Sliter fremdeles

[Kastafiore]

Idag er jeg trist og håpløs.

 

Jeg har ingen venner, alt som har skjedd med meg de siste årene har gjort at ingen lenger tør å snakke med meg. De spør: "Hvordan går det" og jeg svarer: "Bare bra".

 

Alt jeg har vært igjennom er tabu, man skal ikke snakke om det, gravid skal ikke fortelles før 12 uker er gått, og abort er så ulekkert at det er best å spare de sarte sjeler for slikt. Det får da være nok at jeg sliter, om ikke alle rundt meg skal det også. Så, joda, jeg har det takk bare bra. For å slippe å si bare bra blir jeg heller hjemme enn å gå ut, og etter en stund glemmer de å invitere, mister telefonnummeret, og så har vi MSN igjen, og der er det jo lett å si bare bra for ingen ser at øynene lyver.

 

De så på oss, en etter en, med triste øyne og fortalte de skulle ha barn, og jeg sa jeg er glad for dem, selvfølgelig, jeg ønsker ingen det jeg har vært igjennom. Så ser vi dem ikke mer, for de vil vel ikke utsette oss for smerten av å se verdens skjønneste skitunge.

 

Etter tre aborter var vi kvalifisert til utredning for barnløshet. De tok blodprøver, kromosonprøver, vi ventet og ventet, de fant ingen feil, jeg var inne, og var gjennom ekle, vonde undersøkelser, fornedrigende, fortvilende. De fant ingen feil. Vi ble rådet til å fortsette å prøve. Kanskje går det bra 4. gangen, kanskje 5. gangen, kanskje 8. gangen. Det kom bare an på hvor mange ganger jeg orket, og hvor gjerne vi ønsket oss barn. Men hva med å teste mannen? Nei, ettersom jeg ble befruktet ville det ikke være noe vits i, feilen lå hos meg.

 

Inni hodet mitt: Jeg er tjukk. Jeg er mislykket. Jeg får ikke til noen ting. Jeg får ikke til noe så grunnleggende som å lage et barn. Denne kroppen, med alt det runde, som jeg trodde var fruktbar, er bare fett. Disse tunge klumpene foran, som jeg bærer hver dag til jeg får vondt i nakken og migrene, jeg trodde de var ment til å produsere babymat, men de er bare fett.

 

Vi trenger ikke teste mannen.

 

Vi må ikke såre mannes manndomsfølelse. Den sitter i den lille hjernen på midten. Vi må ikke antyde at det er noe feil i den, for da kan mannen få seriøse manndomsfølelsesproblemer. Vi trenger ikke teste mannen.

 

Ved første graviditet fikk jeg en absess. Det er visst ganske vanlig, har med hormonene å gjøre. Den ble operert fire ganger, over trekvart år. To ganger lå jeg i flere uker, på siden eller magen. Jeg kunne ikke sitte. En periode måtte jeg inn til sykehuset to ganger i døgnet for å skylles. Absessen var i rompa. Nok en tabu. Vi kan ikke snakke om sånnt. Ikke til de stakkars vennene, de har nok med sin egen lykke over den stygge, rynkete skitungen. Jeg var avhengig av å kunne dusje meg etter å ha vært på do, og trengte vaskevannsfat og grønnsåpebad to ganger om dagen. Jeg kunne ikke besøke noen når jeg ikke kunne gå på do.

 

Hvorfor mister jeg gang på gang. Blodprøver.

Stoffskifteproblemer? Kanskje det, jeg er jo så sliten og trøtt. Og så deprimert. Kanskje stoffskifte. Prøver medisin. Ble det bedre? Kanskje det? Ikke så trist lenger? Nei, bedre nå. Sliten. Blodprøver. Au. Takk bare bra. Astma kanskje? Vi prøver astmamedisin.

 

Kan mannen testes? Hvorfor ikke? Han kan det? Men, så gjør det. Snart. Ja, snakk med legen. Ja, neste gang jeg er der. Når er det? Når jeg er syk. Men du er jo frisk?

 

Jeg blir ikke gravid. Du må testes. Du røyker. Du drikker øl. Du bare sitter der. Få testet deg.

 

Han er testet. Svaret er vanskelig. Mange tall og symboler. Ser ut som matte. Han forstår ikke hva det står. Jeg kikker, det ser vanskelig ut. Det står han skal kontakte senteret der prøven ble tatt. Han gjør det, og får en time. Om mange uker.

 

Fortalte de ikke hva brevet betyr?

Nei, de var så krasse. Jeg rakk jo knapt å bestille time.

Men kunne du ikke ringe opp igjen?

De forklarer vel innholdet når jeg skal dit.

 

Jeg har ringt Ullevål, legen, jordmor, helsestasjon, Aker, Rikshospitalet, Dagkirurgisk, Gastrokirurgisk, jeg har grått i sentralbord, jeg har ringt mellom 11.30 og 12.00, jeg har ringt i lunsjen, lyttet til ventemusikk, lagt meldinger på svarere, mast meg til telefonnummer, kranglet meg gjennom endeløse rekker av feil personer, blå avdelig, grønn avdeling, gul avdeling.

 

Positiv.

Ømme bryster. 50% sjanse.

Ta det med ro, ikke anstreng deg, lytt til kroppen.

 

Imorgen skal du til samtale. Få se på det brevet. Skal bare du inn?

 

Når jeg er gravid skal han inkuderes, få se ultralyd, snakke med jordmor, være med, vi er to om det. Vi er gravid.

 

Skal bare du inn? Få se.

Ut ifra dette brevet har vi 5% sjanse til å få et velkykket barn.

 

Kroppen min.

[fremtidoghåp]

Stakkars deg, du høres ut som du sliter med mer enn du kan bære. Skjønner deg, og skjønner på man en måte vennene dine også. For de er sikkert redd for å såre deg med å "vifte" med en baby i ansiktet ditt og minne deg på ditt tap. Jeg tror ikke du er uten venner. Men jeg tror de er forvirret og fortvilet, de vet ikke hvordan de skal takle at de selv har fått barnog ikke du.

Jeg tror egentlig at du kunne rengt noen profesjonelle å snakke med. For å få ut sinne, fortvilelse og vonde følelser. En som du ikke trenger å si "takk bare bra" til og prate høflig om småting med. En med god samvittighet kan klage til og gråte hos hver gang du kommer. Fordi du betaler for det.

 

Jeg ser du bruker utrykk som "rynkete skitunge" om venners barn. Selv om det nok er sagt i fortvilelse og satt litt på spissen, sier det meg at din fortvilelse stikker meget dypt. Sansynligvis har du masse undertrykt sinne som trenger å få utløp. Sinne fordi du må gjennom masse nedverdigende og ubehagelige undersøkelser. Sinne fordi det bare fokuseres på deg og ikke på mannen. Sinne fordi du føler kroppen din jobber mot deg og ikke med eg. Og sinne fordi vennene dine får barn en etter en, mens du ikke får. Det er naturlig å føle sinne for dette!

Men det er lett å "slite ut" våre nærmeste når alt er tungt hele tiden. Tro du meg, jeg har vært på nippet til å slite ut noen selv.

 

Om ikke du har råd til å gå til psykolog jevnlig, vil du bare på èn time få tømt deg en del. En liten start. Eller du kan ringe Kirken SOS. Jeg har jobbet der selv. De skal ikke gi råd. De skal først og fremst lytte og ta i mot.

 

Jeg ønsker deg alt godt.

 

(PS! Frøyaklinikken har hjulpet mange som av ulike årsaker ikke får barn. Tror de har tid og tålmodighet, og satser på å bringe kroppen i balanse. Nå vil du kanskje ikke ha kostholdsråd, men jeg leste også noe om at dersom man bytter ut raske karbohydrater med godt fett og protein, kan dette bedre sjansene for graviditet.)

 

Lykke til!

[Kastafiore]

Takk for svar,

det hjalp med litt trøstende ord.

Det hjalp bare å få det ut også, men du har nok rett i at jeg burde snakke med noen profesjonelle. Kirkens SOS blir det nok ikke, men takk for tipset.

Jeg ble med mannen min på andrologisk senter idag, og resultatene av testen var ikke så ille som jeg fryktet. Av de 5% friske sædcellene er det veldig mange racere, og det er jo de som er det viktige. Det var heller ingenting i sæden hans som tilsier at denne vesle føtusen skal være misdannet, så da har jeg fremdeles et lite håp før ultralyd imorgen.

 

Og - vennenes unger ER skrukkete skitunger. Det er ikke sagt i sinne eller frustrasjon, det er bare slik det er. Hvis jeg får barn så kommer også andre mødre til å se på det som en skrukkete skitunge. Men for meg blir det selvfølgelig verdens vakreste

 

Frustrasjonen min kommer nok heller av forvilelsen over å ikke bli behandlet som et helt menneske i helsevesenet, å ikke bli tatt seriøst og ikke få den hjelpen vi behøver.

[LilleVakreAnna]

Kjære Kastafiore

Jeg leste det du har skrevet her, og fikk lyst til å svare deg, sjøl om jeg dessverre ikke har så mye hjelp å komme med.

 

Men det jeg kan si er at jeg skjønner litt av frustrasjonen og fortvilelsen din over å ikke bli behandla på en seriøs og helhetlig måte av helsevesenet, og føle at du ikke får den hjelpen du trenger. Det er en helt forferdelig situasjon å komme i, og man føler seg så liten og hjelpeløs at det er til å hyle av!!!!!!

 

Jeg kjenner også igjen den latterlig vonde følelsen av å være så uendelig mislykka fordi man ikke "en gang" klarer å bli gravid og få barn. Jeg trur ingen som ikke har opplevd det kan forstå hvor sårt, for ikke å si JÆVLIG det er.

 

Du fikk mange fine ord av fremtidoghåp, og jeg håper det er flere her som kan gi deg noen innspill. I det minste er jeg sikker på at det kan hjelpe deg litt å få skrevet ned her alt det du er fortvila over, få det ut -her er vi mange som gidder å lese og bry oss, fordi vi kjenner oss igjen. Og jeg trur alle her inne som veit hva dette dreier seg om, unner hver og en som ønsker seg barn men sliter med å få det, at de skal lykkes. Ikke godt å vite om det ikke kan være mer hjelp enn vi aner i gode tanker og ønsker om at akkurat DU skal lykkes, fra andre damer i samme eller lignende situasjon.

 

Jeg håper du finner trøst og hjelp på vegen -og mest av alt at du om ikke så lenge sitter med en frisk og fin baby i armene.

Lykke lykke til!!

[Kastafiore]

Har det litt bedre idag.

Har sett det vesle hjertet banke, det var beroligende.

Skulle så gjerne juble det ut til hele verden, men det er nok best å vente til de første 12 ukene er over. Det er betryggende å vite at jeg får se igjen om en uke, og så krysser vi fingrene for at denne gangen er gangen det klaffer.

[Dodlimammatil2]

Kjære deg!

Kjente det godt inni meg når jeg leste det du skrev... kjenner på mye det samme, at hvorfor klarer vi ikke en så såkalt enkelt ting som å bli gravide??? dessverre jobber det mange mennesker innen helsevesenet som ikke forstår hva som kan såre oss, og hvor hormonelle vi egentlig er når vi prøver... men det finnes heldigvis også leger som forstår. da er det vår rett til å velge den legen som hjelper oss og er positiv, og ikke en som trykker oss ned.

 

Jeg håper virkelig at det går bra med deg denne gangen, og at du får en flott baby med deg hjem :-)

[Kastafiore]

Hei igjen,

 

jeg er litt usikker på hvor jeg hører til nå.

Ettersom jeg enda ikke er gjennom de første skumle 12 ukene føler jeg fremdeles at jeg hører til her i Slitere. Men jeg vet ikke hvor interessant det er for dere andre med oppdateringer fra meg. Jeg har heller ikke vært så aktiv her etter siste aborten, så det er vel ingen som "kjenner" meg.

 

Det jeg kan fortelle, hvis noen er interessert, er at vi bli veldig godt tatt imot på IVF på Ullevål, og det å få se hjertet banke og at vesle føtus vokser som den skal uke for uke er veldig betryggende. For hver uke blir sjansene for at det skal gå bra litt større. Fredagene er vi trygge og glade, og så synker troen utover uken. Tordagene er vanskelige, da gruer vi oss til ultralyd neste dag. Dagene går utrolig sakte, og de neste tre ukene frem mot fullgåtte 12 uker virker som en evighet.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Sjønner veldig godt hva du mener. Sist jeg ble gravid så hadde vi prøvd 2 år før jeg ble det (gå på profilen min, der er en link til hjemmesiden dersom du vil lese mer). Da jeg endelig ble det begynnte jeg å blø i uke 5. Hver uke var ett mareritt og hver gang jeg skulle på Ul så var jeg sikker på at den lille spiren enten var borte eller død. da jeg var 12 uker på vei stoppet jeg endelig å blø, dette var en enorm lettelse. Men jeg hadde det ikke så grett resten av svangerskapet heller, litt komplikasjoner underveis. Men alt dette kan du gå inn på siden min og lese om. Lykke til, det går stort sett bra

[Cocco*med 2 små spirer*]

Ble veldig rørt når jeg leste fditt første innlegg Kastafiore. Har vel ikke så mye å komme med jeg heller...men skriver noen ord likevel-

Ser lenger nedover at du har en liten spire nå, og til og med sett hjerte banke. Jeg håper på det beste for deg. Det er tøft når ting ikke går så bra for en selv som for alle rundt, jeg kjenner den følelsen jeg også.

Så jeg håper virkelig du kommer deg trygt gjennom de neste 3 ukene, slik at du krysser over til 2.trimester, også håper jeg på en god fortsettelse!!!