Har dere noen plan B?

[cilibelle]

Hvis dere - mot alle odds, selvfølgelig! - ikke skulle lykkes? Jeg greier ikke det helt. Jeg VIL få barn! Noe annet er ikke aktuelt!

Samtidig ser jeg jo at det kunne være lurt med en plan B, C eller D. Jeg vet bare ikke hvordan.

Jobben jeg har nå er trygg og god, men kjedelig, med helt middels inntekt. Vi er mest damer som jobber der, mange har små barn,og det er forståelse for å være borte pga syke barn, f eks. Ingen blir sure fordi noen må hente tidlig i barnehagen, personalmøter blir lagt til tider som passer småbarnsforeldre. På mange måter en drømmejobb for en småbarnsmamma.

Men hva hvis det ikke blir noe barn? Da orker jeg ikke jobbe der. For selve jobben er dritkjedelig, når sant skal sies. Kanskje jeg da heller kunne få en jobb hvor man kan jobbe mye i perioder, og heller ta lange ferier, som vi kunne bruke til å reise mye sammen? For eksempel.

 

Sånn er det på mange av livets områder. Hvis vi får barn, skal vi innrette oss slik og sånn, men hva hvis vi rett og slett ikke får noen? Hva gjør vi da? Er det ikke bedre å være litt forberedt på den muligheten også? Problemet er bare at det får jeg ikke til...

[Oh'rly]

Jeg er overbevist om at livet er verdt å leve også uten barn, jeg har nå tross alt hatt det ganske ok de første 38 årene så jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette. Klart det blir trist hvis jeg aldri får oppleve det mirakelet som et barn tross alt er, men jeg nekter å tro at jeg og livet mitt ikke skal være verdt noe som barnløs.

 

Så nei, ingen plan B. Men kanskje en hund til (gå for gammel jomfru med masse bikkjer-image) ;-)

[jenkas69]

Jeg har en plan B ja:)

Selv om jeg er hundre prosent enig med oh'rly i at livet et like mye verdt uten barn så har jeg veldig lyst på barn. Jeg har det supert og ville kommet til å fortsette å ha det også uten barn. Men når jeg nå likevel føler sterkt for å få barn så tenker jeg på adopsjon som en likeverdig måte å bli foreldre på. Annerledes så klart, men like god synes jeg. Så klart jeg har lyst til å oppleve det å være gravid, men det er likevel tiden etterpå, det å være foreldre, som fremstår som målet.

Generelt tenker jeg at det finnes flere veier til målet.

Faktisk er det tanken på muligheten for adopsjon som får meg til å ikke gå helt i oppløsning av stress i prøveprosessen. Og så prøver jeg å ta en dag av gangen her, men akkurat det må jeg trene mer på

 

[cilibelle]

Det der var fint sagt. Jeg har da virkelig også hatt det helt fint de nesten førti årene jeg har levd uten barn. Ingen grunn til at det ikke skulle fortsette! Gammel jomfru med bikkjer.... det er notert!

[cilibelle]

Men det finnes en aldersgrense på adopsjon også, gjør det ikke? Eller var det før det var sånn? Er litt redd for at jeg skal gå ut på dato på alle fronter....

[jenkas69]

Jo, det gjør kanskje det... Må innrømme at jeg ikke har satt meg helt inn i reglene gitt... Men tror i hvert fall aldersgrensen for adopsjon er høyere enn for IVF-behandling. Lurer på om man bør være mellom 25 og 45 for å adoptere. Ta disse tallene med en god klype salt, jeg har ikke godt nok belegg for dem. Hvor gammel er du da?

[atpåklatt08?]

må innrømme at plan B hele tiden ligger og lurer-nå har jeg barn, men de begynner å bli store dessuten er de annenhver uke hos faren sin, det gir en frihet i hverdagen som jeg ikke har problemer med å bruke i dag til alverdens fritidsaktiviteter. Med en ny baby i huset må en del legges på hylla en periode og ja takk begge deler blir vanskelig å få til. Sånn tenker jeg nå, men vet at hvis jeg blir gravid (er jo helt sikker på at det er full klaff i denne pp) så legger jeg alle tankene om ting jeg ikke kan gjøre bort og har fokus på alt det fine som kommer med den nye.

[cilibelle]

Snart førti....

[jenkas69]

Ung og sprek mao:)

Sjekk ut reglene da vel, hvis du tenker på det som en mulighet som kan være aktuell for dere. Det har jeg tenkt å gjøre, men det betyr ikke at jeg er der i prosessen ennå, har tenkt å prøve en stund til jeg, og se om det ikke plutselig blir klaff på naturmetoden. Har prøvd et år, men vet jo at mange har prøvd mye lenger enn det, og plutselig fått det til.

 

Denne perioden er håpet ute for min del, men gir ikke opp!

 

Ønsker deg masse lykke til i baby-jakten! Håper det klaffer for oss alle snart:)