ekkel situasjon..

[Gjest]

fra den dagen jeg fortalte at jeg var gravid så har stefaren min (kaller han pappa siden han har vært med mamma siden jeg var seks år) vært negativ til lillegullet mitt.. han motarbeider meg veldig og hadde helst sett at jeg ikke fikk barn fordi han er redd jeg ikke skal klare det.. derfor tørr han heller ikke involvere seg i svangerskapet mitt.. dette har såret meg veldig veldig mye og det verste er at han ikke fatter at det sårer meg at han som jeg ser på som pappa ikke vil annerkjenne ungen min:(

 

men så sier mamma at nå har hun "satt kniven på strupen" til han da.. at han har værsegod å godta ungen min og vise han kjærlighet når han er født ellers så skiller hun seg fra han.. for hun ser hvor vondt dette gjør meg og hun setter meg og sitt første barnebarn foran han.. dette tror jeg ikke han skjønner... dess mere negativ han er mot meg.. dess mere skyver han mamma ut av livet sitt.. føler de kommer til å skilles om det fortsetter slik og jeg synes det er synd om det skal skje pga meg da dette ville knust lillebroren min som han er ekte pappa til..

 

men hva kan jeg gjøre? han skjønner jo ikke at han må godta situasjonen og prøve å gjøre det beste ut av det istedet for å motarbeide meg og dermed skyve både meg og mamma og lillegull lengre bort fra seg:(

 

noen gode råd?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huff d va virkeli en ekkel situvasjon ja.

Kanksje du skal fortelle han akkurat d som du fortalte her i dette innlegget, kanskje han da forstår hvor viktig d e for deg..

D e jo trist når d blir sånn, man føle seg liksom som den skyldige midtdelen av hele situvasjon!

 

[mememe]

louise.. hva har du stelt i stand... (JEG TULLER)

 

har du snakket med moren din?

tror kanskje jeg ville gjort det.

 

men er vel bedre å ha en pappa som er negativ enn en mamma og en pappa som er nagative mot hverandre og da blir jo alt bare surt..

snakk med henne! og si det du nettopp skrev. Det tror jeg jeg villle gjort

 

Lykke til snupps

[Gjest]

uff det er jo en del av problemet.. har prøvd å snakke med han men han vil ikke høre på meg, har snakket med henne å men finnes det staere menneske enn meg så er det henne,,

 

de har vært separert før og nå ser jeg samme tegnene som jeg så den gangen.. de isolerer seg fra hverandre og sånn.. jeg vet jo at hun bare holder sammen med han av vane , men det vet ikke han og dermed vet han ikke at hun lett kan komme til å velge bort han for min og lucas sin del.. men jeg vil jo ikke d for min brors del.. håper kanskje det går seg til når jeg flytter for det ligger jo i luften hele tiden siden alle i familien vet at han har den holdningen han har:(

[Matja]

Men hva er han negativ til da?

Og hvor gammel er du? Ut fra sånn som jeg "kjenner" deg her inne, så er du jo ingen tenåring? Eller er du i en spesiell situasjon som du ikke har sagt noe om her? En liten rebell kanskje?! ;-)

 

Hvorfor skal du ikke klare det? Han er redd for at du ikke skal klare det, sier du, men hva er han redd for?

Vi lever i Norge i 2007, og det er vel ingen land i verden det er bedre å være alenemor i enn dette landet?

 

Jeg tror jeg ville snakket med ham, for hvis han har vært i livet ditt siden du var 6 år, så er han vel bare litt bekymret for deg??

 

Dette ble jo bare mange spørsmål og ingen råd, men jeg er enig med hun over i forhold til å heller ha en negativ far enn å ha en splittet familie. Når han ser gullet, så kommer han uansett til å smelte helt ;-)

 

Lykke til, uansett!!

[Gjest]

at jeg skal bli mamma, han hadde helst sett at jeg tok abort, han ønsker ikke å involvere seg og bli glad i ungen for han tror ikke jeg kommer til å klare å være alenemor.. pga at han syns jeg er rotete av meg:P

 

han er redd jeg ikke kommer til å ta godt nok vare på han siden jeg er uryddig av meg....(!), nei jeg blir jo 22 i år og tenkte nøye gjennom d før jeg beholdte lucas og er jo klar over at det blir litt av en omveltning og at jeg må bli flinkere å rydde men det skal ikke være noe problem når jeg gjør det for ungen min sin del, det dær fatter han ikke:(

 

men har jo prøvd, han vil ikke snakke om det rett og slett:(

håper han smelter i allefall og han skal få bite i seg negativiteten sin når han ser hvor god mamma jeg blir til elsklingen min:) takk for det matja:)

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Uff, dette hørtes ut som en grusom situasjon. det er jo fryktelig synd for deg at "pappaen" din oppfører seg sånn. Du tror ikke det blir bedre når han ser lillegullet ditt? jeg er sikker på at du blir en helt fantastisk mor til Lucas. jeg ser jo bare hvor omtenksom og snill du er mot oss andre når vi har det fælt. vil ikke at du skal ha det på denne måten, og håper han innser hva han holder på med snart.

 

Lykke lykke til iallefall..

[Matja]

Rotete? Som i at du ikke rydder i leiligheten din?? Eller som at du aldri finner tingene dine, mister bussen, forsover deg til jobb, kommer for sent til avtaler?

 

Ingenting er uforanderlig, vet du!

 

Jeg er det mest ryddige mennesket mine venner kjenner, fordi leiligheten min alltid er så strøken, men det er jo ikke dermed sagt at jeg kommer til å bli en god mor likevel.

 

Nei, rot (uansett på hvilken måte) har ikke noe å si for om man blir en god mor eller ikke!! Bare du ikke roter bort babyen, og putter ham i kjølsekapet og melken i sengen ;-)

[winneboo]

Min egen pappa reagerte akkurat på samme måte

Han kalte meg t.o.m hore,billig osv.......de er veldig religiøse så sex før ekteskapet er fy fy. Han snakka ikke til meg på flere mnd, enda vi bodde i samme hus under graviditeten, flytta 1 uke før vesla ble født å da ble det litt bedre.

Kanskje pappaen din forandrer mening når babyen blir født? Nå har vesla mi en bestefar som forguder henne over alt på jord, å han har faktisk begynt å vise meg litt respekt også.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Hehe, du høres nesten litt ut som meg!

*Eg va ganske rotat før, man så ikkje golvet på rommet mitt, og klær lå strødd overalt, men eg bynnte å øve meg på å rydde og å klare å holde d sånn når eg blei gravid, og d funke ganske så bra faktisk!*

Men samtidig som eg e trotat så e eg også et utruli ordensmenneske/Listemenneske/planleggingsmenneske, eg må ha alt organisert rundt meg, og nåkka av d artigste eg veit e å sette opp budsjett og lignende ting (ganske nerdete av meg egentli når d gjeld sånne ting:p)

 

Dettan klare vi vettu!

Trur vi alle blir dødsbrae mødre!

[Gjest]

hehe nei rotete som i at jeg slenger klær på gulvet, glemmer å ta av bordet etter maten osv... men jeg prøver å fortelle han at klart jeg er sånn når jeg er alene for da er det bare meg det går ut over og når jeg er hos dem merker jeg det ikke for mamma går å plukker etter meg, men når jeg må holde det ryddig for ungen min kommer jeg til å gjøre det fordi det er for min elskling sin del!!

[Gjest]

jeg håper det.. men han er jo redd for å bli glad i han i tilfelle jeg blir "fratatt" han eller må gi han fra meg .. så jeg er redd han ikke vil våge å nærme seg den lille av den grunn... uff fatter ikke at han kan tro at jeg ikke skal kunne bli en god mamma til ungen min etter han har sett at jeg ikke drikker, har slutta å røyke, skaffa meg leilighet, holdt meg rolig og passa magen som den største skatt og gjort alt for at den lille i magen skal ha det best mulig... jeg har forandret meg veldig mye og blitt veldig reflektert og moden gjennom svangerskapet mitt også bare driter han i å se alt som er skjedd og all framgangen og bestemmer seg heller for å fortsette å være negativ:( arrgh

[winneboo]

Han ser vel at du ikke drikker eller røyker nå? Jeg bodde også hjemme når jeg gikk gravid å følte meg skikkelig taper fordi jeg ikke greide å forsørge meg selv. Men det var fordi min far fikk meg til å føle meg som det. Jeg vet jo nå i ettertid at jeg ikke var noen taper, jeg kom bare skjevt ut. Det å¨bli gravid som tenåring er ikke lett, men det går seg til.

 

Hos meg var det også sånn at mamma støtta meg, men hun turte ikke si så mye imot pappa. Men jeg visste innerst inne at hun var på min side selv om det ikke så sånn ut.

 

Prøv å ikke tenk på det, å kos deg med å være gravid. Det skal være en vakker tid hvor mor og barn knytter sine første bånd. Desverre for min del fikk det meg til å hate magen, for den viste hvilken synd jeg hadde begått. Måtte hjemme meg på rommet når foreldra mine fikk besøk for de var flaue over at jeg var gravid å ville ikke at venner eller familie skulle få vite om det.

Så jeg angrer på at jeg lot meg knekke av pappa skulle ønske at han kom i ettertid å ba om unnskyldning, men tror han har litt dårlig samvittighet for plutselig fant han ut at han skulle stille som kausjonist så jeg fikk kjøpt meg egen bolig, å han innfridde lånet på bilen min, å kommer stadig med penger til meg. Men skulle vel ønske han heller hadde lettet samvtitigheten sin ved å be om unnskyldning enn å overøse meg med penger... men men... vi kan jo ike styre våre foreldre..

[Matja]

Er han redd for at du skal bli fratatt barnet ditt?? Det er jo helt umulig med mindre noen kidnapper ham!! Som barnehageansatt har jeg sett MYE rart og jeg har snakket med barnevernet mer enn en gang, men det har aldri vært snakk om at barnet skal bli fratatt foreldrene. Da er det jo snakk om GROV omsorgssvikt, og klær på gulvet er vel ikke akkurat det?!

 

Bare ha tro på deg selv, så går det bra uansett

[Gjest]

jepp han er særere enn sær skjønner du! jeg har heldigvis tro på meg selv og alle andre rundt meg har det så føler det vil gå supert:) håper bare han kan skjønne at man ikke trenger å ha støv på hjernen for å bli en god mamma!

[Anonym bruker]

For det første: Går de fra hverandre er det ikke din feil, uanz!! De er voksne mennesker og om de allerede har vært fra hverandre, så rekner jeg med at du ikke var gravid den gang også, og at det skulle vært din feil! Det andre: Jeg fikk barn da jeg var 18, faren min prøvde å true meg til å ta det vekk fordi hvis ikke kom barnevernet og hentet babyen! Idag er han stolt morfar til to gutter på 10 og 11 år! Det går nesten garanter over, ikke la det plage deg!

Lykke til:)