Livet etter rusen....

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg bare lurer på om det er flere av dere som har "sluttet" å ruse dere som er fryktelig ensomme...? JEG må iallefall innrømme at jeg er ensom. Har prøvd nå ca ett år å kutte ut rus og alt som hører med til det. Resultatet ble at jeg flyttet ett stykke utenfor den byen jeg kommer fra sammen med min samboer og prøvde å starte på nytt der. Resultatet er ikke til å rope hurra for akkurat.

 

Jeg var/har vært rusfri en stund - men innimellom blir livet så utrolig trist og ensomt at jeg "er nødt" til å møte noen av de gamle kompiser og venninnene. Resultatet av det sier vel seg selv - de har jo ikke sluttet å ruse seg og det er kort vei til rusmidler. Selv om jeg ikke ruser meg spesielt mye selv lengre - hender det at jeg kjøper meg noe beroligende før jeg skal ut med "venner" bare for at praten skal gå lett. Det er ikke noe jeg ønsker - men jeg har fått så sinnsyke nerver etter at jeg sluttet med rusmidler, at jeg er nødt til å gjøre noe for å slappe av. Nykre venner har jeg ikke, og nerver til å starte "på nytt" har jeg heller ikke. Har gått til lege/psykolog i snart to år - men det hjelper ikke stort vil jeg si. Prøvde å spise lykkepiller en stund - men det fungerte også dårlig...

 

Samboer har klart seg bra for han jobber 100%. Jeg rusa meg fryktelig mye på jobben de siste årene jeg jobbet - og tør ikke gå tilbake i den jobben. Har prøvd å titte meg rundt etter en ny jobb - men uten utdanning eller noe som helst mot/selvtillit er det ikke lett... Har så dårlige minner fra sist jeg jobbet så jeg er livredd for å begynne å jobbe igjen. Dette er også ett stort knekk i selvtilliten. Jeg føler meg så utrolig taper og føler jeg er en stor skuffelse i forhold til familien og de nærmeste. Samboers familie spesielt. De lurer jo fælt på hvorfor samboeren min må "forsørge oss begge" (selv om jeg får rehab. penger) og har spurt meg om jeg ikke har det forferdelig trist og kjedelig i livet mitt. Jeg sitter jo bare hjemme. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde "vært nomal" og at jeg ikke hadde vært så fryktelig nervøs hele tiden. Jeg vet jo ikke hva jeg er nervøs for engang, har egentlig ingenting å skamme meg over (..vel, utenom at jeg gikk den veien..) men alikevel - følelsen av å være en fiasko går ikke over.

 

Meningen med dette innlegget er vel egentlig kun for å tømme mitt eget hodet.. Er det noen av dere som har slitt med det samme som meg? Hva gjorde dere med det..? Gikk dere noe sted? Psykologen min er en veldig hyggelig dame, men hun klarer ikke å hjelpe meg mot nervene. Hvordan utfordret dere dere selv? Jeg VIL IKKE VÆRE SÅNN JEG ER NÅ, men jeg klarer ikke å komme meg videre.. :-( Har prøvd å titte etter jobber, men blir nervøs bare jeg kommer på tanken.. Har også søkt meg inn på skole igjen, men tror ikke jeg kommer inn på det heller.. Det er helt forferdelig å ha det slik. De få "ekte" vennene jeg har (dvs de som ikke ruser seg) bor langt fra meg, og jeg har ingen god følelse av å få noen nye venner heller. Vet liksom ikke hvor jeg skal finne de. Iallefall ikke når jeg selv føler at jeg er "rar" fordi jeg sliter mned dette. Nå begynner dette å gå utover forholdet mitt med sambo også, og jeg merker han vender mer og mer tilbake til vårt "gamle miljø". Jeg blir sint over dette, men får da som svar at sammen med meg kan han jo ikke være for det vil resultere i at VI BEGGE blir like ensomme.

 

Noen ganger kan livet være så utrolig tøft...

[Medavhengig mor]

Hei kjære deg!

 

Jeg kan ikke si at jeg har hatt det slik som deg, men så har jeg heller aldri vært avhengig av rus. Men, jeg har bodd sammen med en som var aktiv rusmisbruker i mange mange år. Og dette du sier nå, er som å høre min kjære samboer.

 

Min kjære har funnet nye venner og et flott nytt nettverk via NA (anonyme narkomane) og AA (anonyme alkoholikere). Dette anbefaler jeg deg virkelig å prøve. Det er utallige møter over hele Norge, sjekk nettstedene nanorge.org og aa.no. I tillegg er det anbefalt å følge programmet, AA og NA's 12 trinn. Dette kan brukes på mange deler av livet; for oss som er medavhengig, de som er/har vært rusavhengige, spillegalskap, spiseforstyrrelser eller at man rett og slett ikke mestre deler av livet sitt.

 

Kanskje du kunne fått hjelp hos Blå Kors også? Der går samboer min. Og samtalene med veilederen hans der har vært nyttige både for ham og faktisk meg også (jeg var også med ei stund.)

 

Og ikke minst; post innlegg her! Da får du svar fra andre som har vært i liknende situasjoner!!

 

Det viktigste er at du ønsker å være rusfri og ønsker å ta tak ilivet ditt!Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen erfaringer å komme med, men vil bare si at jeg synes du er flink! Du har den rette holdningen, og du vil jo - du må bare lære å våge i tillegg!! En kjempestor klem til deg fra meg )

[belli72]

Hei!

 

Du har kommet veldig langt! Jeg har jobbet med rusbrukere tidligere, og kan ikke komme med egne erfaringer. Dessverre er det slik du beskriver for veldig mange - du setter ord på det mange tidligere rusbrukere sliter med, nemlig ensomhet. Dette er noe som gjør at mange sprekker og også hovedgrunnen til at metadonbrukere fortsetter med sidemisbruk eller dropper ut av metadonbehandlingen (de trenger jo strengt tatt ikke rusmidler i og med at metadonen være en form for erstatning).

 

Du skriver at du har litt dårlige vibber i forhold til å jobbe. Kan ikke skolegang være et alternativ? Kanskje skulle du snakke med en ruskonsulent om dette, og få veiledning? Er sikker på at du kan komme inn på skole, og det kan være en kjempestart! Er den ingen av dem som du vanket sammen med før som har sluttet med rusmidler? I så fall kunne det være fint å treffe dem. Ellers kan du kanskje snakke med ruskonsulenten om dette, tror de har noen alternativer å komme med for deg.

 

 

Det er ikke så mye jeg kan bidra med her. Håper bare at det løser seg for deg! Jeg ville som sagt sett nærmere på skolealternativet. Det er ikke godt å isolere seg helt.

 

Lykke til videre!

[stima]

Hei du..

 

Vil bare si min mening: å låse seg inne, å tenke at jeg klarer ikke eller orker ikke å prøve,-å gjemme seg bak den greia om at du er så nervøs så du må ta noen piller for at praten skal gå lettere, er en litt lett måte å "unnskylde" seg på at det er litt greit å ta en eller to tabletter. Jeg skjønner deg jævlig godt-har vært der sjæl, men jeg veit åsså at for min del så hjalp det å flytte til ny by, få seg JOBB-selvom det er litt vanskelig i starten, så "face your fear"!! For når først jobbinga er igang har du tilbakelagt flere timer hver dag med sosial omgang og timer hvor du ikke tenker negativt! Da kommer selvtilliten krypende tilbake litt etter litt..I promise!

 

Vet ikke hva slags interesser eller hobbyer du har eller muligens har hatt før, kanskje no idrett eller lignende du dreiv med når du var lita??-hvorfor ikke bare kaste seg uti det og prøve det omigjen? Trening er alfa omega for selvtillit på både det psykiske og fysiske plan.

Og som en sa over her: med de møtene hos na eller aa- det hjelper også mange! Hvis du tenker at det er flaut å prate eller at du ikke vil utgi deg selv, så skal jeg love deg at de som sitter der også har tenkt det samme som deg! Det hjelper å få seg nyktre venner som ikke har testa noe, men det er åsså veldig greit å treffe nyktre folk som har vært der du er-som veit hva det er-da har man plutselig så mye mer"bonding" og en felles oppfattelse av hvordan det er å være deg.

 

Dette ble litt langt, men jeg håper du prøver og at du er såpass tøff at du kaster deg uti det-skal love deg at du ikke vil angre! Om ikke mine råd er noe for deg, så gjør noe helt annet! Lykke til!

[Anonym bruker]

hei!

 

kan prøve og få ned noe fornuftig her, sliter veldig selv om dagen.. kuttet ut alle mine gamle venner(jeg var sprøytenarkoman) da jeg ble gravid og jeg er mye ensom, sitter mye hjemme etter at mini har lagt seg.... da kommer tankene, da sliter jeg.... men jeg har kun sprekki 3 ganger, det er jo 3 ganger formye... men nå har jeg heller da begynt og drikke for det kan ingen ta meg på på prøver osv... jeg må bare døye behovet mitt med noe.....

 

elsker min sønn over alt på jord men tankene blir bare for ille....

 

kan helt skjønne hvordan du har det... er ikke lett! har ingen gode råd og gi deg for da hadde jeg brukt de gode rådene selv.

 

masse lykke til!