Jeg er SUR!!!!

[Nurkfrid 27.11.07:-)]

Jeg er i utgangspunktet en blid og fornøyd damen som er ganske så tålmodig, men denne uka har vært en drittuke. Jeg har vært sur, og det har dessverre gått utover min mann og mitt barn. Dermed går jeg også rundt med en samvittighet som er svartere enn svart!!!:-( Jeg har brutt ut i gråt to ganger denne uka, rett og slett fordi jeg er så sliten...jeg er på do inntil fem ganger hver natt!!! og da er det slitsomt med fullt trøkk på jobb på dagene! Dessuten har jeg blitt så sjalu, og det er jeg heller ikke til vanlig. Jeg får det for meg at min mann er eller kan bli utro med en venninne av oss, og jeg har ABOLUTT ingen egnetlig grunn til å tro dette altså!!! Jeg har fortalt min mann hva jeg tenker og hvorfor jeg er slik, han tar det heldigvis fint, klapper meg på magen og sier at jeg er så snill så...:-) Ja det er ikke så enkelt bestandig gitt, jeg gleder meg veldig over at jeg er gravid altså, bare så rart å merke at jeg blir så ulik meg selv inni liksom... noen andre som føler seg litt "uteavsegselv"...??

 

["gullet"]

jepp :-) høres kjent ut dette her, så absolutt ikke unormalt... har såvidt startet dette svangerskapet, men er allerede en karusell... sist svangerskap, da ble jeg sykmeldt, først delvis sykmeldt, så aktiv sykmelding og så ble d full sykmeldning... dette var fordi jeg glefset til både mann og barn når jeg kom hjem fra jobb. en skikkelig utrivelig situasjon. Det gjorde godt å bli sykmeldt, fikk slappet av masse og begynte og få igjenn energi...

[Nurkfrid 27.11.07:-)]

hmmm, har ikke tenkt tanken på at jeg kunne ha sykmeldt meg..., vel, jeg skal til første jordmor besøk på torsdag, skal fortelle henne hvordan jeg har det, så får vi se. Godt å høre at det ikke er bare jeg som er sur da...:-)

Lykker til videre på din vei:-)

 

[Anonym bruker]

Høres ut som meg jo.

Jeg vil ikke være så sur og lei mot min mann,men han er jo den det er lettest å ta.

Får jo så dårlig sam.men klarer ikke å gjøre noe med det. han vet at det går over,så han holder ut. Prøver å ta meg sammen men er søren meg ikke lett det heller da. Tror jeg er usikker på meg selv når det gjelder kroppen min. Føler at han kan jo ikke ha lyst på meg lenger så rund jeg har blitt. Ikke lett å være gravid,men er nok ikke lett for den blivende pappaen heller.

[Tessa-81]

Det er hormoner og masse tanker som gjør at vi blir litt "ut av oss selv". Det skjer masse forandringer med oss mentalt og koppslig og egentlig er ingen av delene så lett å takle. En dag føler en seg flott gravid og at en ser ok ut, men de fleste dagene føler en seg ikke sexy i det hele tatt og en hungrer etter komplimenter fra sin kjære. En setter større krav til seg selv, og det rammer omgivelsene også. Det er desverre slik at det er lettest å la det gå utover dem som står oss nærmest. Det virker veldig uforståelig, men slik er det hos de aller aller fleste mennesker. :-)

Blir man en fullstendig annen person enn man i utgangspunkt er, og dette skyldes at man har økt press på jobben, bør man vurdere å gjøre noen forandringer i henhold til arbeidssituasjon. Det er tross alt din mann og barn man skal leve med, ikke jobben. Hva får man igjen for å holde ut i arbeid visst det sliter på forholdet hjemme? Ingenting!

Hilsen en som er "av og på" hissig! :-) En lemen til tider..hehe!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Lurte å å legge meg inn på psykriatiske i dag, tok meg fri fra jobben og bare gråt....... Sur? Ja, men mest trist og nedfor, nesten som om jeg ikke vil mere og angrer på hele graviditeten...

Kjæresten støtter meg så godt han kan, men han forstår ikke hva som foregår og hvordan jeg kan ha forandret meg så mye. Lurer på om jeg må flytte fra han for å få fred. Fred fra meg selv, sove og slappe av, med han her klarer jeg liksom ikke tenke på meg selv eller slappe av, vi får se. Ville vert deilig å bare legge seg inn på psykriatiske også, bare vere mentalt ustabil i trygge omgivelser en stund, samle overskudd til virkeligheten, samlivet og barnet som kommer.

15 uker på vei nå og har stort sett hatt det tofft hele veien. Gleder meg ti svangerskap og fødsel er over!!!!!!!!

[Grid]

Å legge seg inn på psykiatriske er vel kanskje ikke den beste løsningen... Har hatt noen jævlige dager jeg også, og det er vel normalt. Skulle på jobb 17. mai. Hadde ligget hele dagen og vært kvalm og sliten, så skulle jeg på jobb (på pub...) klokka 19 (skulle egentlig begynne 18 men hadde utsatt det i en time i samarbeid med en kollega...). Men da jeg kom på jobb var jeg så psykisk ustabil at sjefen bare måtte kjøre meg hjem. Det verste var at alle var så glade, de satt der i dressene sine med ølet sitt og ropte "Der kommer bartenderen! Gratulerer med dagen! Osv"... Jeg følte meg fullstendig utafor og ville bare legge meg i en hule og sove til dagen var over. Jeg kom hjem, sprang rett bort til min samboer som lå på sofaen og strigråt. "Hva er det?!" spurte han. "Ingenting!!" svarte jeg og gråt videre... Det var jo sannheten... Det var jo ingenting?! Bare jeg som følte meg fullstendig malplassert i verden. Disse hormonene kan være veldig slitsomme av og til... Men det er visst sånn det skal være, så vi får bare holde ut!

[Anonym bruker]

.....sur hele tiden, nesten. Leser i bøker om hvordan snu negative ting til det positive. Det er ganske vanskelig. Nettopp funnet ut at jeg er gravid i 6 uke. Vert sur noen uker da ja :-) driver egen frisørsalong der jeg jobber alene. Ganske tøft når alle kunder stjeler av det lille overskuddet ettersom graviditeten gjør meg trøtt og SUR. Tror jeg er verdens beste skuespiller akkurat nå. Trøkker på meg et fjes og later som om verden aldri har vert mer perfekt enn akkurat nå. Men verden er jo egentlig for meg helt perfekt, hvorfor vere sur da? For mitt vedkommende tror jeg det handler om og tid til seg selv. Ikke (slik som meg) jobbe lange dager, slik at man ikke har overskudd til resten av familien (mann og tvillingjenter på 7 år), og heller ikke bruke opp overskuddet på familien. Men rett og slett spare litt til seg selv. For meg akkurat nå, er det og bestemme over min egen fritid veldig viktig. Men har også et annet problem...det at jeg er sur og ofte sint gjør at det går utover familien, ikke kundene på salongen. Dette sinnet går over i ryddemanier og et ekstra sinne jeg over hodet ikke var klar over jeg hadde. Ungene griner og jeg griner. Jeg forventer liksom at ungene skal skjønne hvordan jeg har det (stakkars), når ikke mannen min helt skjønner. Men alt går........:-)