Dere som fikk fødsesdeprisjon..

[Gjest]

* Var det ved første barnet?

* Kom den sigende på eller med en gang barnet var ute?

* Fikk du raskt hjelp?

* Har hjelpen hjulpet på?

* Hvor lenge hadde du deprisjon?

* Turte du å få mange barn? Evnt hvor mange? Fikk du deprisjon ved alle sammen?

* Hvordan går det med deg og barnet/barna den dag idag?

* Angrer du på noe?

* Hadde du deprisjon under svangerskapet også?

* Hadde/har du skiftende humør?

* Hadde du ks eller vanlig fødsel? Hva ville du selv helst ha?

 

Tusen takk for deg som orket å ta deg tid å svare:o)

[Lille Under]

Hei.

Jeg fødte i 2004 og hadde det jeg trodde en normal permisjonstid. Jeg var mye sliten, hadde vansker med å sette grenser og lukket meg nok en del inne. Ikke særlig overskudd til sosialt liv, men var relativt "hyper" hva det gjalt praktiske gjøremål i hus og hjem. Jeg gikk også og ventet på den berømmelige morsfølelsen, men hele situasjonen virket ganske "fremmed" på meg. Litt sånn utenfor meg selv. Sov heller ikke en hel natt på over ett år. Jenta mi var egentlig ganske rolig og snill, ingen kolikk og sov lengre økter. Allikevel følte jeg meg store deler av tiden følelsesmessig tom - men trodde dette var normalt. Like etter at jeg begynte å jobbe etter året hjemme ble jeg sykemeldt. Da var jeg helt på felgen følelsesmessig. Gråt lett og var helt utslitt. Mye tanker og bekymringer. Hadde vansker med å sette ord på egen situasjon, synes selv jeg var veldig dum og veik. Begynte i terapi, fikk milde antidepressiva - gikk på dette noen måneder. Avsluttet terapi etter ett år. Jobbet redusert i et helt år. Jeg er i dag gravid med nr 2 og er allerede i gang med å forebygge nye depresjoner med terapi og god støtte fra jordmor/lege. Tror det er veldig viktig å forebygge. Antar at jeg begynte å bli deprimert allerede i svangerskapet sist, men trolig mer etter en rask fødsel som var tøff psykisk. Bruker mer tid på å snakke med mannen min også, uttrykke behov og følelser. I dag gleder jeg meg veldig til jente nr 2 kommer og skal gjøre alt jeg kan for å forhindre problemer i barseltiden denne gangen. Jeg opplever situasjonen min som god i dag, men må lære meg å sette grenser. Heller si i fra, enn å gjennomgå det samme igjen. Dette ble et langt svar på noen av dine punkter. Anbefaler å gå til lege/psykolog med det du opplever enn å erfare som meg. I stedet for ekstra psykisk støtte etter fødselen ble dette en prosess over 2 år!

[Gjest]

Takk for at du tok deg tid til å svare meg, det var som å lese meg selv dette du skrev. Min jente er nå 10 mnd og jeg slite rfortsatt men får hjelp da. Men vet selv at ting tar tid, kan knapt huske sist jeg var sosial. Vasker hver eneste dag, og er opp å ned på humøret. Er slitsomt de lux og gleder meg bare til det hele er åver. Skal ikke begynne i jobb før jeg har fått et normalt liv med min datter, og det synes sambo er fornuftig av meg, men fy flate det er tungt. Noen ganger får jeg lyst til å rømme fra henne når hun er vanskelig. Huff..

 

Men det var godt å lese at du fikk hjelp og at ting går bedre med deg:o)

 

klem fra meg

[Gjest]

Dytt