Sånn da var det gjordt, pappaen er ute av bildet...

[Gjest]

Etter 14 mnd med fra og til men en type som ikke helt vet hva han ønsker har jeg nå sagt siste ordet, er i uke 28 og har hatt mer enn nok tålmodighet. Det drit-kjipt når jeg hadde håpet så lenge, men nå er jeg lei. Har tenkt at jeg får prøve for barnets skyld å ordne det, men nå var det ikke mere igjen å ofre av min stolthet. Så nå hører jeg også hjemme her på denne siden. Sitter å griner, men vet at det var jo aldri noe å hente uansett, måtte bare prøve....litt til og litt til....

TRor ikke jeg kommer til å føle meg sterkere, men det får ikke hjelpe, hadde ikke noe mere å gi på den fronten. Men jeg håper det gir litt styrke å slippe bekymringene omkring hans tilstedeværelse, føler jeg har vært en jo-jo i humøret hele svangerskapet pga han. Så kanskje jeg får samla litt energi før fødsel istede for å tenke på han. Trenger råd fra folk i samme situasjon, som har følt de har gjordt det rette ved å forlate noe som ikke ville blitt et forhold uansett, men samtidig føles som et tap, fordi det var noe....om ikke akuratt campingvogn, hytte og bikkje..... faen heller!!!!...

[Gjest]

hehe....hvem er det jeg lurer....jeg gjorde en kort kalkyle over vårt forhold de siste 2 mnd i timer....og det er såååååååååååååå flaut at jeg gidder ikke skrive det her.........så hvis jeg hadde møtt han tilsvarende de neste tre mnd hadde det blitt......guuuuuuuuuuuuuuuuuud så flaut.....24 timer....dette var jo daukjørt allerede....sånn nå griner jeg ikke lenger....jeg ler sånn man ler når man har driti seg ut skikkelig......

[mememe]

hehe.. syns du svarte bra selv jeg

[mememe]

jeg var drit flau i begynnelsen.. men fy faen... nå ler jeg.. og det er ikke jeg som har driti meg ut..

 

vi har ikke driti oss ut.. vi er TØFFE

[Gjest]

....men merkelig nok allerede noen få timer etterpå kjenner jeg at jeg har jo faktisk en bør mindre......og et nytt fokus for "håpet" mitt....for det var jo en annen flau ting at jeg nesten har tenkt mere på pappaen enn ungen de 6 mnd jeg har vært gravid....og det er jo bare helt syyyyyyyyykt...

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Når eg slo opp med barnefaren til mi tøtta, d første legen min sa va "Bra, da kan du konstrere og prioritere deg sjøl og babyen først no, for d e virkeli nåkka man treng å gjøre når man e gravid, hvis du skulle fortsetta på samme måten så hadde du blitt totalt utslitt".

 

Gikk rundt å uroa meg for forholdet, også fikk eg dårlig samvittighet overfor babyen fordi eg brukte så masse energi på forholdet, slik at d nesten ikkje va meir energi igjen til positiv babyplanlegging osv.

 

Slappa aldri av, krangla og va lei meg heile tia.

Endelig kom eg tell fornuft, og d va som du sei at en byrde blei løfta vekk:)

No e d ca 5mnda sia d blei slutt og eg har aldri hatt d bedre:)

 

Fokuser på deg og babyen no, og nyyyyt den siste tia mens du e gravid:)