Sint på sjefen!

[Gjest]

Jeg er i uke 9 og samboer og jeg har bestemt oss for å holde graviditeten helt for oss selv inntil vi har avklart duotesten - fordi vi sist mistet sent i svangerskapet.

 

Men jeg måtte tidlig fortelle det til sjefen min fordi jeg måtte si nei til en jobbreise til utlandet. Han fikk streng beskjed om å holde det for seg selv. Han vet at jeg har vært på tidlig ultralud og at jeg ble glad for å få bekreftet liv og på en eller annen måte har han dermed selv tenkt at det ikke er hemlig. Men jeg har aldri sagt at han kan si det til noen og nå har han sagt det til flere.

Jeg oppdaget det tilfeldig fordi han forsnakket seg når en kollega var til stede.

 

Både min mann og jeg jobber innenfor et begrenset fagmiljø og nå ser jeg for meg at noen plutselig kan gratulere han. Jeg vet at han vil ta det ekstra ille opp.

 

Uff, blir så lei meg. Ingen av våre nærmeste venner eller familie vet det og nå vet plustelig kanskje helt "ukjente" om vår hemmelighet.

 

Jeg orker ikke fortelle om det til min samboer - får håpe jungeltelegrafen ikke brer seg og har gitt sjefen beskjed om at han må si i fra til de han har sagt det til at han ikke skulle ha sagt det.

 

Huff, dette gjør meg så trist.

 

 

[nicco]

Har du lest mitt innlegg "så sprakk nyheten....?" Vet alt om sjefer som ikke klarer å holde kjeft, og andre også for den saks skyld. Utrolig. Sist jeg var gravid måtte vi fortelle det til ungene i uke 8 fordi noen skravlekjerringer hadde begynt å prate(fordi jeg var sykemeldt) og en vil jo helst ikke at de skal få vite slike ting gjennom andre. Forstår godt at det er ekstra vansklig for dere, bør absolutt respekteres!! Du har min fulle sympati.

[Motti]

Hei,

skjønner godt du er oppgitt, det der var ikke lurt av sjefen din. Jeg sa det også ganske tidlig til min sjef og ba henne holde det for seg selv. Rett etterpå kom hun inn på arbeidsrommet mitt, der det satt masse folk, og utbasunerte:- Du,------, du er vel ikke her i juni, så da kan du vel ikke ta på deg denne oppgaven! Jeg fikk geleidet henne ut i gangen, og heldigvis var de andre så opptatt med å prate sammen at ingen oppfattet noe, men jaggu ble jeg provosert. Noen tenker bare ikke, synd, men sant. Håper det går bra med deg.