Foreldrene mine behandler meg som et barn/tjener. Kan noen gi meg råd? Blir veldig takknemlig!

[Anonym bruker]

Venter mitt andre barn. Er nærmere 30 år. Er samboer, har jobb og hjem. Er enebarn og mine foreldre forventer at jeg skal stille opp for dem, vaske huset dems o.l. De er gammeldagse. De sier at det er min plikt som datter å hjelpe min mor som er sykelig. Bla. psykisk syk(...).De er i 60-årene. Jeg har i alle år stilt opp for de, med bla. husarbeid, og vært sammens med dem. Men de har alltid hevdet at jeg er lat og ikke gjør noen ting. Fortalt meg hva som er feil med meg. En dag fikk jeg nok, og sluttet å drea til dem for å hjelpe dem.

 

Var alene i flere år med mitt første barn. Møtte min mann for et par år siden. Mine foreldre kan ikke akseptere han. De er sjalu fordi jeg ikke tilbringer like mye tid sammens med de lenger. De sender meldinger og brev til oss om hvor forferdelige og utakknemlige vi er. At jeg må komme hjem til dem og "gjøre jobben min". Det har vært isfront mellom oss og mine foreldre i flere måneder nå. Har tilbydd de å komme og snakke om problemene sammen med oss, jeg har skrevet brev til dem for å forklare hva jeg føler og hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Sagt at jeg vil at de skal respektere min mann, at jeg vil leve mitt eget liv. At jeg ikke har overskudd til å ta meg av dem. De har bare avvist alt dette og kalt meg for en unge, at jeg er utakknemlig, at jeg må ta meg av min mor fordi mamma tok seg av sine foreldre. Vi ønsker å flytte til et annet sted i landet fordi jeg alltid har drømt om det. Men når jeg har nevnt det for mine foreldre, sier de "tenker du ikke på stakkars oss som blir alene" og "du må ikke tro du får det bedre der".

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor dem. Jeg har vært sykemeldt i flere måneder pga. tung depresjon. Føler i perioder ingen glede over savngerskapet. Får stygge meldinger og brev fra både foreldrene mine og andre slektninger. Disse bryter meg ned. Er redd for hva som kan skje når barnet blir født. Jeg er utslitt.

 

Går i samtaleterapi, men trenger å høre noen andres mening om dette. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg tenke? Jeg er så fortvilt! Blir evig takknemlig for svar!!

 

Klem fra en sliten datter.

[Anonym bruker]

Dytt..

[blond]

I denne situasjonen ville jeg sluttet å ta initiativ til kontakt. Hvis de tar kontakt ville jeg satt klare grenser for hvordan de fikk prate til meg. Hvis de hadde begynt på klagingen sin ville jeg sagt at dette finner jeg meg ikke i. Hvis dere trenger hjelp må dere skaffe hjelpen fra andre. Hvis dere ikke kan være hyggelige og behandle meg med respekt eller forsetter å kreve så legger jeg på telefonrøret. Så holder du deg til det. Konsekvent.

 

Jeg tror at det er lettere å forholde seg til foreldre/din side av familien om du gjør det på denne måten enn om dere skal fortsette i samme mønsteret i framtiden også. Når du gir så klar beskjed som jeg skisserer over så blir det forstått. Mulig at de går inn i en fornærmet/hva går det av henne-fase, men det får heller være. Det jeg tror du oppnår med dette er å gi deg selv fred (sikkert midlertidig dårlig samvittighet også), men du gir også forholdet deres en ny sjanse. Noen ganger trenger man avstand (fysisk, i tid og psykisk) for å klare å snu en trend. Du kan bare gjøre din del av jobben, så er det opp til foreldrene dine/familien om de vil danse din vals.

 

 

[Sissy-mams]

Hei, kjære deg.

 

Her er et litt krast (og langt) svar, men jeg håper du tar det i rette mening.

 

Foreldrene dine er for gamle til å endre seg, men det er ikke du. Du må rett og slett bli voksen OG ta ansvar for DITT eget liv! (De må ansvar for sine liv, ikke dytte sine sorger, belastninger og ikke minst ansvaret over på deg. Du har mer enn nok med deg selv!). Du lar dem herse med deg og lar dem lede deg ut i diskusjoner der du prøver å forsvare deg selv, og de bare knekker deg ned gang på gang.

 

Mine råd er som følger: -FLYTT! Flytt så langt vekk at det er vanskelig for dem å ta kontakt, og det blir umulig for deg å følge dem opp. -Det er ditt liv og bare du skal bestemme over og leve det, ikke sant?

 

-Ikke diskuter med foreldrene dine! Når de prøver å "syte" deg ned må du ikke svare. Bryt heller kontakten, og evt. ta den opp igjen senere (om noen år eller så) når du føler at du kan takle det. For de vil aldri slutte med å prøve å manipulere deg.

 

-Ikke tenk! De har manipulert deg så lenge at du stort sett bare får dårlig samvittighet av å tenke. Hvis du allikevel vil tenke litt, så tenk på at de holder på å ta fra deg livet ditt! De er ikke ditt ansvar!!

 

Fortsett med terapi. Det er godt å ha en støtte gjennom den vanskelige prosessen du skal igjennom.

 

Lykke til, og gled deg over DINE livsoppgaver her i livet, -nemlig å følge opp barna dine, nyte livet med dem og mannen din, og å ta godt vare på deg selv (for det er DITT ansvar)!

 

Varm klem tilbake.

 

 

[Bulle4]

Kanskje jeg er litt for gammel, men hva er dytt?

[blond]

Hvis man vil at innlegget skal plasseres lengre opp på siden for at flere skal legge merke til innlegget legger man inn et svar og skriver "dytt". Det er egentlig ikke nødvendig å skrive "dytt" for at innlegget skal skifte plass, det holder å trykke "svar på dette innlegget" og trykke mellomrom, så blir dette godkjent som svar. Dermed blir innlegget plassert øverst på listen igjen.