Hvordan er det egentlig å ha stebarn?

[2barnsmor-2012♥♥?]

???

[Anonym bruker]

Vet at det er mange som elsker det, tar inn ungene som om de skulle vært sine egne og føler at de er født til oppgaven å ta seg av andres unger, men jeg føler det ikke sånn... jeg trives desverre ikke i den rollen.. Har vært "stemor" i snart 4 år nå, og jeg gruer meg til annenhver helg når de skal komme. Annenhver helg blir jeg minnet på det livet han har hatt før meg og det er ikke noe hyggelig. Pluss at jeg føler meg som en alenemor når de er her fordi at faren konser så fælt på de.

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre helt enig med deg, jeg...

[Anonym bruker]

Vi har de annen hver uke, og det er kjempevanskelig, stress og mas hele uken. Noen vil vel tenke, ja ja, de viste hva de gikk til og dette valget har de tatt helt selv. Sant nok, men jeg visste absolutt ikke hva jeg gikk til, og kunne jeg velge om igjen ville jeg ikke gjort det.

[Anonym bruker]

jeg har aldri hatt stebarn selv...men samboeren min har både stemor og stefar... stemoren hans er helt fantastisk... jeg kan med hånden på hjertet si at hun er absolutt like glad i han som hun er i sine egne barn... hun stiller alltid opp for oss...og er overlykkelig når vi kommer på besøk..

 

jeg har alltid sagt at det hadde ikke vært noe negativt for meg om min kommende kjæreste hadde barn.. det har han da ikke.. men jeg er sikker på at det hadde vært en bonus pakke...

 

syns det høres fælt ut atdet er mange sjalue stemødre her jeg....at man føler seg som alenemødre fordi pappaen da tar seg mest av sine barn fra før..herregud for et tåpelig utsagn....

[Anonym bruker]

Syntes ikke du skal kritisere oss når du ikke selv er i situasjonen og vet hva du snakker om, jeg har både stemor og stefar, som jeg er glad i, det er ikke det samme som at det skal være "greit" for meg å være stemor.

Slutt å svar på innlegg dere ikke har greie på. På forhånd TAKK;)

[ull]

Jeg blir aldri fortrolig med rollen som stemor. Liker det ikke. Jeg er stemor på heltid og har fri annen hver helg. Fri helgene er hellig. Jeg har vært stemor i nesten 5 år og lurer fremdeles på om jeg gidder. Det eneste som stopper meg for å bryte ut er mitt gode forhold til min mann og vårt felles barn.

[_Løvemamma_]

Huff, så trist at så mange opplever det som negativt å være stemor.

Jeg hadde en samboer som har en datter fra tidligerre forhold. Hun var 6 år da vi ble sammen, nå er hun 9. I begynnelsen var det litt vanskelig fordi det var så mye konflikter mellom ham og eksen ang samvær (datteren og moren bodde i en annen by). Men etter en stund ba jeg dem skjærpe seg, oppføre seg som voksene og sette barnet først. Det gjorde de, og alt ble mye lettere. Jeg har hele tiden hatt et kjempegodt forhold til jenta,, og har det fremdeles, selv om det er lenge siden det ble slutt mellom meg og faren, og jeg har fått ny samboer og eget barn.

Jeg syntes det var kjempeflott å være stemor. Tror det er veldig viktig å finne sin egen rolle i forhold til hvor nært man vil/kan stå barnet, ifht oppdragelse, grensesetting ol. Dette er ting det er viktig å snakke med faren om (og moren, om kontakten er god nok), samt kjenne på hvor grensene går for ens egen del. Det blir nok litt hva man selv gjør det til. Om man tenker at man er heldig som får ha barn i livet itt, egene ellert andres, eller om man tenker at man er 'stuck' med å oppdra andre folk sine unger.

[*falafel*]

Litt begge deler vil jeg si.

 

Jeg ante lite om hva jeg gikk til. På den positive siden var det fantastisk å lære dem å kjenne, og å se at et liv med barn var såpass herlig.

Før jeg møtte dem hadde jeg ingen ønsker om barn selv, men skiftet mening etter en stund

 

På den andre siden, det er tøft å stå på sidelinjen og være observatør. Spesielt når det ofte er uenigheter mellom foreldrene, og barna blir "brukt" for å gni salt i såret hos den andre parten. Jeg har selv valgt å holde meg utenfor oppdragelsen, men sier selvsagt fra hvis de tråkker over mine grenser.

For øyeblikket er det hos moren de trives best, hvertall det de gir uttrykk for. Og det er sårende, for jeg og pappaen gjør alt vi kan for at de skal ha det bra mens de er her.

I tillegg har mor og far totalt forskjellig syn på oppdragelse, som igjen skaper forvirring og misnøye hos alle parter.

 

Men det er som dere sier, man har valgt dette selv, og man hadde nok en liten anelse før det ble alvor av forholdet.

Jeg har blitt skikkelig glad i mine stebarn.

Likevel, jeg ville ikke gjort det igjen.

 

 

 

[♡ Mors-lykke ♡]

Ikke for å være frekk, men "Det eneste som stopper meg for å bryte ut er mitt gode forhold til min mann og vårt felles barn."? Ville ikke akkurat det vært tilfelle uansett stebarn eller ikke?

 

Stebarn er bonusbarn. Tøft og vanskelig, gøy og koselig. Det er de voksnes ansvar å få storfamilien til å fungere. Barna har blitt kastet inn i en situasjon de aldri har bedt om. Neste gang du lurer på om du "gidder" - prøv å sett deg selv i deres sko en stakket stund. Det er ikke lett for barna heller!

 

Jeg er selv stemor til en gutt på 13 (har vært stemoren hans i over 3 år) - har i tidligere forhold vært stemor til både små og større barn. Selvsagt er det tøft! Men JEG har valgt å påta meg rollen som stemor, og får bare takle det, også når jeg syns det er kjipt og vanskelig. Stesønnen min har ikke hatt noe valg, og det skal ikke gå utover ham at pappan hans har fått samboer og en ny unge med henne (altså meg). Er man voksen nok til å velge stemortilværelsen, må man også være voksen nok til å takle utfordringene som følger med. Ens egen innstilling har alt å si, og hvis du misliker situasjonen så sterkt som du gir inntrykk av, så merker ditt/dine stebarn det. Og forholdet dere imellom blir deretter. Hva ved din stemortilværelse er så ille at du etter 5 år fremdeles lurer på om du gidder ?

[Studine mevik]

Jeg kjenner bare situasjonen som stebarn og stesøsken. Som stebarn har jeg ikke lidd noen nød. Nå er jeg så heldig at min stemor stiller mye opp.

 

Som stesøsken derimot har jeg andre erfaringer. Hadde stesøsken en periode på mammas side. Der ble det mye forskjellsbehandling. Hans barn fikk mye mer enn oss. Vi var vant til å gjøre noe for å få noe, mens hans barn bare fikk og det ble etterhvert veldig feil. Dessuten ble jeg frastjælt mange filmer og cd'er av min stebror fordi han kjøpte seg venner med det. Siden mye av det var ting jeg hadde kjøpt selv for egne penger, så var det veldig surt når noe stadig forsvant.

 

Eneste jeg har å si til det med stebarn er å passe på å behandle alle barna likt.

 

Jeg vet at min stemor slet en del en periode fordi hun følte seg truet av mamma, selv om hun ikke hadde noen grunn til det, men nå som det har gått en del år så går det helt fint