vanskelige valg

[THKL]

Hei!

 

Jeg har et barn på 2 år som jeg fortsatt er hjemme med. Vil veldig gjerne ha en til og har forsøkt en gang. Men jeg kjenner at M er på vei så det gikk nok ikke.

 

Etter dette forsøket dukket det opp et vikariat i en jobb jeg veldig gjerne kunne tenkt meg. Ikke noe karriere-greier, men et innpass i jobbmarkedet etter 2 år hjemme, og også rettigheter til en eventuell fødselspermisjon. Hvis jeg skulle få dette vikariatet fra høsten av, må jeg nesten vente med å prøve igjen til det nærmer seg jul. Men da kjenner jeg at jeg får panikk, for tenk om det da er for sent. Skal jeg tørre å vente med å prøve? For 3 år siden holdt vi på i 6-7 måneder før det slo til. Har jo blitt eldre, og det blir jo ikke akkurat noe lettere nå.

 

my70

[Gjest]

Burde det ikke være mulig å få til begge deler?

Det er jo et vikariat det du har søkt på og du kan jo fortsette å jobbe selv om du blir gravid.

 

[Siri70]

Skjønner at forholdet til jobb kan være et dilemma. Føler litt på dette selv, også. Er for tiden i et vikariat etter at jeg sa opp en fast jobb som jeg bare ikke orket å være i lenger. Vikariatet jeg er i, vil nok ettervert bli lyst ut som en fast stilling, og det hender jeg tenker at det ville vært mest taktisk av meg å være her å "passe på" denne jobben. Tenkt hvis det kommer en superflink vikar for meg når/hvis jeg går ut i fødselspermisjon, og at vedkommende også søker jobben og snapper den rett foran nesa på meg...? Blir jeg her, er jeg ganske sikker på å få den hvis den blir lyst ut. Videreutdanner meg til og med for å holde på med akkurat dette. Går jeg ut i permisjon, er det kanskje ikke like sikkert lenger... (p.g.a. den hypotetiske, men akk så superflinke vikaren min)

 

MEN: Jeg har altså valgt å se bort fra dette og heller kjøre på med babylaging. Er 37 og synes ikke jeg har tid til å vente til disse jobbgreiene er avklart. Hvis jeg venter, og det blir for sent, tror jeg at jeg kommer til å angre veldig på at jobbhensyn gikk foran. Så ordner det seg alltids, tenker jeg...

 

 

[Siri70]

...muligheter for bimming i arbeidstiden, er det også. Så det er en super jobb!!

[fremtidoghåp]

Nei, vet du hva! Her ville jeg sagt jatakk begge deler!

INGEN har noe med om du planlegger å bli gravid, og som du selv vet, kan det ta 1 måned eller 12 eller enda flere å få spiren i boks. Jeg skjønner du tenker på arbeidsgiver, men jeg ville ikke latt være å prøve å bli gravid for arbeidsgivers skyld! Tenk om det blir for sent og så angrer du i ettertid på at du ikke prøvde! Selv skulle vi begynne å prøve i februar ifjor da minstemann fylte to år. Da var jeg såvidt fylt 38. Men jeg var i hele fjor svært dårlig av en kronisk sykdom som jeg lider av. Derfor ventet vi til desember i fjor. Og hva skjer nå? Jo, jeg mister og mister tidlig (uke 5, 3 ganger). Og gyn anbefaler å ikke utrede meg pga alder.... De to første gangene jeg ble gravid,gikk det bra på 1. forsøk. Så det er tydelig at alderen har noe å si!

 

 

I det lange løp vil en arbeidsgiver -nesten- alltid klare seg. Mens i det lange løp kan du selv risikere å sitte igjen og angre på at du var for sent ute med å prøve å gi barnet ditt søsken.

 

Hvis jobben feks starter 1.august, må du jobbe tom 1. februar 08 for å opparbeide deg rettigheter. Hvis M er på vei nå, vil det si at du kan starte allerede neste måned med prøvingen (skjønt jeg ville nok lagt til en måned i tilfelle du skulle føde en måned for tidlig... man vet jo aldri)

 

Lykke til med det du enn velger!

[Siri70]

Helt enig med fremtidoghåp. I forhold til arbeidsgiver må man bare være kynisk. Vi har da våre rettigheter, jenter! Må riktignok sørge for å jobbe i 6 mnd, da, men det skulle jo gå bra for deg. Og skulle du bli sykmeldt i deler av svangerskapet, spiller det ingen rolle for fødselspengene. Sykepenger er opptjeningsgrunnlagg på lik linje med lønn. Så pose og sekk på da absolutt være mulig her.

[Gjest]

Dette ligner en del på min egen situasjon, så jeg kan jo si litt om MITT valg. Jeg bytter fra en fast stilling til en annen 1. juni. Er 40 år, og vi prøver nå på en attpåklatt. Hadde en xu i april, og er anbefalt å vente 1-2 måneder etter operasjonen uansett. Så nå venter vi litt lenger, til jeg har begynt i den nye jobben, og så er det prøving. Jeg skulle egentlig gjerne ha ventet til prøvetiden er over, men synes ikke jeg kan vente lenger pga. alderen. Var hos legen i forrige uke, og da sa hun at noen måneder fra eller til ikke spiller noen rolle i forhold til om vi skal lykkes.

 

Så var det meg, ville jeg tatt jobben (så fort som mulig), og gjenopptatt prøvingen straks jeg hadde begynt. Dette er jo ikke bare snakk om å skaffe seg noen rettigheter i forhold til fødselspenger, men om at du gjerne vil inn på arbeidsmarkedet igjen?

 

 

[THKL]

Tusen takk for alle svar:)

 

Joda, jeg kan både ta jobben hvis jeg får den OG fortsette å prøve. Synes bare det er vanskelig å skulle si ja til et eventuelt jobbtilbud (for ei som går ut i svangerskapspermisjon) også kanskje selv være gravid. Mulig jeg bare er redd for å ta den avgjørelsen og ikke bry meg om arbeidsgiver.

 

Tusen takk igjen for at dere svarte, og svarene var også i samsvar med det jeg kjenner når jeg tenker med hjertet. Til slutt betyr ikke jobb så veldig mye, men det gjør barna våre!

 

Jeg vil jo også inn i jobbmarkedet, men det er ikke det primære akkurat nå.

 

Da fortsetter prøvingen:)

 

My70

[litho]

Hei!

 

Ta jobben og fortsett med prøvingen!

 

Jeg ville bytte jobb, men skulle vente til jeg var i permisjon tenkte jeg. Men det ble ikke sånn, for etter to aborter skjønte jeg at dette ville komme til å ta tid, lang tid...

 

Jeg søkte på jobb og fikk den (vikariat) og ble gravid med det samme jeg begynte der. Nå er jeg 15 uker på vei, og ny arb. giver vet at jeg er gravid og allikevel får jeg fast jobb etterpå!

 

Sett i gang og lykke til!!

 

Samtidig: Lykke til alle "gamle" prøver-venner! Vi venter på at dere skal komme etter!