Jeg har født flere barn,og alltid vært nødt til å "psyke" meg opp før hver fødsel. I flere uker før nedkomst.

[Anonym bruker]

(Ble bedt om å skrive dette her også,da jeg skrev på "ris og ros siden" tidligere)

Blir litt mer,men håper det kan hjelpe en av dere,iallefall.

 

Fordi jeg har født flere barn, har jeg mye erfaring. Jeg synes det er helt utrolig hvor den ene suggererer den andres angst her inne innimellom,når det faktisk går an å gjøre noe med denne angsten.

Tro meg,det er mulig! )

 

Absolutt ALLE fødende er på et eller annet tidspunkt redd for fødselen! Selv henne som har født 4 barn før,har en eller annen angst før fødselen.Det våger jeg påstå!

 

Det virker faktisk dessverre som om noen få av dere ikke vil ha hjelp.

Det er hjelp å få for all slags angst,også fødselsangst. Hør på dem som har gått igjennom sånt før dere, men funnet en vei ut av fødselsangsten sin. Ikke svar med en skarp tone til dem som prøver å si hvordan de kom seg igjennom angsten før fødselen. De prøver jo bare å hjelpe dere.

 

Jeg har nå begynt å skrive om selve fødselsforløpet,og tenkte sende det til bladet "GRAVID". For jeg har funnet ut så utrolig mye om hva kroppen faktisk er istand til å klare,bare den har rette innstillingen.

Jeg fødte uten epidural,og helt naturlig,på tross av at jeg jo var redd.

Det som hjalp meg mest var å si til meg selv at dette har så mange billioner av damer klart før meg, og jeg er ikke verre enn dem. Dette klarer jeg!!

 

Babyen kom inn, så derfor må den også komme ut. Og jeg tar et skritt av gangen. Forover.

 

Dette har med psyken å gjøre. Man må gjenta for seg selv at "dette klarer jeg!" Og deretter fokusere veldig på babyen man får i armene etterpå. Meditasjon er også bra. Sett på nydelig musikk mens du mediterer, og tenker på babyen.Ikke bare fødselen og smertene.

 

Har du angst pga misbruk,må du søke proffesjonell hjelp.

Husk;angsten har ikke makt over deg med mindre du lar den!

 

Håper du får en fantastisk opplevelse når dagen endelig kommer )

 

 

 

 

 

[nimaline241757]

Takk, endelig! Det var som å høre min egen historie, men jeg har kun 2 fødsler bak meg. Så flott at du setter ord på dette. Helt enig med deg at angst kan bekjempes. Hvordan vet jeg det? Jeg har gjort det selv, faktisk. Nå gleder jeg meg til terminen, ikke til fødselen for den blir jævlig, men til følelsen jeg vil få etterpå. Det er vondt, man sprekker, man bæsjer ja vel! Men det får så være! Jeg skal klare det, jeg har klart det før. Det er meningen at vi kvinner skal klare dette! Jeg blir så stolt, tenk at vi kan klare noe sånt, tenk at kroppen vår er laget for dette helt jævlige og helt nydelige!

 

Jeg har bestemt meg for naturlig fødsel uten smertelindring og det kommer til å gå bra! Dette forteller jeg meg selv daglig, mange ganger daglig. Dette er min terapi.

 

Når det er sagt: det finnes enkelte som har så utrolig grusom angst at de ikke kan forestille seg føsesituasjonen. Dem må vi respektere.

[juni-august-mai gull:):):)]

var godt å høre...føler jeg driver å pshyker meg opp til fødselen...er ikke redde smerten,men redde for ¨å dø.er redd for ta dette opp med legen/jordmor for jeg vet jeg begynner ågrine..så jeg tenker at dette skjer sikkert ikke å når lille jenta er ute er det siste ungen å jeg blir sååå gla om alt går godt...men å gå i en slik angst er ikke godt...jeg kan ta det opp når jeg skal føde tenkte jeg for da er det så mye som skjer uansett,men å sitte nå å grine pga angsten tørr jeg ikke.....

 

har du noen råd hvordan jeg kan få den tanken vekk??

[aanonym]

For mange av oss er det ikke bare snakk om å være "redd for å føde", det handler om reell angst for at barnet ikke skal overleve fødselen. Denne angsten har for mange av oss rot i tidligere fødselsopplevelser. At min sønn er frisk i dag skyldes mer flaks enn legenes dyktighet. Å gjennomgå en ny vaginal fødsel er som russisk rulett å regne, uansett hvilken "innstilling" jeg skulle forsøke å opparbeide meg.

 

Så du har nok en litt forenklet syn på hva fødselsangst dreier seg om, det handler ikke om pysete kvinner "redsel" for smerter el.l.

[Anonym bruker]

Jeg har slått meg til ro med angsten. Gravid skal jeg være maks 2-3 ganger her i livet, så hvorfor bruke alle krefter jeg har på å bekjempe noe som kan løses med KS??

 

Dette høres sikkert ut som en apatisk holdning for dere 'halleluja'-fødende, men for meg fungerer det utmerket godt. Jeg kan med stolthet si at jeg har fødselsangst og jeg har ingen planer om å gjøre noe med den!! Jeg tror ikke jeg ville vært så forferdelig stolt over meg selv etter å ha gjennomgått månedsvis med terapi/selvransakelse/bekymringer bare for å få til å føde naturlig. Hadde fødselen i tillegg medført komplikasjoner, ville jeg rett og slett vært SKUFFET over meg selv for å ha latt meg selv gjennomgå noe sånt.

 

Og dette med at 'millioner av kvinner har gjort det før meg, så da skal jeg også klare det', slår meg som merkelig. Millioner av mennesker har gjort mye rart som vi aldri i verden ville gått med på nå. Vil du lobotomeres og ha elektro-sjokkbehandling også kanskje, siden mange har gjort det før?

 

 

[MALENA26]

for deg er det veldig lett og si at man kan bearbeide angst ang. fødseler, men hadde du oppelevd fødselen med hasta ks to ganger og har traumatisk opplevelse fra de fødslene så ville jeg spurt deg kjær deg om du har virkelig angst.Når det var snakk om liv og død til nyfødt barn som man har aldri møtt. så det

 

Hadde det kommet morkaken hos deg før bebyen skal komme ,så hadde du nok hatt stor angst over fødsler, hadde de kirurgene skjært deg på magen ,men epidural virket ikke og du måtte under nakose så hadde jeg nok spurt deg hvordan har du det egentlig.

 

Du må være glad for at du føde normalt, men ikke trakke på andre som ikke har gjort det.

 

Jeg tror neppe du ville født et baby på 5 kg normalt som jeg gjorde så det så.

 

 

[Anonym bruker]

Er bare så enig med deg. Du traff virkelig spikeren på hodet. Det er så bra at du kommer fram med dine 4 fødsler og snakker om ansten som en naturlig del av svangerskapet men noe som faktisk går over når tiden nærmer seg.

 

Når man resignerer og lar angsten råde så får man stå for deg selv. Men en normal komplikasjonsfri vaginal fødsel er det beste for mor og barn.

 

Er så enig med deg når du sier at folk har bestemt seg og er forutinntatt - selv om de ALDRI har født. Da er jo ikke angsten reel, men et fantasifoster.

 

Synes det er så FLOTT at du står fram og skriver det du gjør og slik du gjør det. Og at du vektlegger at du kun vil andres BESTE )

[Anonym bruker]

"en normal komplikasjonsfri vaginal fødsel er det beste for mor og barn."

 

Hvem har påstått noe annet? Alle vil vel ha en normal, komplikasjonsfri fødsel, enten man nå velger vaginal fødsel eller keisersnitt. Begge deler er "normale" måter å føde på, i tilfelle du ikke har oppfattet det.

 

 

[Anonym bruker]

Noen påstår noe annet. Er ikke enig i at ks er normalt. Fra naturens side er vi ment å føde vaginalt ikke gjennom en blødende sprekk i buken foretatt med en skarp gjenstand. Det er en traume til kroppen på linje med en krigsskade.

 

Har hatt et selv og det var jævlig...

[Anonym bruker]

Skal ikke komme med noen kommentarer ang selve angsten. Jeg hadde keisersnitt med første barnet mitt pga seteleie, og vanlig fødsel med nr. 2. Forsøker nå å bli gravid med nr. 3. Må si at jeg hadde en lang og jævlig smertefull fødsel med nr. 2. Tålte ikke lystgass, og jeg fikk ikke smertestillende, for når jeg skrek og ba om dette, var jeg for sent ute. Men men.. Håper likevel på en vanlig fødsel hvis jeg blir gravid med nr. 3. Håper det blir mulig med litt smertestillende så jeg ikke føler meg helt utslitt men.. Grunnen til at jeg ønsker en vanlig fødsel, er at jeg føler jeg mistet noe stort når jeg tok keisersnitt. Jeg lå der jo og var redd da også. Og jeg måtte ligge alene etterpå, uten å ha babyen min hos meg. Er vanlig at man skal ligge og hvile og komme seg litt etter keisersnittet. Men jeg lå der bare og savnet babyen min, ville jo bli kjent med nurket. Syns at morsfølelse lot vente på seg etter keisersnittet, for jeg hadde liksom gått glipp av "noe". Sikkert ikke mange som føler det slik men. Når jeg så fødte normalt med nr. 2 var det en sinnsyk opplevelse. Trodde jeg skulle dø av smertene. Men når jeg så endelig hadde klart det, fikk jeg ligge der lenge og slappe av med babyen på magen. Det var så utrolig godt. Det var forelskelse og kontakt ved første øyeblikk. Må jeg ha keisersnitt med nr. 3, så er det selvfølgelig greit, men føler jeg mistet "noe" ved den første fødselen..

[Anonym bruker]

HJELP! Blir redd når jeg ser skriverier som dette jeg.

Får vel bare si igjen: Det er forskjell på å være redd og grue seg til fødselen enn det å ha fødselsangst. Synes ordet fødselsangst blir brukt til all mulig redsel innen fødsel.

 

"Angst er en kompleks kombinasjon av følelse av frykt, engstelse og bekymring som ofte blir fulgt av fysiske fornemmelser som hjertebank, brystsmerte og stundom pustevanskeligheter. Angst kan være en normal reaksjon på ytre forhold. Angst kan også oppstå som en hjerneforstyrrelse eller grunnet andre medisinske problemer, inkludert psykiske forstyrrelser.

 

Som et fenomen innen psykologi blir angst beskrevet som en sterk, ofte uforklarlig urofølelse som ikke er knyttet til en konkret faresituasjon. Denne angstfølelsen kan føre til en atferd som ubevisst er styrt av behovet for å unngå angst."

 

Kan ikke forklare hva jeg er redd for eller hvorfor angsten min har kommet.

 

Så dere...ikke bruk ordet fødselsangst før dere vet hva dere snakker om!

 

[Anonym bruker]

Vel, når min baby endelig var ute etter en fødsel fra h... så løp de av gårde med ham. Både jeg og han var så skadet at dettok et halvt døgn før jeg så ham igjen. Morsfølelsen kom ikke meden gang,for å si det sånn! Jeg tror ikke det har så mye med saken å gjøre hvordan barnet er kommet ut.