Litt frittsvevende tanker rundt dette med hvor lenge en skal slite..

[Gjest]

Jeg og mannen min har hatt en god prat om dette, og vi har blitt enige om at det blir max 3 forsøk på oss og så er det stopp.

Som jeg selv føler på det her, 3 aborter og en fødsel.. Og prøving siden i 2000 med alskens remedier...

Nå er vi jo igang med ivf,og det (mis)lyktes jo for oss på sprayen.

Og jeg klarer virkelig ikke å se at jeg skal takle flere aborter og evt mislykkede forsøk i fleng.

Jeg tenker mye på dette, det tar en god del av mine "fritimer" på kveldstid, for det er omfattende.. En sier nei til søsken, en sier nei til gleden over å holde en nyfødt i armene sine..

Og i mitt tilfelle så sier jeg nei til flere fødsler. For blir jeg ikke gravid nå på disse 3 forsøkene, så er det over og ut med livmor og eggledere for min del. Da skal herligheten ut! Orker ikke leve i angst for at mine tidligere forstadier til kreft skal utvikle seg i rakettfart til noe.

 

En tung avgjørelse, men den må taes...

 

Hvordan ser dere på dette med å prøve og prøve og prøve? Tenker dere at nok er nok etter en viss tid?

Eller skal dere fortsette til alderen stopper dere?

Jeg føler at nok er nok etter 3 ganger..Men jeg er heldig da som har et barn fra før,jeg har fått oppleve den gleden.

Kanskje det er lettere når en har barn fra før av å gi opp?

Bare noen tanker fra en tankefull

[Snooopi]

Jeg gir meg ikke! Vi har ingen barn og vi ønsker det over alt på jord... Etter 6 runder med hormoner, 2 negative forsøk og 2 positive som endte med ma og det siste nå, som det ihvertfall ikke blir baby av, på tross av stigende hcg... u know..., føler jeg bare at jeg er mere fit for fight, selv om det er tøft mens det står på.

 

Lykke til videre, Bula!

[endelig vår tur i mai :)]

hvis vi ikke skulle klare det på 3 forsøk så går vi nok i tanke boksen på hvor lenge skal vi prøve, men nå forrige gang så fikk vi ikke noe på frys så blir det slik de neste gangene har vi liksom bare prøvd 3 månder tilsammens og det føles lite igjen.. kjenner det nok på kroppen tenker eg om vi orker fortsette etter 3 forsøk, men satser på at det skal gå bra. at vi blir gravide får den tid... håper iallefall... ble gravid på vårt første men mistet..

 

[VirreVirre]

Hei Bula!

Tror nok det er smart å sette en sånn grense ja. Har også fått anbefalt det av andre ufb'ere Det er noe med hvor mange nedturer man skal takle. Og setter man ikke grenser, kan det jo bli at man drar det ut og drar det ut; "hva hvis vi bare prøver en gang til". Vi er jo selvsagt forskjellige og takler ting forskjellig. Men for vår del tenker jeg at hvis dette ikke går, så må vi etterhvert slippe taket og fortsette livet. (Men dette er hva JEG tenker om saken, prøver ikke å provosere noen =))

[Gjest]

Er sikkert lett for meg å si det nå at vi gir oss etter 3 forsøk.. Tenker nok at det blir noe annet når vi har evt vært igjennom 3 og ikke klart det.. Da ender vi sikkert opp med flere forsøk,tenker jeg.

Synes det er vanskelig dette. Det er så mye som skal klaffe på en gang...

 

[Brumm]

Hei!

Ja vi har mange tanker rundt dette og det kan være fornuftig å sette seg en slags grense. Vi har også et barn fra før, og det blir jo annerledes da vi har et barn. Men vi vil jo så gjerne ha et søsken... Har alltid villet hatt 2 barn, og har aldri trodd det skulle være et problem for å si det sånn..... Vi ønsket oss 2 tette.....Men etter denne karusellen har vi lært at ikke alt kan planlegges og livet går sjelden der en vil...

 

Før vi kom hit, begynte jeg å tenke på adopsjon...Har aldri tidligere vært inne på tanken. Alltid tenkt at så lenge jeg har et barn, ønsker jeg ikke å adoptere. Da får vi være veldig fornøyde med et barn. Og jeg lurer på om jeg vil komme til det stadiet hvor jeg sier at nok er nok.

 

Tenkte masse på dette på søndag. Da hadde vi fått beskjed om at egget ikke var blitt befruktet ennå. Tankene jeg hadde da, var at jeg gir ikke opp. I starten tenkte jeg at 3 forsøk for være nok.....Men dette er jo 4 forsøket..... (+de 4 som har blitt avbrutt da). Skjønner ikke helt selv hvordan jeg orker... Men jeg lurer på om hvis vi skulle gi oss, hvordan tankene vil bli i fremtiden. Kommer jeg alltid til å sitte med et ønske så sterkt,som aldri ble oppfylt? Kommer jeg til å sitte igjen bitter? Er jo uendelig glad for at vi har et barn, og det hjelper jo virkelig. Men det er jo veldig trist når vi ikke får dette til uansett...Har jo også tenkt at en dag kommer jeg til et stadiet hvor jeg ikke orker mer... Men jeg tror vi da må ha 3 forsøk til først, før jeg kan innse at dette ikke skulle gå. Er jo veldig mange som lykkes på det4 forsøket også.

 

Hvor mye er hcg-en din på nå? Håper du slipper å vente så lenge på at mensen kommer. En må jo ha det for å ha el...

Jeg lover at dagene kommer til å bli bedre lille venn. Under vårt første forsøk,ble det avbrutt. Det var det tyngste av dem alle... En har aldri en forestilling om at noe sånt kan skje, en venter så mye annet...

Håper hcg-en snart er i 0, og dere kan begynne med et nytt forsøk snart. Det er utrolig urettferdig at du har måttet gå igjennom dette.

Har du prøvd akupunktur? Det kan jo hjelpe for å få mensen tilbake,bedre ting i livmor mm.

Tenker på deg.

 

Klem

[Gjest]

Hei Brumm.

Tok ny hcg idag og får vel svaret i morgen. Hadde gått ned til 29 sist, så den er på vei ned ihvertfall.

 

Driver og tar en utrensingskur for å kvitte meg med alle slaggstoffene i kroppen før neste forsøk.

Mensen er vel snart underveis,tenker jeg.

Får se det litt an med hvordan det blir med oss. Nå er jo sambo syk.. og ligger på sykehuset på ubestemt tid. Tar dagene litt som de kommer, og får tenke litt på om det går med ivf runde nå som han er dårlig.

[*Lenn* :-))]

Hei Bula

Jeg er uenig med flere ovenfor her...derfor måtte jeg bare svare:)

 

Jeg synes ikke det er lurt å sette noen grense på hvor mye man skal gjennom. Hvordan kan du vite at du er helt i kjelleren etter det 3.mislykkede forsøket? Det kan jo hende du er mer gira og fit-for-fight enn noensinne på det tidspunktet!

Ved å sette en sånn grense, så setter du jo begrensninger for deg selv og dine ønsker...? Jeg er mer tilhenger av å sette en stopper når DU og kroppen DIN ikke orker mer. Og det mener jeg har ingenting med antall forsøk å gjøre - det er en følelse du må kjenne på selv!

Stadig har jeg lest her inne (gjennom flere år...) at noen har skrevet at de ikke orker mer....så går det noen uker og så kommer gløden tilbake og de er klar for nye utfordringer og nye forsøk.

 

Jeg selv har aldri satt meg noen begrensninger (nå er vel jeg en evig optimist.. )

Jeg og sambo bestemte oss for at vi skulle klare det - og antall forsøk har aldri vært et tema i det hele tatt hos oss. Jeg har jobbet med meg selv hele veien, allerede etter den første spontanaborten. Etter det har vi jo hatt en SA til og 2 exu, og de 5 mislykkede forsøkene.

 

Jeg har snakket meg gjennom, tenkt positive tanker, vært optimist, prøvd å holde meg oppreist, tenkt at jeg aldri må gi opp. Og for meg har det lyktes!

Når jeg har vært kjempelangt nede har jeg kravlet meg opp igjen. Det har vært dager jeg har hatt lyst å bli liggende i sengen, bare sove meg igjennom elendighetene....følt meg ubrukelig, mislykket og helt utenfor alle andre....men så har ønsket vårt overskygget alt.....

 

Jeg skal ikke si at alle skal være sånn, for vi er forskjellige av personer også, og vi har forskjellige grenser.For noen fungerer en ting, for andre noe annet:)

Men det jeg vil si er at grensene dine kjenner kroppen og sinnet ditt best....stol på dine egne følelser - da vet du at den dagen du eventuelt setter strek, så vet du at du har gjort det rette

 

God klem fra

[Emma*den lykkelige venter]

Hei hei

 

Må si meg enig med Lenn. Det går ikke ann å sette grenser. Det er kropp og sjel som bestemmer til slutt......

Lenn sier det så bra at jeg skal ikke gjenta hennes ord.

 

Lykke til Bula.

 

 

Hilsen fra ei som ennå ikke klarer å gi seg til tross for 9 lange prøveår, med en SA, en XU og 7 prøverørsforsøk.

[Håperjo]

Man må vel se det an hele tiden og se hva en orker.

Og forhåpentligvis er begge enig?

Selv har jeg ett barn, som ble til "naturlig" etter to SA, all verdens utredning og akkurat når vi skulle inn til forsamtale for ISCI.

Prøver nå på nr. 2 og det går enda mer langsomt....

Hadde en veldig problematisk SA for ett år siden, da etter 10 pp.prøving.

Utredeningen konkluderte i sin tid med at alt er ok med meg, men at mannens sædkvalitet et elendig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg mister så mye, ekspertene er vel uenig i om dårlig sædkvalitet fører til større sjanse for spontanaborter. her sier de nei.

Vi har, iallefall hittil, valgt å kun prøve selv nå.

Mannen min vil ikke ha assistert befruktning nå, og jeg føler det blir for mye/tungt.

Men ting tar tid og pga. diagnose og alder må jeg vel innse at vi ikke greier det selv.

Etter siste SA tok de blodprøver for å finne ut om jeg kunne ha nytte av blodfortynnende. Men alle prøver var fine.

Jeg ønsker oppriktig at vi alle får de barna vi vil ha!

Men mest av alt ønsker jeg at dere uten barn prioriteres foran oss med barn - så lenge dere ønsker det.

Jeg sier dette kun fordi jeg kan leve med ett barn- om jeg må, men hadde bare kunnet eksistere uten barn i det hele tatt.

Så min konklusjon er altså at det er lettere å takle når en har barn.

[nanna 71]

Heihei:)

Tror nok det står litt på hvordan man føler seg etter ett nederlag, som vil avgjøre om man skal fortsette.... For min del i alle fall. Vi skal i gang med IVF om en liten stund (holder på med blodprøvetakninger og ultralyd osv nå), og tror at hvis vi ikke lykkes, så kommer vi sikkert til å prøve igjen.. Vi har tilsammen 4 barn ifra før, men ønsker oss så gjerne en sammen. Og går det ikke til slutt og man er utslitt av å prøve, så får vi heller kjøpe oss en valp eller noe... hehe. ønsker deg lykke til:)

 

Nanna 71

[Aguin]

Hei Bula og andre tankefulle.

Mener veldig mye her. Men alle må kjenne på egne og mannens følelser og komme fram til en enighet.

Dette med barn stikker så utrolig dypt.

Jeg er heldig å ha en liten jente, og kjenner noen ganger på følelsen av at jeg kunne gå gjennom ild og vann for henne.

Hun gir meg den dypeste lykke, men kan få fram sinnet i meg som ingen andre.

Denne følelsen unner jeg alle andre som ønsker barn.

Men jeg tror også at jeg ville blitt like så glad i et adoptert barn.

Forsøk på forsøk på forsøk sliter på en selv og omverdenen.

 

[dollypopp *tvillinggravid*]

hei!

jeg skjønner deg veldig godt!

jeg har vel også bestemt meg for at det blir max 3 forsøk.

men vi får jo mange AIH forsøk mens vi venter på IVF.

dessuten kan det jo skje helt naturlig også,i og med at det

ikke er noe galt med noen av oss.

 

skjønner virkelig ikke hvordan folk orker opptil 10 forsøk....

men selvfølgelig,det kan jo være man forandrer mening når

man først står der....

 

masse lykke til videre!