Sykepleiere/hjelpepleiere her?

[Anonym bruker]

Hvor langt er dere på vei? Og er det flere enn meg som synes det er tøft å gå gravid på jobben med få folk, tungt belegg, stress og fysisk utfordrende? +at det nesten ikke er folk å ta av? Hvis du blir borte går det utover dine kollegaer, og sjefen er ikke akkurat kjempe "happy" for at du blir borte et år... Måtte få ut litt frustrasjon.. Noen med liknende erfaringer?

[tobylina]

Er sykepleier på en sykehusavdeling. Jeg hadde redusert til 80 % da jeg ble gravid, av egen vilje, og gikk opp til mine 100 % da denne perioden gikk ut. (Gjorde det for å unne meg selv litt luksus i en 3 mnd periode) Det var bare i 2-3 uker jeg gikk i 100 % fordi jeg var så trøtt og hadde lite overskudd til annet enn jobb. Det gikk utover det sosiale livet og jeg kjente at jeg ble frustrert og irritert på pasientene (som jeg syntes maste for ingenting). Jeg fikk derfor redusert stillingen til 75 % av legen, altså sykemeldt i 25 %. Frem til nå har det gått bra, er i slutten av uke 21 nå. Vet ikke hva som skjer videre for jeg har begynt å få strekk eller kynnere eller gud vet hva (skal til lege om 2 dager). Jeg har sagt til sjefen at jeg kommer til å jobbe 75 % videre, vi er utrolig dårlig bemannet i avdelingen og må ha flere ubemannede nattevakter av den grunn. Men det er opp til legen og meg hvor mye jeg skal jobbe, ikke opp til sjefen. Jeg vil legge til at jeg jobber i en avdeling hvor pasientene skal stelle seg selv og spise i egen kantine, derfor lite løft osv....men likevel. Livet er mer enn jobb: Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jammen godt å høre at det er flere som føler på dette (ikke det at jeg unner andre det, men du vet -at man ikke er alene om problemet). Jeg er nå ca. 14 uker på vei, og jobber som spesialutdannet sykepleier. Jeg er sliten, trett og uopplagt om dagen. Ting går sakte, og jeg trenger flere pauser og ikke minst små og hyppige måltider. Vi vet jo hvor lett dette er å få til i en travel sykehusavdeling.

Stort sett tror jeg ikke dette går utover pasientene, men det går virkelig utover meg og min samboer. Jeg må sove hver dag etter jobb, har ikke overskudd til venner eller trening. Den tiden jeg trodde skulle bli fylt av glede og venting har blii tung og frustrerende.

 

Det jeg sliter med er de forventningene jeg føler at samfunnet stiller til oss gravide i dag. Det er liksom en stilletiende beundring for de som går i 100% frem til permisjonen, som greier å ta hånd om det sosiale i forhold til familie og venner, som trener til de kommer inn på avdling for å føde. Føler ikke at det er det samme akseptet for å ruge som man leser så fint om i litteraturen.

 

Er det flere som føler det slik?

 

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå. Jeg hadde en blødning for 14 dager siden, og har etter dette spottet gammelt blod hver dag. Har også en tung, dump fornemmelse i underlivet som kommer å går. Som helsearbeider hadde jeg her rådet til å ta det med ro ig ta ut sykemelding en periode, men dette er jammen ikke lett når det plutselig sjer en selv.

[tobylina]

Jeg skal til legen i morgen for å snakke om videre reduksjon av stillingen min på 75 %. Jeg gruer meg for jeg synes det er vanskelig å sitte der å "klage", for jeg føler at jeg må sitte der og på en måte argumentere for at jeg må jobbe redusert. De siste dagene har jeg hatt vondt i magen konstant, spesielt når jeg går turer. Hadde to kraftige nys på fredag, så kraftige at jeg begynte å grine på jobb, følte at livmora løsnet. Jeg er ikke en engstelig person i det hele tatt og skjønner jo at det ikke er farlig, men blir jo litt nervøs når smertene etter dette er sterkere. På grunn av dette i tillegg til kjempedårlig bemanning på jobb har jeg lyst til å be om 50 % sykemelding. Min mor er jordmor og min far lege og de støtter meg, men jeg er så nervøs overfor fastlegen min...! Jeg er ikke så trøtt lenger og heller ikke kvalm, men nå har altså disse andre plagene overtatt.

 

Jeg synes at du skal ta det med ro, spesielt siden du har hatt blødning. Det er jo babyen sitt liv det gjelder også. Men er helt enig at det er vanskelig å være gravid og føle at man går rundt å klager. Graviditet er ingen sykdom osv... Men mange sier at man skal ta vare på seg selv også, vi får høre på dem!

[Spent03.01.08]

Vil gjerne høre mer fra dere om hvordan det går! Føler akkurat det samme som dere!!!

 

 

Klem HI

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg gårt nå i uke 29 og har vært 40% sykemeldt lenge. Jeg jobber på sengepost og blir fryktelig sliten på jobb. Føler vel ikke at jeg får så mye tilrettelegging på jobb akkurat. Det tar mye energi å grue seg til vakter fordi man er redd det er for få folk på jobb osv.

 

Vi har et fysisk yrke og jeg mener det er stor forskjell på en kontorjobb og en jobb som sykepleier. Vi kan på en måte ikke styre dagen vår selv, for det er det pasientenes behov som gjør. Derfor blir det også ekstra uforutsigbart på jobb. I tillegg kan vi ikke alltid kan ta pauser når vi selv trenger det.

 

Det er tross alt en veldig liten periode i livet man går gravid, så jeg mener man ikke skal presse seg selv for mye denne tiden og heller være litt raus med seg selv. Ingen takker oss hvis vi sliter oss ut på jobb...

[tobylina]

I dag var jeg til legen og det var ikke noe å grue meg for.. Hun var veldig forstelsesfull og var enig i at jeg ble sykemeldt 50 %. Egentlig ville hun sykemelde meg helt noen dager på grunn av magesmertene for jeg måtte ta det med ro, men på grunn av at det rakner på jobb hvis noen er borte sa jeg at det ble vanskelig. Det er ille dette her og jeg vet at det ikke er mitt problem med bemanning, men nå er det bare sånn. Jeg skal på jobbe i morgen, men reiser hjem hvis smertene tiltar. Hjertelyden var fin, men livmoren var svært bevegelig så det kunne være årsaken til smertene. Så nå har jeg ligget mye av dagen....best for lillejenta mi :-)