Gleden er borte...

[Anonym bruker]

Graviditeten var ønsket og vi ble glade da vi fant ut at vi skulle ha barn. Men jeg har gradvis mistet gleden over å vente barn, og over å være gravid. I begynnelsen tenkte jeg mye på navn, og gledet meg over å handle inn diverse babyutstyr. Men nå tenkter jeg ikke på noe som har med babyen å gjøre lenger omtrent... Bare alt som kommer til å bli forandret, og at livet vårt ikke blir som før lenger. Jeg vet jo at dette ikke nødvendigvis betyr noe negativt, men slik jeg ser det nå, så ønsker jeg ikke denne forandringen lenger...

 

Jeg føler meg ikke klar for å få barn. Dette føles utrolig merkelig ettersom dette var mitt høyeste ønske for bare noen mnd siden. Jeg hater meg selv for å føle det sånn, og for å føle at barnet ikke er ønsket... Jeg tror ikke jeg blir noen god mor, og at babyen kommer til å like meg. Jeg tør heller ikke snakke med noen om disse følelsene, fordi jeg føler skam over dem.

 

Er det noen som har noen gode råd eller trøstende ord til meg?

Jeg vil jo så gjerne glede meg over dette som skal skje...

 

 

[blir det jente denne gang?]

Huff hvor godt jeg forstår deg..........

Er virkeli ikke lett å gå med disse tankene, men husk du er ikke alene,vi er faktisk ganske mange,men som du sier er det litt tabu å snakke om det. Jeg er gravid for 2.gang nå,men det tok nesten 4 år før jeg turde å bli gravid igjen,slet utroli med de samme tankene da vi fikk gutten vår.Da jeg ble gravid første gang,følte jeg att livet mitt var over,lurte på hva jeg skulle gjøre med ett barn,hadde jo ikke peiling på noe,ikke likte jeg barn noe særli heller,trodde jeg,så aldri om jeg noen gang ville bli en god mor!!!!!!!!!!!!Var stort sett redd og deprimert hele tiden men turde som sagt ikke å si noe til noen andre enn mannen min,men han forsto ikke så mye,dette var jo noe han virkeli ønsket,men han prøvde å støtte så godt han kunne,er jo ikke lett for mennene å skjønne hva som skjer med kroppen når det vokser ett barn inni magen vår!!!!!!!!!!!Det som og gjorde meg veldi forvirret var alt dette snakket om hvor lykkeli en ble når en endeli ble gravid,en skulle nesten sveve på en rosa sky, og det å være gravid var det beste på jord.Syntes ikke det jeg,jeg gråt da jeg tok testen,jeg ble stor og tung,redd hver dag dersom jeg ikke kjente liv hele tiden,fikk mye vann i kroppen,bekkenløsning hadde jeg,følte meg rett og slett stor og stygg!!!!!!!!!!!!!Og ikke nok med det,men den svulmende gode mors følelsen som skulle komme bare barnet kom uteble og,jeg følte ingen glede da jordmor la barnet på magen min,var bare sliten og trett.

Nå tenker du sikkert att dette kan jo ikke gå bra, men jo, for det finnes hjelp å få,bare du tørr å si det til noen. Jeg var heldig å har en veldi god fast lege som fanget signalene opp veldi raskt etter fødselen,og fikk meg til psykolog,der har jeg gått hele tiden frem til nå,går ikke så ofte,men nok til att det har hjulpet.Han fikk meg og til å snakke med veninner som hadde barn fra før for å høre om de hadde opplevd noe lignende,å jett om. Nesten alle hadde vert redde og sliten,men vi er jo ikke like,så vi tenkte ikke likt alle,men det skal vi jo ikke!!!!!!!!!!!!!!!

Det jeg tror kan være til god hjelp,er å si det til noen,for det er som sagt hjelp å få,og snakk om det,ingen kan si att det du føler er feil,for det er dine tanker og følelser.Og en god mor blir du,for jeg som ikke hadde noen tro på meg selv,har nå en god gutt som springer rundt og forteller hvor glad han er i mammen sin!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Jeg vet ikke om dette hjalp litt,og det er ikke sikkert du trenger psykolog hjelp,men snakk med legen om det,de har kanskje en samtalegruppe der du bor,eller en annen person du kan snakke med.For som sagt så er du ikke alene med disse tankene og følelsene!!!!!!!!!!!!!!! Og husk,det går stort sett over bare du gjør noe med problemet så du slipper å slite med det etter fødselen,sånn som jeg gjorde,for det er enda mer slitsomt!!!!!!!!!

Jeg kan liksom ikke få sagt nok hvor viktig det er å snakke med noen,for nå er jeg i uke 32 med vårt 2.barn,sliter mye med bekkenløsning,vann og har blitt stor og tung,men likevel er hverdagen mye bedre,sliter ikke med tunge tanker og depresjon,og er ikke sliten hele tiden,deili!!!!!!!! Så lov meg att du prøver å snakke med noen om det,for du fortjener å oppleve en god graviditet......

[Anonym bruker]

hei,

skjønner at du føler at du skammer deg over slike tanker, men prøv å ikke gjøre det. Del tankene dine med noen, for det blir bare verre av å holde det for deg selv. For da vil du aldri få utfordret og korrigert det du tenker feil, og i din egen oppfattelse vil bare fortsette å vokse seg sann i ditt sinn.

Da påvirker du ditt bilde av hvem du er og du får det verre.

Du tenker at barnet ikke vil like deg, eller at du ikke vil bli en god mor. Det tror jeg absolutt du vil bli. Du som vil at ditt barn skal ha det beste, ha kjærlighet og alt, du blir en god mor. Du er nok bare i en periode hvor du er redd for at du ikke skal være i stand til å gi nok. Du blir en god mor;-)

Selvsagt er det skummelt at livet vil endre seg, og det erl ov å synes at man har det godt slik livet er nå, og det er lov å ønske at det skal fortsette å være som før. Men du kommer til å klare deg braogså etterpå;-)

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to :-)

Psykolog kommer jeg nok ikke til å oppsøke. Har tidligere gått pga depresjon, men følte ikke at jeg fikk noe hjelp. Psykologen stilte de samme spørsmålene hver gang, som gikk på om jeg misbrukte alkohol eller narkotika, eller om jeg hadde opplevd noe tragisk i barndommen.

 

Jeg gjorde det klart hver gang at depresjonene ikke skyldtes noe slikt. Men følte det veldig ubehagelig at hun hver gang spurte om jeg brukte narkotika. For det har jeg aldri prøvd en gang...

 

Jeg vet ikke hvem jeg ellers skulle forsøke å snakke med. Har prøvd å nevne det for samboeren, men han bare blåser det bort på en måte. Så er det ingen andre jeg har lyst skal vite om disse følelsene jeg har...

 

Det er ikke enkelt dette her... Men håper at kanskje følelsene endrer seg når babyen har kommet ut...

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener. Det er ikke lett å takle at slike følelser kommer frem, fordi en vet at det er "feil" å tenke slik, men så gjør man det likevel, kan ikke helt noe for at en føler det en føler. Jeg går selv veldig opp og ned i hva jeg føler for babyen ( er snart 4 mnd på veg), men mest ned, og tenker på hva jeg går glipp av og hva det vil koste meg (ikke i penger så klart), alt det jeg må ofre etc for dette barnet. Samtidig vet jeg at det kommer til å bli det mest dyrebare jeg vet om, at de følelsene kommer, jeg må bare holde ut, de er bare ikke der ennå. Mange av dagene vil jeg bare dø, og en hører jo ikke så mange gravide si det liksom, man skammer seg for å si noe sånt, liksom jeg skammer meg (derfor signerer jeg også anonym...). Her inne trenger du ikke skamme eg iallefall. Snakk med oss om du ikke kan snakke med andre.

Vi får holde ut, du og jeg (pluss mange fler), vi vet jo at det kommer en solskinnsdag etter dette, eller hva? :-)

 

God klem fra #m#

[Anonym bruker]

Kjenner igjen dette jeg også... Selv er jeg i uke 8 nå..

De to siste dagene har jeg vært ganske så langt nede.. Alt jeg tenker på er liksom det med at jeg ikke får drikke noe alkohol på lenge.. (Drakk svært skjeldent før jeg ble gravid!?!) Tenker også på det med at jeg nå skal bli stor og feit.. Det frister ikke helt akkurat..

Har også fått en senebetennelse i ene foten min nå, og nå kan jeg plutselig ikke ta betennelsesdempende lenger..

Klarer ikke å se noe positivt med det at jeg er gravid.. Enda.. Det går vel sikkert over etterhvert vil jeg tro... :-)