Når er det riktig og gi slipp

[Anonym bruker]

Dette er vel ikke rette plassen og spørre, men siden det er opptil flere her som kjenner meg med nick ønsker jeg og være anonym sidne det er en ganske personlig sak...

 

Når vet man at det er riktig og gi slipp....

 

Sambo har flyttet ut for drøye en uke siden. Deler av forholdet har vært bra, men noe har vært preget av krangling og uenigheter. Vi har ett barn sammen og venter ett til nå til sommeren...

Det var han som valgte og dra, men jeg føler at det ikke er riktig. For å si det slik, skulle noen ha hatt en grunn til og flytte burde det vært meg, men jeg har kjempet og gjør det fortsatt for barna.

 

Men når er det riktig og gi slipp liksom... De siste dagene har jeg fylt med og pynte på leiligheten og meg selv, nå skal han virkelig se hva han forlater og se om det han velger i steden for er så j****** mye bedre....

 

Det jeg er redd for er at han nå skal ha det fint og flott i noen månder og når jeg føder inser han at det er oss han vil satse på, han vil være sammen med meg og sammen med familien, men kan jeg sitte og vente på det. Det føles ikke rett, selv om jeg ønsker og være med han. Jeg kan vel ikke bare la han ta all styringen...???

 

Hvorfor skal det være så vanskelig og gi slipp??? Hvorfor skal det være så vanskelig for han og se at han har en familie som elsker han, at det ikke er vært og bare kaste bort...

 

Jeg er så alene, aner ikke hva jeg skal gjøre.....

 

Dette ble vel litt langt og rotete, men jeg måtte få lira det av meg. Vil likosm ikke snakke med mamma og pappa eller venner om dette siden jeg håper jo han tar til fornuft----

 

åååå jeg er så fortvila ;(

[mememe]

jeg håpa også han skulle ta til fornuft.

Det som har skjedd nå er at jeg har tatt til fornuft og vil ikke ha han tilbake om han noen gang vil det.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

*Trøsteklem*

Nei d blir ikkje bestandi sånn som man skulle ønske at ting skulle bli.

Av og til så skjer d som vi oppfatter som vårt verste mareritt...og vi står der uten helt å vite va man skal gjøre, men vet du va plutselig kan d mareritte bli til en slags skujlt drøm;)

 

Eg og barnefaren prøvde å få d til å fungere to ganger, men går d ikke så går d ikke..

Til slutt så va eg så lei, åg psykisk nebrutt av heile forholdet, at eg gjorde d slutt, og da blei alt bedre etterhvert.

Først så var han mektig forbanna, og ville ikke ha noe mer med åss å gjøre, men da eg va 7mnda på vei så ombestemte han seg og ville stille opp.

No i ettertid så har vi funnet en vennskapelig tone, og eg e så glad for at eg tok tell fornuft og forlot han.

No kan eg finne nån som sett pris på meg og som behandle meg bra:)

I tillegg så får den lille datra våres foreldre som kan være venna og som kan sammarbeide, istedefor å to foreldrer som bor ilag og krangler og kjefter hele tiden:)

 

D e vanskelig den første tia når man e aleina, og d e masse tåra..

Men eg e så gla for at eg ikkje e ilag med han lenger og når eg tenke på at eg fortsatt kunne hvert ilag me han da grøsse eg.

 

Så d virke kanskje vanskeli, men av og tell så går d bare ikkje,

Kanskje d e på tide å finne nån som sett pris på deg og den lille familien din akkurat som dere er;)

 

[april d.]

Jeg føler så med deg. Det er vondt å gi slipp på noe selv om det ikke funker så bra. Særlig når dere har barn, og en i magen. Men jeg fikk ikke helt tak i hvorfor han ikke vil lenger. Har han ihvertfall tatt seg tid til å forklare hva det er han føler? Kanskje du burde snakke med noen i familien om dette likevel. Det blir sikkert tungt å gå rundt å tenke på alt dette alene, mener jeg.

Du har ihvertfall oss her i forumet, for det det er verdt.