Angrer på at jeg fortalte...

[Anonym bruker]

...mine venninner at vi prøver å få barn. Syns ikke jeg får den støtten og forståelsen jeg tenger nå som prøvingen begynner å ta tid. De fleste har både et og to barn fra før, men vi har ingen. Har følelsen av at de tekker seg unna og unngår å invitere meg/oss. Ei ringte her om dagen og sa at nå hadde hun endelig barnefri og kunne møte meg. Det virket ikke som om hun hadde tenkt at jeg hadde andre planer, fikk nesten inntrykk av at hun trodde jeg bare satt og ventet på henne uten noe liv, klar til å treffe henne på det minste vink. Det sårer!

 

Hva har dere andre fortalt og ikke fortalt, og hvordan takler venninnene deres at spira di ikke sitter på 1, 2 , 3?

 

Jeg må innrømme at jeg er utrolig skuffet, men orker ikke å si ifra heller. De er voksne mennesker og burde skjønne at vi har det tungt, ikke sant?

 

Velger å være anonym nå...

[cilibelle]

Jeg angrer, jeg også. På at jeg fortalte det, altså. Mest fordi jeg synes det blir så mye mas om det. "Hvordan går det NÅ", og "hvordan går det NÅ" - stadig vekk. Godt ment, selvfølgelig, de mener bare å vise interesse. Men så lenge jeg ikke har noe nytt å fortelle, er det jo ikke noe å snakke om? Skulle ønske jeg hadde ventet med å røpe prosjektet til det VAR noe nytt å fortelle....

[Anonym bruker]

Det er nok flere av oss som angrer på at vi har fortalt det. Synes familie og venner viser en skremmende holdning og jeg er dritt lei alle spørsmålene, for jeg har ikke behov for å dele dette med dem. Syntes det var greit at de visste om det til å begynne med, men dette har snudd totalt. Nå er katta ute av sekken og den kan ikke fanges igjen. Dessverre.

[Agne]

Jeg lar være å fortelle dette da jeg ikke makter de ulike utsagnene fra forskjellige mennesker. Jeg blir bare trist og oppgitt av å høre andres meninger om dette.