*kuli*

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann hvordan går d me deg for tia?

Den gamle tråden din var så nedspyla av innlegg, så eg lagde en ny en:)

 

 

[Anele&Solstråla]

hellu,

aner ikke hvor det har blitt av henne...

vi skulle møtes på onsdag i oslo for å prate litt, tilbøy meg det...skjønte at hun hadde det kjipt.

men hun tok ikke tlf og jeg hørte heller ikke noe fra henne....

 

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huffda!

Hun hadde d jo ikke helt bra da.

Håper at d ordne seg for henne, og at d går bra me ho..

[*kuli*]

Heisann

 

Koselig at du spør om meg=)

 

(anele,- jeg har sendt det en melding her inne. Litt ekstra forklaring på ting, ok...?)

 

Vært mye som har skjedd i det siste, og jeg er bare innmari forvirret egentlig. Var hos legen for noen dager siden og det endte med en tlf til ullevål etterpå. Skal til forundersøkelse til uken. Men,- jeg er ikke 100% sikker på at det er det riktige...Virker bare som om alle de rundt meg er imot barn akkurat nå. Mamma virker litt sånn 'vi er ferdige med diskusjonen, du vet hva du må gjøre'. Og litt sånn er kjæresten min og. Så da er det på en måte bare å 'venne' seg til tankern.Ja,- jeg vet det høres ut som jeg gjør det mest for deres skyld,- men det må på en måte bli sånn troooor jeg.

Anele,- har tenkt sånn på hva du sa om at jeg endelig måtte bli voksen og stå for det jeg mener, og det lurer i bakhodet mitt hver dag. Men om det slår igjennom til slutt vet jeg ikke helt ennå...

 

Så...kort sagt er jeg vel like forvirret og redd ennå. Men ett skritt nærmere en abort dessverre. Selv om ingenting er bestemt før jeg sier 'ja'.

 

Skal holde dere oppdatert i alle fall. Koselig å bli spurt etter:-)

 

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Hei Kuli!

 

Beklager at jeg blander meg inni tråden fremmed som jeg er.. Håper jeg blir tilgitt.. Men ble litt nysgjerrig og rørt over at du ble etterspurt i forumet her så snoka litt rundt og fant innlegget ditt med noen laaange laaange innlegg. Var mye bra der (leste stort sett dine for å se hva saken var).

 

Syns bare det hele var så trist og tenkte på hvordan jeg selv ville sett situasjonen da jeg var 20 og samboer med min x. Vi var så seriøse, skole var viktig, økonomi var enda viktigere.. Men jeg var sååååå babysyk. Så hadde vi en miss.. selvforskylt og jeg brukte angrepille. Noe jeg klarer å angre den dag i dag.. hallo.. det var jo bare hormoner som i ppiller og man vet ikke om det var noe å tenke på en gang.. Men jeg tenkte og tenkte, satte termin og hehe.. er nesten litt artig å tenke på nå. men kunne jo ike bli gravid! nei nei.. Husker hvordan exen min var sååå letta over at det ikke ble noe barn. Og jeg ble overraska over hvor lett dette tas for gutter.. Det er noe helt annet for jenter.. Vi føler det mer på kroppen...

 

Og du må jo føle dette virkelig på kroppen. Er så trist at ingen støtter deg og dine følelser, spesielt når du viser de så bra. Syns du er så flink og tøff jeg!! (føler emg igjen litt teit som har lest igjennom en diskusjon i ettertid..uff.. men måtte bare skrive til deg)

 

Jeg skal ikke ta noe standpunkt i din sak, men skal bare si at jeg anbefaler deg å lese igjennom dine egne innlegg her inne.. For du sier selv hva du vil, og jeg håper du går for det. For anger kan faktisk være GRUSOMT å leve med dersom man ikke selv tar dette valget (jeg er på ingen måte motstander av abort, bare så det er sagt!!!) bare la dette bli ditt valg evnt.

 

Jeg har en stor følelse på at dersom du skulle velge å beholde får du overraskende støtte fra din mor og hva kjærsten din gjør vet jeg ikke men barnet vil bli elsket og dere får det godt.. Har selv en kamerat som var fly forbanna på sin "onenightstand" fordi hun valgte å beholde og han skulle faen meg ikke ha det barnet.. selv han syns sønnen var et mirakel fra første stund(hehe.. tøffe tøffe gutten på 30 som var på fylla 3 ganger i uka og ikke hadde styr på noen ting.. hehe) og hadde konsekvent barnet hver 2 helg og en dag i uka fra gutten var født... Men selvsagt kan jeg ikke love hva din utvalgte gjør. Han har sin fulle rett til å mene hva han vil og kan stå på det nå.. og moren hans kan virkelig mene hva hun vil og på en måte er det jo fint hun støtter sønnen sin. Men skulle du si at du har tatt et standpunkt så må jo dette respekteres, dere er da ikke lenger barn... du er tross alt 20år!!

 

Samme hva klarer du dette, om det skulle bli abort eller ikke.. Bare det er DITT valg. Men anbefaler deg VIRKELIG å snakke med Amatea, der de lytter til deg og har hørt tusner av slike historier før..

 

Skjønner så godt at du er redd...

 

trøsteklemmer (og tåresnufs..) fra en som syns dette er utrolig trist...

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Hei snuppa!

Ja d va så lenge sia vi hadde hørt fra deg, at da etterlyste eg deg:)

 

Ikkje rart du e forvirra, d trur eg at eg også hadde hvert.

Eg håpe virkeli at du har nån gode venninne rundt deg som du kan prate ordentli ut me, d e så viktig å ha gode venna når man har d vanskeli.

Eg har sjøl ei veldi god venninna som eg har måtte støtte gjennom en abort, ho hadde d vanskeli i ei lita stund etterpå og va sykemeldt fra skolen, men ho veit også at d va d rette valget for ho no, selvom ho ikkje va 100% sikker når ho tok abort.

 

Eg trur aldri at man kan være heilt 100% sikker uannsett ka man velge når man blir gravid uplanlagt.

Eg va ikkje 100% sikker på at d va d rette valget, da eg valgte å beholde, men eg visste at eg ikkje hadde klart å ta en abort.

Men allikavel så va d en liten stemme inne i hodet mett som spurte "Gjør du d rette no?", og d svaret som stemte mest da var ja.

No veit eg at d e d rette valget, og eg e så gla for at eg valgte d eg valgte.

 

Gjør d du føle e mest riktig, da blir d kanskje d som e føles mest riktig i ettertid også.

Og som sagt, uannsett ka du velge så skal du ikkje ha dårlig samvittigheit overfor nån, og ta d valget basert på d som du mest vil sjøl.

 

 

(bra at du hold oss oppdatert:)

 

*oppmuntringsklem*

 

 

[♡Anniken&Andreas gullet♡]

Heisann;)

 

Dette du er oppe i nå, er ikke lett. Var der selv for nja...7 måneder siden. Og det skal sies at jeg hadde det IKKE lett med å besteme meg jeg heller...

 

Er selv 20 år, ett år yngre enn deg. Gikk på folkehøgskole 10 timer fra hvor jeg bor, og fant ut at jeg var gravid. Var ikke sammen med barnefaren lenger, var heller ikke sammen da babyen ble unnfanget.

Hadde vært sammen i 3.5 år, og var sammen på ferie...

 

Men tilbake til folkehøgskolen hvor jeg fant ut det hele. Tok to tester, hvor begge viste positivt. Fikk time på sykehuset, og fikk en ul. Var da allerede 8,5 uke på vei.....

 

Så startet dilemmaet mitt.... Hva skulle jeg gjøre...? Abort/ikke abort...

Hadde gått på skolen i 5 uker, dette var virkelig noe jeg ønsket. Og var ikke sammen med barnefaren lenger....

 

Fikk time hos en jordmor på helsestasjonen for ungdom, hvor vi satt og pratet i timesvis. Med masse snørr og tårer innblandet i det hele..

Hun var en kjempehyggelig dame, som hjalp meg utrolig masse. Men hun prøvde verken å få meg til å ta abort, eller å beholde. Hun var nøytral, men hun var veldig flink til å hjelp meg å forstå...

Fikk beskjed om å lage en liste med positive sider/negative sider, noe alle får beskjed om å gjøre er de i tvil...(tror jeg...)

 

Jeg ønsket veldig strekt å gå på skolen, skulle bla. til Kina i 6 uker, noe som var rene drømmen. Men fant ut at jeg ikke ville velge bort barnet, pga en Kinareise.

 

Barnefaren sa han ville stille opp, og støtte meg uansett hvilket valg jeg fallt på... Så jeg bestemte meg for å beholde, etter mye om og men, og frem og tilbake... Og mange "liter" med tårer;)

 

Når det gjaldt familien min, ringte jeg først tanten min. Har et veldig bra forhold til hun. Og hun støttet meg fullt ut. Ringte så til mamma, hun fikk seg ett sånn lite "sjokk" var 10 timer unna og måtte si det over telefon. Men hun støttet meg, men var litt skeptisk. Ble vel litt sjokkert tenker jeg... Når det kom til pappa, mente han at jeg skulle ta abort og tenke på studier. (Men studier, kan jeg alltids begynne på ett år senere enn hva jeg hadde tenkt meg...)

 

Så ringte mamma meg, hun og pappa hadde snakket sammen, og da sa hun at hun trodde abort ville være det beste for meg....

Gud, da ble jeg sinna. Hun kunne ikke si til meg at abort ville være det beste. Fordi INGEN vet hvordan de vil reagere på en abort. Og mamma vil i hvertfall ikke kunne vite hvordan det er for meg... Men jeg hadde bestemt meg, og de har ikke gjort annet enn å støtte å hjelpe oss.

 

Sluttet på skolen, dro hjem begynte å jobbe. Ble sammen med barnefaren igjen, og kjøpt oss leilighet sammen.

Han gleder seg MASSE til å bli pappa nå. (Termin om 4 dager...)

Som sagt har ikke mine foreldere gjort annet enn å hjelpe og støtte oss. Og det har foreldrene hans og resten av familien hans også gjort.

 

Men må sies at han var litt redd og skeptisk i begynnelsen. Men dette er noe jeg tror de fleste gutter/menn føler da de får en slik beskjed.

Er en ganske stor forandring og sjokk for oss jenter/damer, så da kan du tenke deg hvordan de føler det...

Det er nok ett sjokk for foreldrene dine også, de syntes nok det er vanskelig å forstå at "lille jenta" dems er blitt voksen, og selv klar til å bli mamma. Det er nok vanskelig for disse foreldrene å skjønne at de er blitt "gamle"

 

Masse, masse lykke til med valgene dine. Hvis du ikke allerede har bestemt deg.

 

*Klem*

 

[*kuli*]

Setter så innmari pris på alle dere som gidder å fortelle meg deres historier og erfaringer. Det betyr så enormt! Vet jeg ikke er så flink til å skrive her inne for øyeblikket og sånn, og ikke så god til å svare dere alle, men jeg leser alt nøye:-)

 

Er så forvirret om dagen, og når jeg leser at andre har 'fått det til' selv med en noe usikker situasjon og sånn,- ja da blir jeg på en måte også litt sugen på det samme. Det er jo ingen grunn til at det ikke skal funke om man vil??!

Men så kommer det motsatte sigende,- en kjæreste og en familie som ikke står bak et evt sånt valg. Ikke så heldig det heller....Vil jo ikke gjøre noe som noen er imot.

 

Kjæresten min prøver hele tiden å si at han ikke skal 'presse meg til noe jeg ikke vil'. Men han har jo gjort det ganske klart hva jeg bør gjøre, så jeg vet ikke om det er for å lette sin egen samvittighet han sier det. Kanskje dumt av meg å spekulere, men nå om dagen overanalyserer jeg vel alt som blir sagt av alle mht det her...

 

Var i hvert fall på ullevål idag på forundersøkelse. Viste seg at jeg er cirka 7 uker på vei. Og.....jeg skrev under abortpapirene... Fått time til inngrep om halvannen uke. Gir meg jo litt mer tid til å tenke, eller tid til å bli vant til tanken. Ser ikke så mange andre muligheter akkurat nå...

Uff....jeg vet ikke om det er det riktige. Men jeg vet ikke om det å beholde er det riktige heller.

 

Beklager hvis det virker som klaging. Det er mitt liv og mitt valg, men å få litt 'ut' det man ikke sier til noen er nødvendig:-)

 

Håper jeg klarer å komme til en løsning jeg kan leve med. Og i øyeblikket ser det ut at det ender med en abort....

 

Klem meg

 

[snart mamma til 4 <3]

Stakkars deg! Jeg har ikke sett hovedtråden din, så jeg har ikke fått lest alt om deg, men skjønner her at du er så nært å ta en abort- og enda så i tvil! Jeg tror du er i ferd med å gjøre noe andre vil- bare ikke du. Hadde min mor vært HELT for eller imot -hadde jeg ikke ville sett på det som råd/støtte. En mor bør støtte det datterens hjerte og fornuft vil!! Hun bør være åpnen for ditt valg unasett.

Jeg tror ikke det vil være rett for deg å ta abort. Har du tenkt på hvordan du vil reagere når det hele er over? Når det er ingen vei tilbake? Vil du ha det bedre da, enn om du står for egne ønsker nå? Det er tøft å stå i mot presset fra de som står deg nærmes- men husk at det er på motgang man vokser. Tenk ikke på hva din mor eller kjæreste sier-Hva får du igjen for det?? En klapp på skuldra? Tenk på hva DU føler innerst inne.

Som sagt virker du til å være så sterkt i tvil- så å ta abort vil være helt feil for deg- mener jeg da. Tror det vil gi deg en mye tyngere hverdag,enn om du beholder.

 

Jeg vil ønske deg lykke til med det endelige valget, og ønsker deg alt godt for fremtiden!

 

klem

[Anonym bruker]

Lykke til med inngrepet, kuli. Som de sier i England: "This Too Shall Pass."

 

Klem

[Anonym bruker]

synes synd på deg som gjør noe andre vil, men som du innerst inne ikke vil...

tenk deg nøye om før du tar en abort, for i din situasjon virker det slik som du pleaser alle andre...

greit å være omtenktsom, men i en slik situasjon er det veldig viktig å tenke mest på seg selv!!!!!!!!!!!!!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Hei hei Kuli!

 

Så bra du har tittet innom her, er jo mange av oss som er her dersom du skulle ha behov for å snakke, få synspunkter eller rett og slett bare klage (det også er fullt lov:)

 

Siden sist har jeg snakket med samboeren min om situasjonen din.. hehe.. kanskje litt ufint å snakke slikt med andre om deg men alt her inne blir jo veldig anonymt og generelt så ingen skade skulle være skjedd ) Han har nemlig gjennomgått en abort med en tidligere samboer.. Og de var på samme alder som dere og saken virker skummelt lik. Hun ville visst beholde (forskjellen er nok at hun dermed bevisst hadde unngått å ta pilla hun gikk på ... ikke mye pent..), min sambo og begge mødrene var imot. Så fikk jeg jo saken fra en annen side. Han sier at i det tilfellet hadde han mistanke om at det var for tidlig, hun var umoden, forholdet var ikke det beste etc. men i ettertid sier selv han: Jeg ville aldri holdt sammen med henne, og er glad hun tok abort. Men allikevel tenker jeg på barnet jeg kunne hatt. Jeg kunne hatt en sønn på 6 år idag. Det er litt rart å tenke på.. Ja, jeg ville tatt godt vare på han og vært glad i han, men det hadde jo vært litt problematisk i forhold til delt omsorg osv. Men jeg kunne hatt et barn på 6 år. Hun som tok abort kom seg veldig greit igjennom det og har den dag i dag fått barn med en ny mann.

 

Hehe.. Ikke det at det sikkert gir deg noen svar. Det finnes to løsninger, og jeg ville bare illustrere overfor deg at begge klarer du å leve med. Og det vil jo trolig komme fler sjanser;)

 

Skulle bare ønske du hadde snakket med Amathea istedenfor å være så alene om dette valget. husk at det ikke kan skrus tilbake...

 

Tenker masse masse på deg!!

 

Nok en klem fra en ukjent!

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann vennen!

 

Bestevenninna til søstra mi tok også abort, og hun tenker fortsatt hmmm eg kunne hatt en datter eller sønn osv.. Men så tenker hun at hvis hun hadde valgt å beholdt d barnet så hadde d ikke hvert sikkert at hun hadde hatt den mannen (som ikke var barnefaren til fosteret som lå i magen når hun var ung) som hun er gift med, eller de to barna som hun har nå... Og hun er så gla i d livet hun har nå.

Så lenge du gjør d du synes eg best.

Føler du at du ikke klarer presset og påkjenningen, og at d blir for komplisert, så e d ikkje nåkka skam i å ta en abort, og du skal heller ikkje ha dårlig samvittighet.

Og bestemme du deg for å beholde d så ordne d seg garantert d også.

 

Og som sagt, d e vanlig å tenke i ettertid *gjorde eg d rette*..

Men d tenke jo noen av oss som e gravid, og som har valgt å beholde.

Håpe d går bra me deg!

 

Sende deg masse støtte fra nordnorge:)

 

*stor klem*

 

[Gjest]

vet du jeg heier på deg jeg og håper du velger det som føles rett for deg og ikke det som føles rett for alle de rundt deg.

 

Før jeg ble gravid trodde jeg at jeg kom til å ta baort om jeg noensinne skulle bli det og plutselig en dag sto jeg dær med positiv test i hånda.. helt fra jeg så testen var det egentlig "babyen" min, men jeg bestemte meg for å tenke litt ekstra.. først varsla jeg mamman min om at jeg var gravid.. hun hadde alltid vær sånn: blir du gravid i ung alder bør du ta abort osv osv osv...

hun svarte bare huff da pia mi og sa hun skulle ringe meg senere på dagen..

så varsla jeg pappan.. (han jeg vet er pappan nå altså.. sto mellom to) han sa han skulle støtte meg uansett...

dro hjem til ei venninne for å tenke og få gode råd.. begge mine næreste venninner mente jeg måtte beholde og at de skulle hjelpe meg.. alle andre sa abort...

etter ett par dager med masse snørr og tårer med følelsen av at hele verden datt i hodet på meg ringte mamma og lurte på hva jeg ville velge.. jeg sa ganske forsiktig at jeg tror jeg vil beholde jeg mamma.. og jeg venta på den skuffa reaksjonen.. den kom aldri!! hun sa vet du nå ble jeg glad for jeg har tenkt litt og funnet ut at jeg gleder meg til du får baby:) det var en reaksjon jeg aldri hadde venta:)

Men når jeg varsla barnefar fikk jeg reaksjonen: takk du ødelegger livet mitt nå... de neste dagene var helt jævlige, snakka mye med han og han mente jeg måtte ta abort osv.. jeg gråt og gråt og gråt og lurte på om jeg virkelig valgte rett nå... heg har ingen jobb, ingen kjæreste, nettop fått meg leilighet, dårlig økonimo og masse jeg egentlig skulle ønsket å gjort i livet før jeg får barn.. men samtidig føler jeg at denne lille er meningen med livet og for han skal jeg klare alt:)

 

nå er jeg straks syv måneder på vei. sier ikke det har vært noen lett vei, men valget føles rett for meg slev om mange rundt meg inkludert barnefar var imot dette..

 

barnefar gleder seg nå til å bli pappa selv om vi ikke er sammen, mamma gleder seg til å bli mormor og brødrene mine har smelta helt og skal bli onkler og lære han å spille fotball:)

 

så jeg håper at uansett hva folk rundt deg sier og uansett hva dagene bringer så velger du det som føles riktig for deg, for bare du vet hva du vil føle angående en abort og det er du som skal leve med det etterpå.. ønsker deg masse lykke til og håper du velger rett for deg:) *klem til deg*

[Anonym bruker]

hei lille kuli.

 

Jeg vil bare fortelle deg min historie..Ikke for å påvirke deg, men for å vise deg hva som kan komme ut av påvirkning av andre.

I jan i år fant jeg ut av at jeg var gravid. og var helt bore i fra tanken om abort. sambo støttet meg, familien hans støttet meg, venninnene mine støttet meg, pappa støttet meg, men ikke mamma. og mamma er det kjæreste jeg har. vi har et veldig tett forhold og hun er den viktigste personen for meg i mitt liv. Hun prøvde virkelig å presse på meg en abort, uten å gjøre det ditekte (om du skjønte det). Og derfor tok jeg abort. Fordi jeg ikke ønsket å gjøre noe mamma ikke ville jeg skulle gjøre. Selvom jeg tvilte.. Jeg hadde veldig lyst på barn, men tenkte jo også på hva jeg vil gjøre før den tid. Så jeg tok abort. lå på sykehuset og tenkte, hva f*** er det jeg gjør? og har angret meg til døde etterpå. Jeg er ikke meg selv lenger. og det på grunn av at jeg lot andre ta valget mitt for meg.

 

tenk deg om før du velger. Og la valget ditt være DITT og bare ditt..!!

Uansett hva du gjør,gjør det fordi det er det du vil!!

 

Håper det ordner seg for deg og at du blir fornøyd med valget du tar:) Ønsker deg masse lykke til!