er det noen her inne med forståelse for dette???

[Anonym bruker]

først og fremst, takk for at du leser dette!

 

jeg har ikke fødselsangst, hadde vertfall ikke det! jeg er i min 24 uke og har termin i midten at aug. min panikk startet i går faktisk. har aldri tenkt så langt før..har bare tenkt at når fødselen starter så gjør den det, den tid og den sorg liksom.

men, igår var jeg en tur hos min mor som selv har født 4 ganger uten særlige problemer ogjeg et hun har litt imot dette med keisersnitt og slikt så jeg torde ikke diskutere med henne(håper dette ikke blir for rotete for at dere skal forstå)da jeg begynte å kjenne redselen.

det var ikke en redsel for å føde men en angst for at fremmende skulle ta på meg nedentil på et vis. da jeg nesten legge til at jeg aldri har vært redd for underlivskontr ol. men i nov før jeg viste at jeg hadde blitt gravid fikk jeg en betennelse der nede, midt i skjedeåpningen. denne klarte legen min og fjerne på noen minutter..litt ubehagelig og ømt men ikke noe i det store. 3dager senere hadde jeg vært våken hele natta pga smerter der nede. jeg dro opp til legen min igjen som faktisk bare lo da jeg prøvde å fortelle kor vondt dette var...ok, sa han. la meg se på deg igjen. jeg kledde av meg og akkurat i det jeg satte meg i stolen sprakk denne "bobla" og jeg kan kalle det det. OI sa han bare og tok telefonen og ringte sykehuset.

da jeg spurte om hva som var galt og hva som skulle skje kunne han ikke svare meg. han kunne vertfall si at dette var en kraftig betennelse som sykehuse måtte ta prøver av for så å fjerne.

tenkte ikke så mye over det heller jeg da og dro glatt opp til sykehuse 10min unna. både min mor og sambo var med og de var tydeligvis bekymret fo hva dette kunne komme av, og hva som skulle skje. jeg fikk komme inn med en gang og ble plassert i en sånn gyn stol. det var masse folk i rommet og de visket mye men jeg var fremdeles rolig og tenkte fremdeles ikke over dette som skulle skje. må for all del si at den mannen som holdt på med meg var helt fantastisk!!!!

men det som skjedde var helt for J....

jeg vet ikke engang hva som skjedde men ingen fortalte meg at jeg måtte være forberedt på smerte. ingen sa hva de skulle gjøre med meg ellernoen ting. Jeg har en stor smerte terskel men dette tok kaka. har aldri opplevd lignede. det legen gjore da ar å føre et kateter inn i urinrøret uten å undersøke først hvor stor denne betente kulen var. for den var ikke bare på utsiden men langt inn igjennom alle veier. og da de da stakk dette katetere inn gikk det rett gjennom elller noe sånt.. hvis ddere skjønner.. det viste seg jo at jeg skulle ha ligget i fullnarkose under noe sånt for dette var vist det j... man kunne utsette en kvikke for.

jeg omtrent vagget i en mnd før jeg klarte å gå og sitte normalt igjen.

 

beklager at dette ble så langt nå men jeg måtte bare prøve å forklare på den beste måten, og det ble desverre den lengste!

 

det ble ivertfall tatt masse prøver og slikt og jeg fikk antibotika til å holde betennelsen nede. en stund etter viste jeg jo at jeg var gravid og gikk tilbake til sykehuse or ny undersøkelse. da hadde jeg panikk.

det gikk heldigvis bra og hele greie hadde forsvunnet av seg selv.

 

jeg var og tak noen prøver for 7uker siden pga tegn til celleforandring, dette var igjen grusomt og jeg begynte helt uten videre å gråte...

fullstendig panikk opp i stolen der. jeg spurte legen om hun kunne være så snill og fortelle meg hele veien hva det var hun holdt på med og det sa hun at hun skulle gjøre.

men hun gjor ikke det, det eneste jeg fikk vite var at siden jeg var gravid kunne de ikke ta noen deler av livmoren min og hun måtte fremed se på den. ok! hun så at jeg hadde fullstenig panikk og jeg var mildt sagt livredd. det gikk bra men jeg var litt skuffet over henne og måten hun utrykte seg på overfor meg. ingen forståelse for redselen liksom.

 

Nå til det som er blitt det store problemet mitt! denne betennelsen er komt tilbake. jeg kjenner igjen ubehaget når jeg går og jeg kan se den lille kulen med hjelp av spel. denne gangen har den lagt seg lenger opp. rett ved siden av urinrøret vil jeg tro. skal til legen neste torsdag på kontrolll og bør jo få han til å undersøke men jeg er livredd!!! neste mandag skal jeg tilbake til sykehuset for ny celleprøve da den forj fremdeles viste forandringer.

jeg fikk slik panikk i går da jeg snakket med min mor om sykehus og lege at jeg var helt på råten og innså meg meg selv at jeg ikke kommer til og klare en normal fødsel. men er min redsel god nok grunn? jeg er jo ikke redd for å føde egentlig tror jeg.

Vær så snill og hjelp meg noen..jeg har enda ikke gått å lagt meg.. har sittet på pcen i hele natt å eg helt stresset av hele greiene og tusen tanker kverner i hode ang hvordan jeg skal få dette til å gå..

 

hilsen livredd for underlivet..

[Anonym bruker]

Hei

Det virker som det er en blanding av frykt for hva betennelsen er og smerten du følte under behandlinga + alle folka som var til stede.

Man kan få traumer av mindre, fordi det gjelder underlivet ditt og ikke verk i en finger.Det kan oppleves som et seksuellt overgrep siden du ikke fikk noen informasjon og forståelse OG det at det var for mange folk til stede og så på deg.Jeg opplevde en gang det samme, hadde en cyste som jentunge i underlivet og det var en haug med leger og studenter som skulle se på hva dette var og studentene skulle vel lære.Men jeg fikk varig men av det.Var jo bare en jentunge og har aldri glemt alle de folka som stod og stirra meg i underlivet, pluss det at jeg ikke skjønte så mye av det hele.Sånt noe blir rett og slett en psykisk belastning og særlig det at du er gravid nå så er du ekstra sårbar.

Jeg tror du burde ta kontakt med en jordmor , de har gjerne forståelse for kvinnen og tid.Det går ann å bytte jordmor dersom du ikke finner en som du føler du kan snakke med i første omgang.

 

Videre så har jeg selv god erfaring med " AMATHEA" det er et gratis rådgivningskontor for gravide.De har sykepleier som tar samtaler.De har taushetsplikt.

[Anonym bruker]

heisann kan skjønne du er redd. jeg skulle tro du kunne få ks pga angsten. skriv ett brev å ta med deg til legen og be om å få en samtale omkring ks selv har jeg angst for å føde normalt og fikk innvilget ks pga dette kranglset ikke med sykhuset i det hele tatt. så lykke til

[(Muskat)]

Huff, jeg fikk vondt i hele meg av å lese historien din, jeg.

Jeg mener at du ikke trenger å skrive noe nytt brev, du forklarer veldig godt hva du har vært, - og er, igjennom ved det du har skrevet her.

 

Først og fremst må du finne noen innen helsevesenet som du kan prate med om dette, aller helst jordmoren og en fødselslege. Se om det er noen mulighet for at du kan komme deg gjennom dette følelsesmessig. Så får du ta fødselen videre derfra. Men det er jo klart at skal graviditeten fortsette slik, så er det vel ikke noen som kan nekte deg KS?

 

Men aller først må du jo se om de kan få betennelsen under kontroll!

 

jeg vil ønske deg lykke til uansett hvordan det går!

[Viktualia Rullegardina 28.05]

I alle dager. Kan du i det hele tatt føde vaginalt med denne betennelsen i underlivet?

 

Her bør du ikke spare på kruttet over for legestanden. Bruk det du har skrevet her og formuler et brev hvor du ber om en grundig vurdering av mulige komplikasjoner ved vaginal fødsel, samt en henvisning til noen med kompetanse på fødselsangst. Og når jeg skriver kompetanse, mener jeg ikke en vanlig fødselslege, men en som kan noe om følelser.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk for god støtte folkens. håper at det kommer til å gå bra og at jeg slipper å krangle meg igjennom.

Må da også legge til at jeg var som svært liten utsatt for grove seksuelle missbruk men føler at jeg har klart å gå min gang igjennom live uten noen plager med dette(men husker det svært gått da). Kansje det er en del av den frykten jeg kjenner nå,eller at det rett og slett kan skylles det.

uansett, takk for gode råd jenter.

[Anonym bruker]

Synes du skal bli henvist til samtale med jordmor e.l. og finne ut hva du faktisk er redd for, og at det er KS du faktisk ønsker deg.

Jeg fikk KS når jeg skulle ha andre barnet pga dramatisk første fødsel. Da var jeg først til samtale med jm på sykehuset 2 ganger. På den første samtalen gikk vi gjennom min første fødsel, og jeg fikk forklaringer på hva som hadde skjedd med meg første gangen, noe de ikke tok seg tid til når jeg akkurat hadde født.

 

Hvis du snakker med en jm kan dere kanskje sammen få klarhet i alle tingene du har vært gjennom, i tillegg kan hun sørge for at du får løfte om at du skal bli godt fulgt opp under en ev. vaginal fødsel, og at de faktisk skal "se og høre" deg og forklare deg underveis mens du er i fødsel.

 

Dersom du er bestemmer deg for KS etter at du har hatt samtaler med en forståelsesfull fagperson tror jeg sikkert at du kan få det! Når jeg var i disse samtalene var de opptat av å forklare meg alle sider av saken, og det skinte utvilsomt gjennom at holdningen er "hurra for vaginal fødsel", men når jeg først hadde BESTEMT meg møtte jeg bare forståelse, og det ble ingen kamp.