Jeg trenger bare litt hjelp.

[Anonym bruker]

Kjære Samboer.

 

Jeg er snart klar til å presse ut denne ungen, jeg er forberedet på å gjøre det alene, slik du har fått meg til å gå gjennom hele dette svangerskapet alene. Jeg har tatt testen alene, jeg har vært kvalm alene, jeg har passet huset og barna våre alene, jeg har tatt alle de tunge løftene, alle de tunge stundene, alle de tunge avgjørelsene alene. Til tross for at det tok to av oss å lage dette barnet.

 

Jeg er så lei av å føle meg alene nå, og har mest lyst til at du skal ta tingene dine med deg og flytte ut. Du har snudd ryggen til meg og mine behov i mange måneder nå, nesten ikke kjent et eneste spark, ikke spurt hvordan jeg har det, og når du ikke kunne unngå å se at jeg sliter, at bekkenet vanskelig tåler påkjenningen av tette svangerskap, har du effektivt oversett det.

 

Jeg har fortalt deg at jeg aldri har følt meg så alene i tosomheten før, men du ser ikke rekkevidden av det. Det er for sent å fortelle meg at magen min er flott, det vet jeg, jeg har nemlig kjent den vokse i snart 9 måneder. Det jeg ønsker er hjelp, og forståelse for at jeg ikke greier alt arbeid rundt og i huset, og at det blir for mye å forvente at her skal være strøkent, barna være rene, mette og fornøyde og at din samboer skal være i godt humør, klar til å varte deg opp. Jeg skjønner du tror jeg er sykemeldt fordi jeg "vil være det", du tar feil. Jeg er sykemeldt fordi jeg har bekkenløsning, og selv legen, som ikke bor med meg til vanlig, skjønner det og ser mine begrensninger.

 

Din manglende empati og interesse gjør at jeg ikke lenger ønsker ditt selskap, ikke i hjemmet, og slettes ikke på fødestuen. Det er ingen straff, du er bare ikke lenger ønsket i mitt nærvær. Dersom du tror du kan slippe billig unna denne gangen, tar du feil. Jeg er vant til å ta hånd om alt det praktiske i hverdagen alene nå.

[frøken blom]

Hei.

Dette var kanskje til samboeren din, men.

Oj, som jeg kjenner meg igjen!!!!

Akkurat sånn følte jeg det også i forrige svangerskap.Og da ungen endelig kom, så ville jeg helst bli igjen på sykehuset, hvor sykepleiere og jordmødre tok seg av meg. Og viste meg lenge etterlengtet omsorg.

Men hjem måtte jeg jo. Og det resulterte i bunnløs depresjon, en god stund etterpå. Og jeg var fast bestemt på å kaste ut samboeren min, bare jeg kom meg ovenpå.

Men så, før jeg kom så langt,og forholdet vårt sjangla og gikk, ble jeg jaggu gravid igjen, med mitt tredje barn. Og jeg vurderte fram og tilbake abort eller ikke. Fikk liksom kniven på strupen.

Jeg bestemte meg for å gi ungen og han en sjanse, for familiens skyld, og tok han med til familie-rådgiving, og fortalte han mine sannhetens ord.

Faktisk har han virkelig ikke forstått hvor sårene han har behandlet meg. Mye har faktisk løst seg etter dette. Han er nok ikke den mest omsorgsfulle enda, men han prøver. Og jeg minner han stadig på at jeg bærer barnetsvekt for oss begge, og at han værsågod har å ta sin del.

Så mitt råd til deg, prøv å snakke med han. Prøv å fortelle han hva du lengter etter. Så kanskje blir det gradvis bedre.

Jeg er da fremdeles gravid, og angrer ikke lenger på at jeg ikke tok abort.

Lykke til.

[jentebabymom]

kjære deg

du er tapper!

for mot speiler seg i de handlingene man gjør fra den dagen man blir født til den dagen man dør.

 

å vise seg svak og sårbar er bare mot som kan gjøre,og alt du sier er det andre kan høre.

 

lykke til, å ta en samtale med samboeren.

[hagbarta.no 7-fødeklar!c]

Menn er ikke tankelesere,er du det?Prøv å bli flinkere til å si fra før det er gått for langt.Da gir du ham en reell sjangs til å forbedre seg.