Takker min lege for støtte.......

[Gjest]

Nå har vi holdt på med utredning snart et år. Det har vært et uenderlig mas fra lærer, i det store å hele har det gått da på økonomisk støtte hvis han får en diagnose. Lærer skylder på meg når ppt avbestiller timer hos områdepediater, min skyld ditt og datt. Kjenner jeg begynner å få nok snart.

Gjennom hele året har jeg forsøkt å få igjennom litt hjelp psykisk til gutten min, grunnet er at far hans flyttet til andre siden av norge og dette har medført stor sorg for gutten. Men ikke store hjelpen noen steder. Jeg kontaktet legen min å snakket med han, legen sendte oss videre til bup og fikk avslag, men de hendviste oss til familiens hus slik at min sønn kunne få hjelp snart et år etter. Jeg føler vi har oppnådd det som er det beste for han nå.

 

Nå fikk jeg sluttrapporten fra ppt i posten, der står det at gutten har ikke behov for ekstrahjelp på skolen, han har ferdigheter og er engasjert som andre, problemet ligger heller på uro i kroppen.

Ppt dama ba meg kontakte lege å få han til å anke på avslaget hos bup for videre utredning.

 

Ringte legen i dag og snakket med han. Jeg snakket litt om alt presset og hva jeg selv føler er den beste hjelpen for gutten nå. Han trenger å få utløp for sin sorg over sin far som lenger ikke er her. Ikke ser de hverandre så mye heller, og lange opphold.

Legen sa rett ut at han ikke ville anke de papirene nå!

Han sa at jeg som mor kjenner gutten mest og ville vi skulle se hva barnepsykologen sa først og hva hun mente. Han sa også at dette presset fra skolen ikke er riktig og ville avvente å se. Så kunne jeg heller ringe han igjen for å snakke med han videre om evt ankingen.

 

Jeg ble så glad å endelig bli hørt. Noen som endelig hører hva jeg sier.

 

Samtidig sitter jeg med mange følelser i kroppen, han er aktiv, mer enn gjennomsnitt av barn. Men han mangler ikke empati eller sympati. Han sliter litt med motorikken, som velter fort et glass, snubler ofte. Han gjør liksom ikke mye galt for han vet stor forskjell på galt og rett.

 

Jeg sa også til legen at min gutt sier selv han har kriblinger i kroppen, gjerne noen ganger når han ikke sovner, men igjen var det før, men har ikke hørt noe siden jul. Han sovner på 5 min seinest kl 20.00 på hverdager.

Jeg holder tilbake sukker for jeg vet han får en reaksjon.

 

Altså som mor blir man sittende hele tiden å tenke på om man gjør det riktige eller galt. Har han adhd godtar jeg det helt klart, min gutt skal ikke slite unødig, men samtidig har vi funnet måten på å fungere bra her i familien, men igjen kommer det rastløsheten hans når sammværet med far ikke har vært på to mnd tid. Etter et sammvær med far som far har vært hjemme med han får jeg hjem en rolig tilfreds gutt. Det er så godt å se.

 

Men uansett blir man sittende i tvil, "gjør jeg det riktige?". Uansett takker jeg fastlegen min i dag for å sette ned beinet. Han vil vente å se hva min sønn får ut av barnepsykologen og om det er til hjelp. Jeg kan alltids ta en tlf til han om ting skulle snu seg.

 

Faslegen min er verdt gull. Det er godt å ha noen rundt seg i slike tider sim man vet tar deg seriøst.

[Northernlights]

Bra du føler støtte =)

 

Hvis DU ikke tror han har adhd, så har han sikkert ikke det. Det er utrolig mye vi mødre vet bedre enn lærere og andre fagpersonell.

 

Mange gutter har "kribling i kroppen",uten at det er adhd.

Håper dere finner ut av det sammen, og at pappan hans ser nødvendigheten av samvær oftere og lengre,på tross av avstanden.

 

Barndommen får de aldri tilbake.

[Gjest]

Ja man sitter med "en" følelse, men sammtidig splittet fordi man er redd for å gjøre det som ikke er riktig.

Etter jeg satte meg selv inn i en helt annen oppdragelse på han som faste harde rutiner, klare rammer, konkrete beskjeer osv har han blitt betraktelig bedre med å kontrolere seg selv.

Største problemet er selvfølelsen og selvtilitten hans, men håper det går opp med barnepsykologen.

Men vet det ligger mye hos far som bestemte seg for å dra da utredningen begynte=(

På en måte har jeg gitt opp den kampen på å få det stabilt på den enden, setter heller pris på de dagene de får sammen, men har dratt han inn for mekling å krever hans nærvær der da mine barn er der. Før var han på jobb.

 

Det som skuffer mest er at far til min sønn har aldri hatt sin far der heller og det var en gang barna betydde alt for han så derfor blir skuffelsen større=(

 

Men legen min skuffer ikke, overasker meg hans avgjørelse, men glad noen som han setter ned beinet å følger mine innstinkt=)

[Anonym bruker]

hei hei

fint at du føler noen hører på deg....

jeg har ivertfall 1 barn med ADHD(1 ferdig utredet og en som vi holder på med)grunnen til att jeg skriver er fordi du sier at gutten din har empati og sympati.

min eldste på 6 har sympati omsorg og medfølelse for andere.

jeg har selv ADHD og jeg har også d for andre mennesker d er ikke mange av oss men d er noen.jeg fikk ikke hjelp før jeg var 18 år min sønn begynte på medisiner når han var 4 og d har jeg ikke angrett en eneste dag på.det er bedre å fa svar mens barna er små da har di i vertfall en sjangse

[Gjest]

Ja det er helt klart, jeg ønsker kun det som er best for min sønn, men kan ikke skule at dette er et hodekjør uten like... Alt man leser, alt man skal vite osv. Nei nå tar jeg en dag av gangen å etter nå 3 avbestilling hos barnepsykologen så håper jeg de ikke blir mer syke på den avdelingen slik at vi kan få begynt.

Takker for svar, det er godt å lese innspill fra andre for ellers hører man om adhd som en negativ ting og hva de barna gjør galt off.....