Jeg sørger...

[Anonym bruker]

Barnet mitt sparker fortsatt i magen min. Vi har bestemt oss for å avbryte svangerskapet pga downs og alvorlig hjertefeil. Nå er vi midt i den fæle ventetiden før jeg legges inn på føden for å føde et barn jeg har valgt bort... Selv om jeg vet vi har valgt det rette for oss, så er det så vondt. Hvert spark skjærer i hjertet mitt. Og jeg sørger allerede, over barnet jeg ikke vil få.... Det eneste som holder meg oppe er den lille sønnen min. Hvordan kommer man seg gjennom noe slikt uten å miste seg selv helt? Og er det lov å sørge, selv om man har valgt dette selv? Det gjør så vondt.

[Kaosmamma' n]

Det er klart at du har lov til å sørge. Det er en umenneskelig avgjørelse du har måttet ta og jeg er sikker på at den er veloverveid og i samråd med legene. Noen ganger må man ta slike avgjørelser, og denne virker det jo som er tatt på et humant grunnlag med tanke på hva som er diagnosen du har fått. Du må tenke på at den eneste følelsen du får lov til å ha for barnet ditt er sorg, og denne sorgen må du selvfølgelig få lov til å ha. Håper at du evt.får tilbud om sorggruppe for likesinnede, da det kan være til hjelp i ettertid når tankene ikke vil slippe taket. Føler med deg og forstår at dette ikke har vært eller er lett. Har selv mistet i uke 31 og måttet føde på normalt hvis. Trøsteklem.

[Anonym bruker]

Tusen takk for trøsteklem og gode ord. Så fælt at du har mistet, så sent også...:-( livet virker så urettferdig noen ganger... Klem til deg, for at du tok deg tid til å trøste en fremmed.

[-Henriette-]

Uff,så ufattelig trist!! Det må være det vanskligste valget en mor kan ta! Håper du har noen å støtte deg til,hør på sykehuset etter støttegrupper.

 

Og ja,kjære deg,selvfølgelig er det lov å sørge.Du mister tross alt barnet ditt. Jeg er uten ord.

 

*KLEM*

[Anonym bruker]

Forferdelig trist å høre det der. Du er kommet lenger enn meg, men jeg går i uvisshet etter en ultraundersøkelse idag. Jeg er kun 10 uker på vei og han fant vannansamling i nakken, noe som kan tyde på downs.Vi er kjempe lei oss vi også. Har vært prøvere i 4 år. Ønsker deg lykke til

[tjorven 1]

Valgte selv å avbryte pga alvorlig kromoson feil i fjor sommer. Jeg holdt på å klikke den tiden jeg gikk og viste at det ikke var noe håp.. Hun hadde en kromoosn feil uforenelig med liv, og jeg var nesten 27 uker på vei da fødselen ble satt i gang. Jeg fikk beroligende og sove piller for å klare meg over helgen. Fikk innvilget avbrudd en torsdag og fikk ikke komme inn å føde før tirsdag..

 

Klart du kan sørge det er sunt og riktig... Du har jo ikke valgt denne situasjonen...og babyen er jo din... Ta bilder og brukt tid med den lille. for oss var det riktig å være åpne og besteforeldrene fikk se IDA MARIE.

 

Kan trøste deg med at jeg er gravid igjen og venter en liten gutt 13 mnd etter at vi mistet IDA MARIE...

 

Jeg har aldri angret på mitt valg om å avbryte. hadde det vært hunden eller hesten min som var så syk ville jeg jo latt dem få slippe hvorfor skal vi være mindre humane når det kommer til små veldig syke mennesker???

 

For meg var det riktig å være sykemeldt en god stund også....

 

 

[Anonym bruker]

Hei du.. Jeg tror dette med sørging er svært individuelt. Hvis man først er en person som sørger lett, kan du ikke forvente å bli en annen type over natten. Tenker dersom du sørger allerede nå, kan det tyde på at dette blir noe du vil sørge over resten av ditt liv. Dette barnet er jo tross alt en del av deg. Beklager, men jeg personlig klarer ikke sørge over noe som fortsatt lever. Forstår omstendighetene,og respekterer deres valg.. men husk at mange barn har skavanker, og kan være like oppegående som andre barn:) Har selv en skjønn gutt. Kroppen din hadde jo frastøtet barnet dersom det ikke var levedyktig, men din lever jo fremdeles med gode spark? Hvem vet hvor mange barn man får, hvert barn er jo en gave:) uansett, ingen fordømmelse fra min side men bare følg `magefølelsen` din. Lykke til uansett.

[minime<3 in belly]

Det må være grusomt å kjenne de herlige sparkene da, men tenk på at barnet ville ikke fått et "fullverdig" liv.

Nå tenker jeg ikke på downs men pga hjertefeilen. Det er mye som kan skje oppigjennom med barn som har hjertefeil.

Søsteren min mistet en god venninne når hun var 16.... Venninnen bare falt om. Hun ble født med hjertefeil og levde helt fint til hun var nesten fylt 16. Bedre at man heller kan føde et friskt barn da tenker jeg.

[Anonym bruker]

Her kommer en oppdatering, jeg er altså H.I. Ser at jeg nok ikke fikk frem helt hvor syk jenta vår var. Vi fikk beskjed om at hun kanskje ikke ville klare seg ut svangerskapet, og om hun gjorde det ville hun måtte gjennomgå omfattende hjertekirurgi umiddelbart etter fødsel, med usikkert utfall. Dette pga at hjertefeilen var svært alvorlig. Dette var såklart utslagsgivende for vårt valg. Så de friske sparkene jeg kjente i magen var ikke ensbetydende med et sterkt barn desverre. Vi valgte å avbryte, jeg fødte ei nydelig lita jente. Hun har fått et navn, og en grav. Og ja, jeg sørger over henne, det vil jeg alltid gjøre. Men det er ikke en sorg fylt av anger. Jeg er overbevist om at vi valgte rett, både for oss, for henne og for vår lille sønn, som enda ikke er halvannet år. Men det betyr ikke at jeg ikke elsker den lille jenta mi. Hun vil alltid være en del av vår lille familie. Nå har hun det godt, og der oppe får hun være alt det hun skulle ha blitt, det er en god tanke.

 

Sender mine varmeste tanker til alle som måtte stå i lignende situasjoner.

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

skriv gjerne til meg om du føler for det... vært gjennom det samme...