Kjære gravide slitere, kan dere hjelpe med noen spørsmål jeg har?

[koseputa]

Har endel tanker som river og sliter for tida, og en vond magefølelse som av og til dukker opp.

Jeg er 26 år og har tette eggledere, vi skal snart inn til forsamtale iforbindelse med ivf, jeg gleder meg over at vi snart er igang, men vet ikke om vi rekker et forsøk før klinikken tar ferie.

Dere som er her inne er jo i lykkelige omstendigheter og gratulere så masse med det:)Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg kan melde meg inn her om ei lita stund, men jeg har så utrolig store problemer med å forestille meg at jeg vil kunne bli gravid.Har dere hatt den samme følelsen?Vil jo så gjerne tenke positivt, men så er det denne ekle magefølelsen da?

Jeg har tatt blodprøver, innvendig UL og lap, og gynekologen sier at jeg kommer til å bli gravid.Men hvordan kan han egentlig si det, mange ting kan vel skje underveis, dårlige egg, ingen befruktning osv...

Jeg trenger egentlig noen gla historier fra dere jenter, kan dere fortelle litt om hva dere måtte gjennom før dere havna her, og litt om dere selv, alder, diagnose.

Håper at noen vil dele sin historie med meg blir veldig takknemlig:)

Klem

[Prestedattra]

Kjære koseputa!

 

Jeg deler gjerne min historie med deg:-)

Jeg har i hele mitt liv vært opptatt av, elsket og ønsket meg barn.

Jeg har minner fra barndommen hvor jeg levde meg så inn i dukke-leken at de nesten ble "levende":-) Da jeg som 25- åring innledet et forhold med en mann som ønsket seg barn like sterkt, begynte prøvinga.

Hele forholdet ble et sorgens kapittel, da vi rett og slett prøvde det ihjel. Fem år etter satt jeg der singel, ulykkelig og fremdeles like barnløs...

Jeg mistet all tro på at jeg noen gang ville bli mamma, og prøvde å se for meg et liv uten barn. Det ble jeg veldig deprimert av, og livet virket tungt å fortsette på.

 

Men så traff jeg mannen i mitt liv, serru:-) Hans barneønske var også sterkt, og vi ble enige temmelig tidlig i forholdet at dette var noe vi ønsket. Av erfaring så visste jeg jo at dette kunne ta tid...

 

Da vi hadde prøvd i to år, fant vi ut at vi trengte hjelp. Og da fant vi ut at mannen min sine "småkarer" var av veldig dårlig kvalitet. Derfor begynte vi prøverørprosessen med en gang.

Om det var for at vi slappet av, og godtok at vi trengte hjelp vites ikke, men jammen ble jeg gravid!!

Og det helt av oss selv:-))

 

For å korte ned historien litt, så er idag tullemor fire år. Full av sjarmerende trollskap, og helt herlig. Da hun var tre år begynte vi på prossessen med prøverør igjen, for å lage søsken.

Jeg fikk ut bare to egg. Ett var dårlig, men det andre var bra. Det festet seg, og er idag ei lita tulle på tre mnd:-)

 

Så kjære koseputa..Hadde noen fortalt meg at jeg skulle få oppleve å bli mamma til to skjønne jenter, den gangen det så som svartest ut, så hadde jeg ikke trodd dem!

 

Enda kan jeg sitte å se på storjenta mi og ta meg selv i å tenke " Er det virkelig sant? Er hun virkelig min?..." Enda rarere er det at jeg nå er to-barns mor. Det kommer aldri til å gå opp helt for meg:-)

 

Ingen kan love deg at du skal få oppleve å bli mamma,

men INGEN kan ta fra deg drømmen, trua og håpet.

Og lov meg at du aldri, ALDRI gir opp!!

 

Lykke til, og varm klem fra

[MaliMali- Lykkelig 2barnsmamma]

Heisann,

 

jeg vet veldig godt hvordan du har det.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt en ekkel følelse av at jeg ikke kunne få barn. Mine venninner sier at alle har det slik.. så det kan godt være. I alle tilfeller prøvde mannen min og jeg å få barn i flere år, uten så mye som bittelitt napp. Jeg fikk aldri se det berømte krysset. Etter x antall undersøkelser, kom legene frem til at vi var uforklarlig barnløse og vi ble satt i ivf-kø.

Jeg hadde en utrolig dårlig følelse. Mye fordi jeg stresset over mine negative tanker (hvis du skjønner). Jeg ville så gjerne være positiv å tro på prosjektet, siden alle sykepleierne sa at det med positive tanker var viktig. Uansett, spray og sprøyer, uttak og innsetting gikk som en lek. Terroren er de to ukene man ruger.

Sjokket var stort da et stort blått nydelig kryss viste seg på rugedag 12. Det er det mest surrealistiske både mannen min og jeg har opplevd. Dessverre endte det i spontanabort i uke 5.

 

To måneder etter fikk vi satt inn et fryseegg, og i dag er vi faktisk snart i uke 11. Det er så uvirkelig at jeg ikke kan sette ord på det. Jeg tror det nesten ikke nå heller! Det føles rett og slett FOR utrolig ut hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg tror det jeg forsøker å si er at til tross for negative tanker og

minimalt med tro, så kan vi bli gravide! Flere ganger til og med. Jeg er så uendelig takknemlig for det.

 

Husk at hele ivf-karusellen ble satt i gang på grunn av ønsket om å hjelpe de med tette eggledere. Klinikkene har veldig gode resultater for de med denne diagnosen!

 

Dere kommer i mål dere også. Det er jeg helt overbevist om!! Og selv om du ikke har troen, ikke døm deg selv nedom og hjem for det. Det er helt vanlig.

 

Stor klem og masse babystøv din vei

******************************************************************************************************************************************************************************************************************************************************

 

Klemmer fra MM

[koseputa]

Tusen takk jenter for at dere ville dele disse solskinnshistoriene med meg.Det gir virkelig ny guts og krefter til å jage vekk snikende vonde følelser:o)

Er så glad for dette forumet og alle de flotte jentene her inne, er bare så utrolig viktig å få delt erfaringer, få trøst og støtte, oppbaking og oppmuntring, og det er det man får her inne når man trenger det mest!!!

Kos dere som mammaer, håper snart at jeg kan gjøre det samme.

Stor klem til dere

[Mia_I]

Hei!

 

Kjenner veldig godt igjen følelsen - vi varierte veldig. Høyt oppe, og trodde forsøkene skulle lykkes. Vi er jo "unge og friske"... Lang nede, og tenkte at det aldri kom til å gå bra. Kom ikke til å bli noen egg, ikke befruktning, kom ikke til å feste seg... alt det der.

 

Tror det er helt vanlig. Er mange forventninger, og man er jo så redd for å ikke lykkes!

 

Heldigvis klaffa det for oss, og vi er superhappy, naurlig nok. Hvis det er mulig, er nok det beste å ikke bekymre seg alt for mye - fylle dagene med andre ting enn bare babyfokus, og snakke om/tenke på annet også... Men det er ikke så lett!!!

 

Lykke til!

[sailor m1+2prinsesser :-))]

kjære koseputa.

 

Ja det er ikke greit og maate vente saa legne paa aa bli gravid og i tillegg vite at man maa ha hjelp. tette eggeledere til tross det er overhode ikke verste og vanskeligste diagnosen. jeg tror nok liekevel alle som har vært igjenom ivf har paa ett eller annet tidspunkt vært redd for at noe er galt selv om alle pröver is er noe aannet. min historier er slik. mye pröving i et dröyt aar uten resultat. heldigivs er det liten kö her hvor jeg er. saa det ble satt igang aih da de ikke kunne finne ut hva var galt. etter ett aar med hormoner, 3 aih og ifv og fryseforsök. inkl overstimulering og sprekksjuk. er jeg naa gravid i 9mnd og vetner paa at prinsessen snart ser dagens lys. jeg var mye syk under hormon behandlingene og enda mer syk under gravididteten. av og til saa mye at jeg blir deprimert av det men da tenker jeg at jeg jo tross alt er gravid. men jeg gleder emg til disse to strabasiöse aarene er over aa livet med den lille kan begynne. ikke gi opp haapet för det har begynnt!!! lykke til