Hjelp, jeg er ny her =/

[Lukkelukken og bebibror]

Hei alle sammen... I dag fikk jeg med det sjokket vite at jeg er gravid... Noe som absolutt ikke var planlagt. Kjæresten og jeg har vært sammen i 7 mnd, og vi aner ikke hva vi skal gjøre... Litt av en bursdagsgave, hva? Hadde bursdag i går...

 

Så mitt spørsmål er, hva var det som fikk dere til å beholde eller ta abort?

[Anonym bruker]

Det som fikk meg til å beholde var at jeg tenkte at vi kom til å klare det!!! Uansett økonomi, eller om vi har vært sammen lenge eller ikke, så greier vi det! Og tenk det da... et lite gull i armene om ca.8 måneder. Så fantastisk... Tenk på de som prøver lenge da, og ikke får til å lage baby. De ville gjort ALT for å fått en liten en... Men noen andre tar abort fordi "det bare passet ikke akurat nå", og noen måneder etterpå så prøver de igjen fordi de angret så på aborten.

 

NEI: LYKKE LYKKE TIL =) Dette greier dere!!!

 

Klemm

[ambumamma]

hei lillemeg88

 

nå var min planlagt så det er jo en litt annen situasjon, men jeg vet jo om mange som "brått" har blitt det liksom. jeg for min del tenker at det er et liv. uansett åssen man ser på det. Det viktigste dere kan gjøre er å finne ut om dere er klare for dette. om dere vil og kan ta vare på barnet. ser du er 19 så du er vel kanskje ferdig med skole og sånn?

 

vanskelig å fortelle dere hva dere skal gjøre, men jeg håper du velger det som du virkelig mener er best og håper du tenker godt gjennom hva du velger så du er sikker hvertfall:-)

 

lykke til hvertfall da:-)

[Lukkelukken og bebibror]

Takk for svar, er virkelig i "knipe" nå... Vi fant det ut i dag liksom Jeg er ikke ferdig med skolen, jeg skal være lærling som barne- og ungdomsarbeider i to år... Huff, er virkelig forvirret nå

[ambumamma]

hadde jeg vært deg hadde jeg sjekket litt med opplæringskontoret og sånn. kan jo hende du klarer det første halvåret som lærling. jeg jobber selv i barnehage og det går greit nå før magen blir altfor stor. men uansett så er det løsninger:-)

 

det går jo ann å søke allmenn påbyggning også. da får du stønad når du går hjemme med barnet fordi du er student så kan du jo begynne som lærling når barnet er et år, eller før hvis pappaen vil ha pappa perm:-)

 

Det er mange løsninger, men skjønner at det er mye å tenke på nå.

 

foreslår at du besøker ammatha.no (litt usikker på om det skrives sånn) de har også kontorer rundt om i landet. De har veldig mye info og råd vet jeg

[snart_tre_små]

Hei!

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg ville bare si at det finnes folk å snakke med om dette! Prøv Amathea?! Ellers er dette noe dere må bestemme selv! Dere klarer det hvis dere vil! Det hadde vært verre hvis dere var ennå yngre.. Jeg hadde selv aldri klart å tatt abort, men jeg har full respekt for de som velger det likevel..

 

Lykke til!!

 

Hilsen

[Hege & lille Hannah <3]

Hei du

 

Må bare fortelle min historie. Jeg og samboer ble også gravide etter bare 7 mnd sammen. Det var ikke planlagt i det hele tatt. Jeg er jo ferdig med skole og har fast jobb, men var kanskje ikke helt klar. Likevel var ikke abort et alternativ, så vi bestemte oss for å beholde. I februar mistet vi gullet vårt i 20.uke, og ble helt knuste! Vi hadde jo sett for oss at vi skulle bli foreldre... Nå er jeg gravid igjen i 7. uke. Håper virkelig det går bra denne gangen.

 

Det jeg vil frem til, er nok det at hvis du bestemmer deg for å beholde, så kommer du nok aldri til å angre et sekund. Jeg er ikke særlig mye for bort, for jeg synes det er en velsignelse å få bære frem et barn, et menneske! Men: Hvis man ikke føler seg klar, ikke er i fast arbeid, eller har en fast partner, så er jo kanskje det den beste løsning. Jeg vet du kommer til å klare det. Og hvis dere bestemmer dere for å beholde, så håper jeg at du slipper å miste.

 

Lykke til uansett Klem

[Teltpluggen]

Det som fikk oss til å bestemme oss for å beholde var at vi var lykkelige sammen, og vi visste vi kom til å klare det sammen. Jeg var 18 da jeg fant det ut første gang (Født i 88) og er nå 19 og gravid igjen (etter ma). Er egentlig bare DU som kan avgjøre om du er klar eller ikke. Ikke la noen presse deg verken den ene eller andre veien. Dette er ditt valg. Ønsker deg lykke til uansett hva du velger:)

[Anonym bruker]

Heisann. var i samme situasjon som deg for litt over 2 år siden... var da 20, hadde akkurat begynt på høyskolen, og hadde "livet" forran meg. problemet vårt var at jeg og sambo, vi gjorde ikke annet enn å krangle. det var et dårlig utgangspunkt, jeg var utrolig vanskelig, og plutselig sto jeg der 8 uker påvei, med en positiv graviditetstest. Vi ble sjokket. jeg gråt... han nektet å tro det. men innert inne visste vi... dette MÅ vi klare. vi drøftet abort, selv om det igrunnen aldri var aktuelt. Vi jobbet hardt. bygde opp forholdet igjen, og det kunne aldri blitt bedre. det førte oss bare tettere sammen. nå har vi en nydelig gutt på 1.5 år, som er vårt lille mirakel. vi elsker han over alt på jord. jeg tror det er sant det de sier, at velger du å beholde, kommer du aldri til å angre, men velger du å fjerne det, vil du angre resten av ditt liv (flesteparten av gangene)

 

lykke til med valget

[Lukkelukken og bebibror]

Jo, det som er, er at vi er lykkelige sammen. Det er jo den største grunnen til at jeg faktisk ikke vet om jeg vil ta abort eller ikke. Huff...

 

[Gjest]

Hei! Ikke lett situsjon du er i. Selv ble jeg gravid første gang da jeg var 19 år. Etter mye greier med den daværende kjæresten min (vi hadde vært sammen i 2 år) ble valget abort... Og jeg ANGRER!!!!! Hvis jeg kan si det på den måten, hvis det skal være en liten grunn til at jeg ikke angrer er det fordi "han" var pappaen og jeg måtte forholdt meg til han resten av livet.Det er den enste grunnen til at jeg tenker ok, greit.. Men 21 mars er hellig for meg (dagen termnen hadde vært) og jeg synes det er trist at jeg hadde et barn som var friskt inni meg, og jeg selv valgte å ta det bort!!

 

Jeg er ikke i mot abort, men vil ikke anbefale det. Den nye samboeren min fortalte jeg det til med en gang. Abort klarer jeg ikke en gang til, det vil knekke meg hvis det ikke er noe spesielt da selvfølgelig!!

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men tenkt deg VELDIG godt om!!!! Tror ikke du kommer til å angre om du beholer det, men er redd du vil angre (kanskje ikke ennå, men om noen år, er snart 7 år siden jeg gjorde det, og det går NESTEN ikke en dag uten at jeg tenker på det!!)

 

 

Uansett!!!

 

Masse lykke til!!!

 

Klem

[oisann]

hihi det minner meg om meg selv....

 

Jeg og min kjære ble sammen i desember, flyttet sammen i februar og i juni - på MIN bursdag - testet vi positivt. Det var mens jeg gikk på P-pillen. Det ble mange tårer og triste tanker før vi bestemte oss for å beholde. Hva ville skjedd hvis .... Nei den tanken vil jeg ikke tenke. Vi bor fremdeles sammen, og vi venter nå nr 4 (på under 4 år).

 

Det som fikk oss til å beholde var

1. Jeg fikk en stor muskelknute. Kvinner som har det, har større sjanse for å abortere og det å bli gravid er mye vanskeligere. Ville vi ta sjansen på å miste denne muligheten for så å senere kanskje aldri bli gravid? Nei.

2. Det er og var han jeg ville dele resten av mitt liv med. Hva ville skjedd hvis vi tok abort? Hvordan ville vi reagere da? Ingen som vet....

3. Barnet fødes - vi vil uansett alltid være glad i det. Abort - angret, ingen vei tilbake.

4. Han er en mann som er en typisk familiefar, snill, kjekk, god osv. HELDIG jeg. Stabil.

 

..... det var å beholde som var det riktige for oss fant vi ut etter et par ukers prat. Angrer ikke et sekund, da jeg har verdens herligste 3 åring i dag.

 

Lykke til med valget. Egentlig er du heldig som har fått en så fin bursdagsgave. Du bare vet det ikke selv enda

[Lukkelukken og bebibror]

Takk for alle svar Vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre, men dere hjalp meg hvertfall litt