Noen som vet angående trøstespising?

[Anonym bruker]

Jeg trøstespiser, er ikke stolt av det.. Det jeg lurer på er om noen vet hvordan man kan angripe dette problemet? Skjønner jo at jeg må i kontakt med de følelsene som er årsaken til spisingen, men hvordan? Jeg vet ikke selv hvorfor jeg trøstespiser, finnes det noen generelle råd osv?

 

Beklager at jeg er anonym, men er som sakt ikke særlig stolt at det, og vil helst ikke at dette skal "henge ved" nicket mitt.

[Anonym bruker]

Jeg leste Finn Skårderuds bok "håndbok om spiseforstyrrelser - sterk/svak" (eller noe sånt, gul og rødt omslag). De første gangene jeg åpnet den, så hadde jeg veldig motvilje og var veldig irritert. Hvem er han som skal fortelle meg hva jeg skal spise i mitt liv liksom.

Men han hadde mange poeng. Spising er komplisert for den som har den sånn og det er mange deler av et spiseproblem.

Hovedpoenget er at man bruker mat til å regulere følelsene med. Men samtidig er kroppen fysisk, det vil si at du må ha mat. Jevnlig. Det tror du kanskje ikke, når alle mener at du kanskje må slanke deg, inkludert deg selv, men du må altså det. Spise altså.

Siden du er på disse sidene, så regner jeg med at du har et barn, som du sikkert gir mat jevnlig, vil jeg tro... Du ville vel ikke nekte det barnet mat? Det samme gjelder paradoksalt nok deg. Spis jevnlig og også nok mat. Samtidig kan du prøve å komme unna følelsene uten å bruke mat. Skrive, snakke e.l.

Når du er jevnt "mett" er det lettere å styre matinntaket og det er etter hvert lettere å styre vekten ned til et ønsket punkt. Ikke tenk slanking.

Tenk også på om du er redd for å begynne å leve når du når din idealvekt... For da er det lett å utsette hele prosessen.

[Anonym bruker]

Jeg er også en trøstespiser!

Det har jo vært snakket om at man bruker mat som "dop", og det stemmer for meg. Jeg kan ha det supert i perioder, men så kommer dagen hvor jeg kjenner at jeg bare "må" ha noe.

Denne følelsen er kjemperar. Jeg ender som regel opp med godteri eller god mat til det tyter ut av ørene. Da føler jeg meg fornøyd og tilfreds. Når jeg er så mett at jeg bare må lene meg tilbake i sofaen og stønne, har jeg det ufattelig godt. Da ligger alle følelsene i det å kjenne på å være mett og det som plager meg, har kommet i bakrunnen, eller virker ikke viktig lenger.

Det jeg prøver å gjøre, er å lytte til meg selv. Ok, jeg er misfornøyd med noe, nervøs eller utafor i dag. Hva er det som har utløst denne følelsen i dag? Og det kan være hva som helst, gjerne ting jeg ikke registrerte gikk inn på meg i øyeblikket. Noe som ga meg følelsen av ubehag, dårlig samvittighet, angst, tristhet osv.

Jeg ser at hvis jeg klarer å få tak i hva som utløste det, så blir det lettere å kontrollere og ta tak i på en annen måte. Men jeg går i fella enkelte dager allikevel. Eller jeg lar meg selv ende i fella.

Men når det er sagt, så er jeg ikke så bekymret over akkurat dette. Det er ikke grunnen til at jeg er overvektig. I mitt tilfelle er det mangel på og en aversjon mot trening. Jeg har det siste året slanket meg sakte men sikkert. 20 kilo så langt, med mange storsprekker allikevel.

Jeg tror at hvis jeg bare fortsetter som jeg har gjort det siste året, så vil jeg klare det. Og hvis jeg trener regelmessig så vil ikke de trøstespisende dagene bety så veldig mye.

Selvfølgelig kan man si at det er viktig å slutte med det og komme i kontakt med følelsene sine, men jeg tror alle har sin snodige vaner/uvaner for å takle følelser av alle slag.

Jeg har endelig innsett at en slankekur ikke trenger å være perfekt, jeg trenger ikke være perfekt. Det må bare være godt nok. Livet skal leves og jeg kan ikke sette det på vent fordi jeg veier for mye.

Jeg vil nok aldri bli kvitt trøstespisingen og vet ikke om jeg vil det heller. Det er altfor mye snakk om hvordan man skal bli kvitt uvaner, ta vare på seg selv, stresse ned, slanke seg, spise sunt osv osv. Det er mye prat som selger bøker og gjør noen andre enn meg søkkrike. De velter seg i alle feilene vi tror vi må bli kvitt.

Hvis jeg var deg, ville jeg startet med å finne ut hva som gjør deg lykkelig i livet. Hva er det du vil? Og hva må du gjøre for å oppnå det? Ikke høre på hva alle sier du bør gjøre. Finn ut hvor skoen trykker for DEG, lag din egen plan og gjør så godt du kan. Det er alt for mange slankekurer som har endt før de startet fordi man skal følge andres oppskrift på veien til lykke. Finn deg selv, er vel mitt råd til deg.

[Beate og lille snuppelure:-)]

"Ned i vekt med kognitiv atferdsterapi" av Lisbeth Skahre. Jeg holder på å lese den nå og den hjelper meg masse med å forstå og endre spisemønsteret mitt. Jeg bruker også mat som trøst, for å døyve ubehagelige ting osv... Det er en selvhjelpsbok, som jeg anbefaler sterkt.