren din, og samtidig som jeg ser din situasjn kan jeg også forstå din samboers situasjon. Nå som jeg er gravid må jeg innrøme at jeg reagerer helt anneledes enn jeg gjorde før graviditeten. jeg kan være den første til å innrømme at jeg var sjalu, og kanskje litt kontrolerende også før graviditeten, men nå er det tatt helt overhånd. det verste er at jeg er klar over det selv, men akkurat i stormen da tankene og bekymringene kommer klarer jeg ikke stoppe meg selv.

 

Da er det hvertfall veldig godt for meg at jeg innerst inne vet at han elsker meg. Mitt tips er kanskje å være der å støtte så godt du kan ting vil nok sikkert roe seg etter fødselen.

 

Når det gjelder å kommentere andre jenters utseende er vel det kanskje ikke noen god ide i utgangspunktet. Ingen jenter liker det, og spesiellt ikke når en går gravid og kanksje ikke føler seg så veldig attraktiv...

 

hilsen en "Kontrollerende gravid kjæreste"

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Men min samboer har jeg tatt i en stygg løgn, og har hatt grunner til å tvile på hans trofasthet. Hvis du er sikker på at hun ikke har grunn til å tvile på grunn av noe, så husk at hun er full av hormoner og det sliter! det er slitsomt å være den som blir mistenkt for noe, men det er også slitsomt å mistenke noen. I en gravidfase er man sååå sårbar. For mannen kan stikke av, mens du som kommende mor ikke kan det, du sitter igjen med alt. Hun høres usikker ut, usikker på seg selv og på deg og dere. Du sier hun er verre når hn nå er gravid enn før. Mange gravde føler seg ikke så fine lengre, og jeg ser med misunnelse på flate mager. Min samboer er flink til å si hvor sexy jeg er, og at min kropp bare blir finere og finere. Det er utrolig deilig å høre, men jeg trenger å høre det ofte, for det sitter ikke helt fast i hodet mitt etter han har sagt det. Det skal en fin, snerten dame til, så blir jeg lei meg for at kroppen min ikke er som før. Vi gravide får ikke lov å bli til monstre fordi vi er gravide, men det er faktisk en påkjenning som ingen gutt jeg har snakket med skjønner. Jeg skjønte det jo heller ikke selv før jeg ble gravid. At hun er mye slik til vanlig også er en annen ting, men går likevel på usikkerhet. Du kjenner henne, og vet forhåpentligvis hva hun trenger, ellers må du spørre henne. "Jeg tror du kanskje føler deg lite attraktiv nå når du er gravid, kan det stemme?" Og så få henne til å føle seg tryggere med deg.

Kanskje det høres banalt ut, men for meg gjør det underverker

Lykke til! :-)