Redd for å få fødselsangst... noen gode råd?

[Anonym bruker]

Jeg mistet min mor i kreft da jeg var 16 år - for 6 år siden. Gikk til psykolog etter det en periode. Deretter ble jeg suisidal, men har kommet over det nå. Har følt meg ganske fin i formen siden:) Jeg traff min kjære i sommer, og ikke for lenge etter ( ;-) ) ble min lille gullskatt laget. Det var da problemene begynte. Kroppen min falt sammen til tider. Det begynte så smått i oktober, men forverret seg jevnlig. Jeg mistet alle kreftene mine i perioder fra ett minutt til en og en halv time. På det verste klarte jeg nesten ikke puste, for kroppen hadde ikke krefter til det. Selvsagt ble jeg veldig bekymret for barnet! Jeg kjempet om hjelp hos legen, men ingen av de (altfor få) prøvene kunne gi noe svar, så jeg fikk beskjed om å komme tilbake om ting ble verre. Min mor hadde mest sannsynlig ikke dødd av kreften sin om legene hadde tatt henne og klumpen i brystet på alvor, så det påvirket nok min tro på legene. Jeg fikk en følelse av at legen mente jeg gjorde meg til. Etter måneder med kjemping, fikk jeg komme inn til psykriatisk avdeling for samtale. Der mente min aldeles utsøkte psykriater at det hele kunne være kroppens reaksjon på at jeg ikke tok psyken på alvor. Jeg lærte meg å sette ned foten, og heller ta vare på meg selv. "anfallene" sluttet, og jeg har ikke hatt disse på i hvertfall 3 måneder . Nå må jeg innrøme jeg er litt bekymret for fremtiden (ikke så mye at de stjeler kreftene mine, men det klør i bakhodet). Jeg utsatte eksamen som er to uker før termin, og har bare et par oppgaver igjen før sommerferie. Jeg og min kjære har både opp-og nedturer i forholdet, men stort sett er jeg fryktelig glad i ham. Neste skoleår skal jeg ta 4 eksamener (to store og viktige som er avgjørende for utdanningen min - kan ikke utsettes, og to "lette")og en 3ukers praksis. Jeg håper bare jeg klarer dette! For om jeg ikke får til de to viktige eksamenene, må jeg antakeligvis ta hele faget på ny, et annet sted. Det sa i hvertfall studiekoordinatoren min...

 

Begynner å bli langt dette. Derfor kommer jeg nå til poenget. Med alt dette bak -og foran meg, er jeg bekymret for en fødselsdepresjon. Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å "lette på trykket". Jordmor anbefalte meg en time til samtale på føden, som hun bestilte til meg, men vet ikke hva jeg skal si eller forvente. Har noen noe forslag til hva jeg kan gjøre? Psykriateren min er bortreist en måned og...

 

Hilsen frustrert, men tror jeg klarer meg på et vis?

[me-mommy...?har fått nr 3]

det viktigeste av alt er å snakke med din kjære... vær åpen, ærlig, og ikke minst snakk om det som bekymrer deg og det du føler...

det er det rådet jeg kan gi deg.

 

jeg gjorde ikke det å det sliter jeg med den dag i dag.