Min fødselshistorie

[Gjest]

Endelig er vi hjemme igjen, og jeg har så smått begynt å komme til hektene.

 

Føler vel at min fødsel startet den dagen vi ved en tilfeldighet oppdaget at gutten lå i seteleie. Sjokket var stort på oss alle, jm og lege inkludert! - Vi hadde jo fått beskjed om at han lå i hodeleie siden januar og at alt var klart til en normal og fin fødsel. Og jeg gledet meg til det!

 

Men, når det ble som det ble fikk vi en dato.. Og i 10 dager fikk jeg bearbeide skuffelsen og forberede meg på det som skulle skje..

- Og jeg var kjemperolig! Nesten litt for rolig synes min samboer. SOV faktisk hele natten gjennom til den 20. april. - Og når vi stod opp og dro til sykehuset som avtalt, så var stemningen god, vi spøkte og lo, og jm på føden, som gjorde meg klar sa at vi måtte ha et usedvanlig godt forhold iom at vi klarte å spøke om alt og var så trygge.

 

På vei inn i operasjonssalen, så fikk jeg meg en meget god latter når samboeren min kom inn i operasjonsklærne. He he.. han så ut som en lege.. en meget sexy lege i mine øyne! ;O)

 

Vel inne så hilste jeg sikkert på 7 forskjellige leger, assistenter, jm, anestesisykepleier og anestesileger etc. Husker ingen andre enn hun som opererte meg, jm og den ene av operasjonssykepleierne (hun gråt sammen med oss når babyen kom!)

 

Når spinalbedøvelsen var satt, DA kom nervene mine veltene over meg. Jeg ble plutselig livredd og kvalm! Fikk gitt beksjed før jeg kastet opp, og de gjorde noen grep med oksigentilførselen min før de "bandt" meg opp igjen. (De binder deg nesten fast så du ikke skal rykke til under operasjonen).

 

Etter det tok det ikke mange sekundene fra de sa at de skulle starte til jeg kjente et enormt press på magen og Matteo skrek i sine tapre første åndedrag. Tårene rant hos både meg og pappaen, og de lot vær å tørke av gutten før de la ham inntil meg. Fikk se ham (var jo bundet så jeg kunne ikke ta på ham) i noen få sekunder før de tok ham ut og rengjorde ham. Så kom han tilbake og fikk lukte litt til på meg. - Før far, jm og Matteo dro tilbake til fødeavd. og fikk veid og målt gullet.

 

Jeg måtte bli igjen for å sys. Det føltes ut som en evighet, men tok bare noen min. På intensivavdelingen lå jeg i 2 timer uten å se guttene mine. Og jeg maste lenge før de hadde vett på å skjønne at jeg VILLE IKKE sove før jeg hadde sett dem og holdt gullet mitt.

 

Så endelig kom de opp og jeg fikk holde ham, og ha ham til brystet. Kanskje 2 timer for sent. - Han er ikke glad i puppen enda, og vi strever litt med det. Gir ikke opp så lett, men det er slitsomt.

 

Godt å være hjemme, og såret gror fint. De er jammen flinke! Jeg var i dusjen allerede dagen etterpå, alene.. Fikk litt kjeft for det da.. Men jeg klarte det!

 

Nå gleder jeg meg til å bli enda bedre kjent med gutten og å komme i normal rytme.

[;)Renate&Gabriel+lillesøster;)]

Hei!

 

Gratulerer så masse med gullgutten:)

Bra at alt gikk fint:)

 

Lykke til med amminga!

 

Klem

[MÅNS m/lilleMarius]

Gratulerer så mye:)

Godt det gikk bra!!!

Lykke til fremover med amming og det hele- Håper det går seg til. Sikkert ikke noe lett nei