Panikk

[amilde 11.06]

I natt lå jeg lenge uten å få sove. Rart hvor mye man tenker på når man ligger og er lys våken midt på natta. Da kom panikken over meg.

 

Er jeg virkelig klar for dette? Klarer jeg en fødsel til? Er jeg forberedt på en ny småbarnsperiode med amming, nattevåk, bleieskift??? Fikk helt panikk. Den ugne følelsen sitter fortsatt i kroppen. Men jeg kan jo ikke snu nå. Synes tida går så alt for fort. Nå er det bare en måned igjen. Håper nesten at jeg går over terminen slik at jeg skal være helt klar til lillebror kommer.

 

Har vasket, montert og reid opp babysenga i dag og lagt alle klærne på plass. Bare for å føle meg mer forberedt med praktiske ting.

 

Jeg gleder meg veldig til å bli mamma igjen men føler meg ikke helt forberedt og klar ennå. Noen andre som har tanker rundt dette?

[Anonym bruker]

jeg har også termin på en mnd, og har panikk. men den går mere på ting som skal gjøres - vaskes, ting å montere, kjøpe, ordne istand, bakst som skal bakes og legges i frysern så har jeg noe å servere i barseltiden når folk kommer for å se nurket vårt.

får jeg gjort alt?? og er jeg virkelig klar for en baby i tillegg til vår aktive 2-åring...wæææ....

men vi blir klare, vi må, for det er jo for sent å snu:-)

[Anonym bruker]

Har nettopp testet positivt, og har lang vei å gå. Fortsatt uvirkelig tanke. Hadde jeg ikke tatt bilde av pinnen med de to strekene, ville jeg trodd det var en drøm alt sammen.

 

Hadde tenkt lenge på prøve en gang til. Syntes jeg burde prøve, med et nytt og aller siste nurk, før alderen setter en endelig strek. Men når det nå er blitt virkelig, har betenkelighetene og uroen kommet... "Feil" årstid (midtvinters), er ubetydelig. Verre er tanken om at jeg nesten synes en ny baby blir et svik mot barna jeg allerede har (minstmann som fortsatt digger pupp og eldstemann som har vært plaget av sjalusi ettersom mammas oppmerksomhet stadig kretser rundt den minste). Selv om jeg var besatt av tanken på at DE burde bli en til, for sin egen skyld, ikke minst når de blir eldre/voksne (har selv et fjernt forhold til min eneste storesøster). Og hvis alt går rundt i en evig rundans, med rydding av leker og rot NÅ, hvordan vil det bli med en til etterhvert? Og vil minstemann unngå å hamres løs på med harde leker av storesøsken?

Har lest ulykkelige fødselshistorier, der "bonusbarnet" ble mors skjebne... mens far satt igjen med tre små. Mye vil ha mer, det blir straffen tenker jeg nå, og angrer. Var vettaskremt første gangen (men ikke med nummer to). Kjenner akkurat nå en voksende frykt, dessverre.

[~Vimsemor~]

He, he! Kjenner meg veldig igjen, ja. Vi har to store jenter (snart 10 og 12) som nå ordner det meste selv. De siste årene har vi reist masse; både hele familien og jeg og mannen min på superromantiske langhelger alene. Har endelig kommet ned i matchvekt etter å ha hatt figur flodhest etter 2 tette svangerskap. Trener jevnlig og har en jobb jeg er veldig glad i. Og så er vi i gang igjen! Hallo! Hender jeg våkner om natten og tenker "Hva er det vi har gjort?"

 

Men jeg vet at jeg hadde angret resten av livet dersom jeg hadde valgt reise og trening fremfor en attpåklatt. Og er helt sikker på at det kommer til å bli masse kos også; selv om blir slitsomt. Denne gangen har jeg bestemt meg for å takke ja til alle som tilbyr seg å hjelpe, og ikke som sist; da jeg skulle fikse alt selv.

 

Jammen godt man har noen måneder å forberede seg på!

[nicco]

Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen her, men på en måte likevel. Vi har alltid hatt 2 år mellom barna, og når en ny har kommet så har det liksom vært litt uvirkelig med det samme, litt sånn"har jeg gjort dette før". Vet mannen min ofte har sagt at han syntes det var rart å skifte bleier igjen osv. Jeg har ikke holdt i en baby på 3 år.....og nå blir det nesten 3,5 år mellom de to minste. Tror også jeg som vanlig får litt den følelsen før fødselen at det plutselig kommer nærme og at jeg ikke har forbredt meg godt nok følelsesmessig.

 

Men på en annen side så har vi planlagt og fått de barna vi vil ha, ikke alle kan det. Vi er derfor godt forbredt og det er godt gjennomtenkt. Vi har ikke rare livet utenom ungene, mange synes det er utrolig og feil. Vi reiser masse, men har alltid ungene med. Ungene har vært vant til å reise fra de har vært noen uker gamle, og eldstemann på 11 år har nå vært i 35 land. Drar vi på kino, så er det med unger, sykkeltur med unger, ferie med unger ....osv. Vi gjør egentlig aldri noe alene. Men vi klager ikke for dette har vi valgt. Vi var klar over fra nr.1 kom at vi aldri ville få barnepass, har ikke tanter og besteforeldre som stiller opp. Og vi vil ikke benytte oss av ungjenter som "trillepiker" ol. Eneste bakdelen vi ser med dette, er når vi er sjuke. Men det har gått bra til nå. Ingen som kommer å tilbyr seg å hjelpe til her, ikke sånn oppriktig i alle fall. Vi er jo flere foreldrepar som hjelper hverandre litt i hverdagen med å hente og bringe til forskjellige aktiviteter, men fra det til å passe 5 unger på sparket er jo....litt langt.