Diabetikere der ute - får dere støtte hjemme?

[xsara]

Jeg fant et 'gammelt' innlegg av meg selv her.. er nå 24+4 og det står bra til med meg og den lille jenta inni magen :-)

 

Det føles som et så stort ansvar å ha diabetes når man er gravid at jeg ventet lenge før jeg ønsket meg barn - tenkte at det var for skummelt..

 

Hva med dere??

 

Jeg føler meg utrolig priviligert som som har en mann som strekker seg langt i å være deltakende i all ekstrajobben med diabetesen. Det kan være å skifte sprøytespisser, lage følingmat på natten eller være med på kontroller - når han kan. Dette er ingen selvfølge, og min forrige partner var ikke sånn. Kanskje derfor jeg ikke turte å bli gravid med ham. Det kan føles utrolig ensomt og ansvarsfullt, dette her. Er det flere enn meg som ikke har turt å bli gravid, uansett om hbA1 har vært ok og dialegen sa fritt fram? Bare fordi det er så mye ansvar..?

 

[Annie Bailey]

Heisann. Jeg er nå kommet til uke 25 så vi skal vel ha omtrent samtidig vi. Ihvertfall ifølge termin.

 

(jeg har vel vært temmelig mye inne på forumet her i det siste, men svarer deg likevell jeg med fare for å gjenta meg selv litt...)

 

Jeg er gravid med nr 2 og er egentlig mer nerøvs nå enn sist. Ventet også lenge med førstemann. Litt pga diabetesen, men også mye fordi jeg ville ha en sikker jobbsituasjon først. pga fare for lange sykemeldinger osv. (selv om jeg likevell jobbet mesteparten av svangerskapet sist)

 

Blodsukkeret har nok ikke vært perfekt noen av gangene jeg har blitt gravid. Var 8,1 første gang og 7,9 denne gang. Legene har aldri vært bekymret for jeg har fått den veldig raskt ned. Har tatt meg ca en mnd ++ å få den under den magiske grensa på 6,5. Resten av svangerskapet har den ligget på midten av 5 tallet. Sist var den 5,1. Slik var det sist også.

 

Har mye følinger. Kanskje enda mer sist fordi jeg jobbet så mye og hadde vel egentlig ikke like god tid til å ta meg av meg selv. Selv om jeg har ett barn nå så er han i barnehagen på dagtid.

 

Og støtten hjemme kan jeg absolutt ikke klage på. Tror jeg har verdens beste mann der. Stort sett tar jeg meg av alt som har med diabetesen selv, men spør jeg om noe er det aldri nei.

Jeg får lett tørr hud på føttene og har opplevd noen ganger at det sprekker. Egentlig ikke noe problem for jeg har god følelse og det gror igjen, men min kjære filer og smører bena mine gjevnlig. Det er jo viktigere nå som jeg vokser og blir tyngre også.

 

Han er også med på mange av legekontrollene, men langt ifra alle. Det er jo litt ekstremt hvor mye jeg går til lege for tiden. Han må jo nesten være på jobb innimellom.

Har vært til diabeteslegen hver 14 dag siden starten av svangerskapet. Blir vel snart hver uke nå. UL hos gyn har jeg hatt 1 gang i mnd fram til midten og nå er det ihvertfall hver 14 dag. I tillegg til dette har jeg kontroller hos øyelege og jordmor.

 

Når min kjære sønn på 2 våkner opp natta så tar han seg alltid av det. Selv om jeg er 100% sykemeldt og godt kan sove på dagtid om jeg er sliten.

 

Da vår første ble født strevde jeg kjempemasse med amming, og han la virkelig alt til rette for at VI skulle klare at jeg skulle amme..

Han tok ikke puppen første mnd og strevde lenge med å få nok melk etter det også.

Men må virkelig si at når at begynte å fungere så var det verdt strevet.

 

Han kunne lage middag når han kom fra jobb. Ta seg av husarbeidet som trengtes osv. Jeg tok meg bare av amming og pumping så lenge det var nødvendig. Hadde aldri klart amminga uten hjelpen fra han.

 

Nå går jeg å er veldig spendt på hvordan de siste mnd skal bli. Sist fikk jeg morkakesvikt i uke 33 og ble lagt inn på sykehuset. Gutten min ble tatt med KS i starten av uke 35 og hadde et vekstavik på +60% på tross av at jeg hadde et perfekt blodsukker igjennom hele svangerskapet.

Så derfor er jeg temmelig forbredt på at jeg får svangerskapsforgiftning denne gang også og at det blir et juni barn og ikke julibarn..

 

Men vi kan håpe ihvertfall...

[diabetikermor]

Hei!

Jeg vet ikke om mannen min er like fantastisk som din, Brummelise, han høres jo helt utrolig ut! Men min er også så bra at han er absolutt godkjent... Jeg tror det har noe med at jeg har hatt tre svært så lette svangerskap uten så å si noen plager som ikke er "normale" (som hovne føtter og leggkramper). Og diabetesen styrer jeg med selv, bortsett fra at han spør oftere om jeg har målt blodsukkeret. Så pappaen får stort sett gjøre det han gjør til vanlig. Siden jeg skal ha i slutten av juni eller i begynnelsen av august, går det meste av sommeren med til å være forberedt til å dra på kort varsel. Det er et lite problem for min kjære, for han vil gjerne tilbringe en del tid på fjellet på jakt etter den perfekte ørreten i forskjellige fiskevann... Og siden han ikke har privat helikopter, blir det ikke så mye av slikt når fødselen nærmer seg, og slett ikke i tiden etterpå. Men han tar det med et smil:) Det er selvfølgelig viktigst å være til stede for meg og barna våre.