Mitt sangerskap så langt

[Gjest]

så har jeg rukket å bli 21+1. Lille Anniken vokser som hun skal, gir fra seg spark iblandt og det virker som hun trives.

Og meg? Ja, hva kan man si?

Å gå gravid er en merkelig ting.

man blir besatt av alt som har med kroppen å gjøre.

aldri før har jeg tenkt så mye på soppinfeksjoner, hormonutbrudd og forstoppelse som nå.

Og aldri før har jeg hatt så mange tanker.

så mange tanker om livet, om familien, om min egen samvittighet.

det føles som om jeg ligger på dødsleiet og ser tilbake på mitt eget liv.

 

Og på mange måter er jo graviditeten en død. ens gamle liv dør, og ens nye liv blir født. fra nå av skal alt endre seg. Jeg skal bli mamma, vie mitt liv til en skapning som er en fin liten blanding av mine og samboeren min sine gener. Det er merkelig, er det ikke?

 

Min stakkars sambo må også gjennom mye.

Han forstår lite når jeg plutselig gråter, han syns det er litt rart at jeg har et lite menneske som allerede har rukket å bli 25 cm inni meg. og det er nok vanskeligere for ham å forstå hele virkeligheten. Han kjenner jo ikke barnet på samme måte som meg.

 

han må hjelpe meg opp av sofaen, han må høre meg si "jeg må tisse!" minst 20 ganger i timen, han må høre på klaging om halsbrann, bekkensmerter og forstoppelse. men allikevel tar han det med et smil. jeg er jo den gravide kjæresten hans, jeg bærer hans barn inni meg og jeg tror han syns det hele er fantastisk.

 

I det store og hele trives jeg godt med magen, graviditeten og de skavanker det kan gi.

Mang en gang har jeg spurt og gravd på BIM, og som oftest får jeg svar.

Og en gang i september får jeg den store premien for dette strevet - et helt ekte barn som VI har skapt!