Hva er det som gjør at vi håper gang etter gang?

[keepontrying]

Etter snart fire år som prøvere og null resultat, forbauser det meg stadig at jeg klarer å håpe og tro at det kan ha klaffet.

 

Har vært lite på bim de siste mnd og ikke lagt inn egne innlegg. Mannen synes det gikk litt mye inn på meg. Så jeg har forsøkt å fokusere på andre ting et par mnd. Og har faktisk lykkes med det.

 

Men det som overrasker meg er at til tross for skuffelsen som kommer med tanta måned etter måned, så snur det i løpet av få dager til optimisme og spirende håp.

 

Så hva er det som gjør at vi stadig tillater oss å håpe og tro og innbille oss symptomer, når vi vet hvor skuffa vi blir når tanta kommer?

 

Noen gode svar?

 

Jeg har et selv også da... Jeg tror at den dagen vi endelig lykkes, så vil gleden overskygge alle tidligere skuffelser. Og når babyen gjør entre, så vil vi vite at det var verdt å vente på, fordi det var nettopp han eller henne som var ment for oss.

 

Andre?

[Lille Trille*]

Uff, fire år! Det høres veldig vanskelig ut. Jeg har på lnagt nær prøvd så lenge, men kjenner meg likevel igjen i det du skriver. Tror veldig mange har det som deg. Jeg har det i alle fall slik at når tanta kommer, sier jeg til meg selv at neste gang skal jeg ikke håpe. For det kommer ikke til å skje. Vi prøver på nummer to, og i dagene etter at tanta har kommet, klarer jeg nesten å overbevise meg om at det er veldig greit å ha bare ett barn. Mye mindre jobb, og alt det der. Men når el nærmer seg, forandrer jeg mening, vi må jo prøve i alle fall. Når IKM nærmer seg er jeg nærmest fullt overbevist om at det har klaffa. Begynner å tenke på når nurket skal bli født, når vi skal fortelle det til familie og venner og alt sånt. Det er helt umulig å la vær! Det å få barn er så stort, så det er helt umulig for meg å ikke tenke på før du har en positiv test i hånda.

 

 

[keepontrying]

jepp, jeg er også kjempeflink til å finne alle de gode grunnene for alt jeg kan gjøre den neste måneden når tanta dukker opp på uønsket besøk. Selv om sannheten er at jeg gladelig skulle droppet mye bare tanta hadde blitt borte :-)

 

Jeg fantaserer også om hvordan det skal bli å fortelle det til mannen, venner og familie. regner ut termin, etc, etc. Drømmer er jo viktig. Samtidig som jeg prøver å leve i nuet også da.

 

Akkurat nå lever jeg nok en gang i håpet. IKM er på lørdag. Og jeg krysser fingrene for at denne gangen.... denne gangen må det vel ha klaffet. Søknadene som ble lagt inn var i hvert fall gode ;-)

[Lille Trille*]

Håper tanta ikke dukker opp på lørdag eller i det hele tatt dette året! Tenk om du plutselig står der med en positiv test i hånda! For en følelse! Men selvfølgelig er det ikke sikkert at det klaffer denne pp'en heller. Men hvis du har lagt inn en god søknad, så er jo sjansene absolutt til stede. Selv har jeg en liten evighet til IKM, ikke før i midten av mai. Syklusene mine blir lengre og lengre, noe som også er kjedelig. Men som sagt; håper det klaffer for deg denne pp'en! Det burde jo snart være din tur....