Mistet for 11 år siden i krybbedød

[Krokodill]

Hei!

Jeg mistet en datter i krybbedød for 11 år siden. Begynte i ny jobb for noen år siden, og merker at jeg ikke orker å fortelle om henne på jobben. Det er mye barneprat på jobb, og av og til føler jeg at jeg fører folk bak lyset ved å ikke fortelle, samtidig er det så veldig privat og så veldig vondt fortsatt. Av og til har jeg noen kollegaer på besøk. Da kunne jeg fortalt det, men får meg ikke til det. Noen har små barn selv, og jeg er redd for å skremme. Jeg er også redd for reaksjonen deres, om de begynner å gråte e.l. Redd for at jeg må trøste dem... Er jeg utrolig snål som vil holde dette privat? Samtidig har jeg ikke sagt noe på disse årene, så det blir bare vanskeligere etter hvert som tiden går. Har ikke sagt noe til sjefen heller. Så, er jeg rar eller?

[Gjest]

Hei det er trist det som skjedde deg, hvor gammel var datteren din? Folk reagerer forskjellig merker jeg, jeg mistet begge tvillingene mine og har kun fortalt det til de nærmeste. Jeg synes det er en privat sak som hele verden ikke trenger å vite om . For meg holder det at mine nærmeste venner vet det så jeg kan snakke med dem om det eller familien. Men vi mennesker er forskjellige, jeg synes ikke det er noe rart med deg, for det finnes ikke noe fasit svar på hvordan man skal være, hva man skal si eller hvordan man skal leve med det... Det jeg har merket er at folk blir veldig rare når man forteller slike ting, tror de fleste som ikke har opplevd noe lignende vet ikke helt hvordan de skal oppføre seg, det merket ihvertfall jeg og samboeren min. Folk lata som ingenting... Du føle det selv, er du klar for å prate med noen om det? Føler du at du klarer det? For meg hjalp veldig mye å prate med de nærmeste, vi gikk i sorggruppe også og fikk gode venner der. Jeg hadde ikke klart å komme meg gjennom noe slikt uten å prate om det, fordi jeg hadde så mange spørsmål og tanker rundt det som jeg måtte får ut, som jeg ville andre skulle vite om. Om du føler behovet syns jeg du kan prate med de nærmeste kollegaene dine, det virker som om du trenger noen der som vet om det... Ikke vær redd, det er en del av deg og den du er og du vil alltid ha det med deg om du sier det nå eller om du venter flere år....

Lykke til

 

(tidligere nick: tvilling-mamma)

[Knirk]

Hei og takk for svar. Har tenkt lenge på det du skrev. Er kanskje ikke klar for å snakke om dette på jobb enda. Har forsøkt sorggruppe, men det var ikke for meg. Syns folk så rart på meg når jeg ikke gråt på møtene. Har noen familiemedlemmer som snakker mye om det som hendte den gangen, og de forholder seg veldig naturlig til alt sammen. Jeg kjenner at det er utrolig deilig. Har vært hos krisepsykolog også. Var den heldige "vinneren" av noen gratis behandlinger, men følte ikke at jeg kom noe videre. Av og til er graviditet og baby presset på jobb så stort at jeg får lyst å slenge realitetene i fjeset på dem, men det er jo ingen løsning vet jeg jo. Mest er jeg opptatt av at jeg ikke vil ha noen medlidenhet, orker ikke å forklare så mye, vil ikke behandles anderledes (samtidig som jeg vil det). Jeg er lei meg for deres tap. For en gangs skyld kan jeg si at jeg skjønner litt av hva dere gjennomgår også. Mange tror de forstår, men det kan man ikke med mindre man har mistet barn selv. Tusen takk for svaret ditt. Må si det fikk meg til å våkne litt! Lykke til dere også. Klem.

[Knirk]

Datteren min var forresten 7 mnd da hun døde i krybbedød.

[Krokodillemor]

Jeg synes ikke du skal fortelle om dette hvis ikke du ønsker det selv. Datteren din vil du jo aldri glemme uansett om du forteller om henne eller ikke. Fortell det en gang du har lyst og du synes det passer, men ingen har rett til å få vite om henne.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg mistet gutten min på 7 måneder i krybbedød og. Det er nå 1, 5 år siden.

Vi har nå fått en gutt til!:-) Ble gravid like etter at vi mistet.

Jeg har veldig behov for å si at jeg har 2 barn. Har sjelden holdt det "skjult". Mens mannen min nevner det sjeldent til kollegaer o.l

Han ønsker å holde det privat og vil ikke involvere gud og enhver i sitt privatliv.

Så det jeg vil frem til er at vi er alle sydd sammen ulikt. Du må gjøre akkurat det som passer DEG!:-)

Og om du ønsker å snakke om barnet ditt nå så skal du gjøre det. Du skal ikke ta hensyn til hvordan folk vil takle en slik nyhet. Det er deg det er synd på og ikke dem.

[Nia71]

Hei. Du er slett ikke rar. Mistet gutten min for 10 år siden og det er veldig forskjellig hvordan jeg reagerer på spørsmål om barna. Vet at når jeg sier je har 3 barn kommer spørsmålet om hvor gamle de er. Da gjør det vondt å si at minste mann skulle vært 10 år nå. Da blir folk som regel helt stille, og det er jeg som bryter den barrieren. Har selv valgt å være åpen om det, men det tok meg noen år før jeg klarte det. Oppdaget at det gjør godt å ikke skjule han for omverden. Han er jo fremdeles en del av meg og vil alltid være det. Prater ofte med søskena hans om han også. De har pratet om han på skolen og føler det gjør de godt også. Alt i alt må hver og en enkelt gjør dette på sin måte. Det er det viktigste. God klem og lykke til videre.

[turtlebug, med bebi i magen:)]

Kjære alle sammen.

Jeg synes overhodet ikke du er snål som vil holde det privat. Det er ikke alltid man vil dele sine innerste følelser med "Gud og hvermann". Mistet selv min lillesøster i krybbedød. Hun ble nesten 9 mnd gammel, jeg var 8 år da dette skjedde. På spørsmål om hvor mange søsken jeg har, varierer svaret etter hvor godt jeg kjenner personen, og hva jeg er villig til å dele med dem.