Vurderer å bli alenemor... (litt langt)

[Anonym bruker]

Det høres vel teit ut.. Egentlig så er det vel det.

"Vurdere å bli alenemor".. Jaja, til poenget:

 

Jeg er sammen med en jeg elsker veldig høyt, og vi har ikke vært sammen så veldig lenge så det at vi venter barn kom som ett positivt sjokk på oss begge.

 

Etter at vi ble gravid, har han ikke visst så mye interesse for meg og barnet i det hele tatt.

Han har dager der han er helt med, men de er heller sjeldne.

 

Han er med på kontroller og slikt, men jeg føler at jeg presser han til det. For det virker som at han ikke vil være med på det i det hele tatt... Selv om han sier noe annet.

 

Han velger venner og festing overfor meg og barnet, noe som jeg ikke nekter han da han må få leve litt selv om jeg går gravid, men litt hjelp i huset og litt mer oppmerksomhet hadde vært fint.

Han vil ikke høre etter hjertelyden til barnet eller ligge å vente å se om han klarer å kjenne livet som er der inne. Jeg spør om han vil, men han rister alltid på hodet eller sier at hodet hans er så tungt så magen min vil ikke tåle det.

I huset får jeg ikke hjelp, han er borte annenhver uke, og da er det jeg som tar ansvar i huset. Men når han er hjemme så vil jeg gjerne ha litt hjelp, og jeg spør han pent om det, siden jeg da jobber og går skole + bekkenproblemer i tillegg.

Alt han sier han skal gjøre, blir ikke gjort og det blir "overført" til meg for å si det slik..

 

 

Noen som har noen gode råd å gi??

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann!

 

Hvis eg va deg så hadde tatt meg en lang prat me han, og fortalt han akkurat hvordan eg følte d, hvordan eg hadde d, og hvordan han er me på å gjøre ting som egentli ikke trenger å være så ille, verre.

Si at du er sliten og at du trenger mer hjelp rundt omkring i huset.

D er desverre slik at ikke alle menn klarer å se at d trenges å ryddes, og at toaletten kunne trengt seg en skrubb:p

Slik som eg har forstått d på mange *soon to be* pappaer, så e d veldi nytt for dem dette, og han føler jo ikke samme kontakten me barnet som deg, siden d ligger inne deg så føler du kanskje litt mer kontakt..

Pratet me svigerbroren min (verdens snilleste svigerbror:) og han fortalte d at han var jo kjempe gla når søstra mi gikk gravid, og han gledet seg kjempe masse til å bli pappa, men fortsatt så va d litt uvirkeli for han mens babyen lå i magen, dettan gjorde sånn at han nesten fikk en slags dårlig samvittighet overfor d ufødte barnet.

Og han hadde masse blandede følelser og ikke visste helt hvordan han skulle takle hele greia (dette pratet han med søstra mi om), nå skal d være sagt at han er en sånn kar som virkeli hjelper til rundt omkring huset, og han festet ikkje nåkka mens ho va gravid.

 

Ta dere en skikkeli oppskveringsprat, så ordne d seg heilt sekkert;)

Dåkker har sikkert begge følelsa som dåkker treng å få ut...

Men d e no som oftest vi *jenten* som må ta insjativet tell sånn følelsesprat;)

 

Og d skal jo ikkje være nåkka problem for han å hjelpe litt mer til i huset osv, si d til han i klar tekst..at dette orker du ikke, han får ta å bynne å hjelpe til fordi du er rett og slett utslitt!

Og blir d ikke bedre etter dere har prata, så kan du jo vurdere om han bryr seg, for da vet han i hvertfall akkurat kordan du har d.

Og vesst han fortsatt ikkje da tar insjativ tell å forbedre på seg sjøl litt...da e jo saken en heilt anna.

 

Eg tok 3 sånne *prata* med barnefaren når vi va ilag, men han forsto ikke probleme, og gjorde heller ingen innsats på å forstå d heller.

Hannes løsning på alt, som han faktisk også sa, var å bare vente å se så ordna d seg sikkert etterhvert..

Dvs. Va eg lei meg for nåkka han hadde gjort, så orka han ikkje å bry seg, for d gikk sikkert over av seg sjøl.

Hadde eg et problem me at han ikkje rydda opp etter seg så orka han ikkje å bry seg for d gikk sekkkert over av seg sjøl...

osv...d va bare en ond sirkel.

 

Men ta deg en prat me han, d ordne sg jo i de fleste tilfellan;)

 

Lykke til og hold oss oppdatert!

[Anonym bruker]

Den praten der har jeg hatt... gudene vet hvor mange ganger..

Har t.o.m falt om i gråt pga at jeg var så sliten og klarte ingenting mer.

Jeg sliter med søvnmangel og lite energi nå den siste tiden, og dette gjør det litt verre. men jeg prøver mitt beste.

 

Han lover at han skal gjøre det og det, men det blir ikke gjort.

Jeg lagde en liste der jeg delte opp hva hver og en av oss skulle gjøre, og jeg gjorde min del.. Hans del forble uberørt.

 

Det er slitsomt.. Og det sliter på meg psykisk og fysisk. Jeg gjør ikke annet enn å gråte når jeg legger meg og han ikke er her. (Han ser ikke vitsen i at jeg gråter, det er bare tull...)

 

HI

[Gjest]

vet du enten må du sette kniven på strupen til han dvs si at det er NÅ eller aldri, enten endrer han holdning drastisk ellers drar du.. endrer han ikke oppførsel etter at du har sagt det må du for din egen helse se på om du bare skal ta en pause fra han i det minste... bo for deg selv litt og samle deg fram mot fødselen.. du må først og fremt tenke på deg og babyens helse og ikke hans følelser!

[Anonym bruker]

Jeg har truet med å flytte en gang allerede, og jeg vil jo ikke det egentlig, men alt må vel prøves.

 

Hver gang jeg har tatt opp dette problemet, så begynner han jo alltid med: "Jeg jobber jo kjære"... Den er jeg lei, for han jobber bare to uker i mnd! De andre to kan han vel hjelpe til hjemme???

 

HI

[Gjest]

det skal ikke være lett, men som sagt burde du sette deg og babyens helse framfor han... det er viktigst nå

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huff vesst du har tatt å prata me han, og han virkeli ikkje prøve å forbedre seg, da e jo problemet verre..desverre så e d sånn at av og til går d bare ikkje.

Kanskje du burde flytte ut en periode, så han kan se ka han går glipp av, kanskje han da forandre seg...

Mi erfaring e at dem sjeldent forandre seg me mindre dem virkeli vil d sjøl.

Kanskje d da bare e best å la heile greia ligge, og ikkje bruke meir energi på d forholdet, også kan du bare fokusere på deg og babyen no framover!

 

Eg gråt selvom d va eg som gjorde d slutt me barnefaren, men d va også som om at en stein va løfta fra skuldran mine når d blei slutt.

Da kunne eg virkeli bruke meir tid på graviditetn, enn å bruke all den energien på et forhold som ikkje gikk nån veia...Og der eg følte at eg bare ga og ga, uten å få noe respons igjen.

Etter at d blei slutt så har dettan svagerskapet hvert en drøm i forhold tell ka d va de 3 første månedan... Seff e d andre problema som oppstår når d blir slutt, men eg synes at dem bleikna i forhold tell de probleman som eg hadde i d forholdet:)

 

Håpe d ordne seg for deg vennen!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil jo gjerne få dette til å fungere, men det er vanskelig når jeg begynner å tenke på hvordan ting kommer til å bli når barnet kommer til verden...

Vi har bare vært sammen i litt over 7 mnder... Så ting er jo ganske nytt, og ett barn var ikke noe vi tenkte på med det første nei.

skulle bare nyte hverandre vi, men hehe. Ikke helt etter planen det her da, men vi er glade begge to.

 

HI

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Eg og barnefaren var bare i lag ca 4-5mnda, og her var heller ikkje graviditetn planlgat, men velkommen fra begge sider, men når d blei slutt når eg va ca 3mnda på vei så blei han fornærma obver d, og da hørte eg så å sei ikkje fra han før eg va kommet 7-8mnda på vei.

Og no skal han stille opp igjen sei han.

Høres ut som t du har at vanskeli valg framfor deg.

Uannsett ka som skjer så e d u ikkje aleina:)

Vi e mange der ute:)

[Anonym bruker]

Er klar over at det er mange der ute...

Hadde bare håpet at jeg skulle få slippe det valget...

 

Jeg vet at han jeg er sammen med stiller opp for barnet uansett.. Han har lovt meg det, og jeg er glad for det.

Han holder det han lover, når det ikke gjelder husarbeid

 

*prøver å se på det fra en komisk vinkel*

 

HI

[Gjest]

skjønner:) til syvende og sist så er det bare du som kan bestemme hva som er best å gjøre for deg og den lille, håper i allefall at det ordner seg for deg på ett vis:)

[Anonym bruker]

det håper jeg oxo

 

HI