Jeg er på vippen

[Anonym bruker]

Jeg har hatt angst for å føde så lenge jeg kan huske. Men jeg har hatt lyst på barn lenge og har derfor blitt gravid(grunnet hormonsykdom så var det ikke sikkert jeg kunne bli gravid engang). Det er ikke graviditeten og tiden etter jeg frykter,det er fødselen. Men jeg skal ha omvisning på fødeavdelingen + samtale om hva som skjer under fødselen for å gjøre meg tryggere på en vanlig fødsel. MEN som en del av det å gjøre meg tryggere så har JM lovt at jeg skal få en avtale på at hvis angsten blir for sterk så skal jeg få KS. Her er det ikke snakk om å la angsten vinne,men å gjøre sitt beste for å få en fin opplevelse av fødselen.

Jeg står på vippen mellom ks og vanlig fødsel for jeg ser det positive og negative med begge. Jeg har lest og forhørt meg om positive og negative sider med begge to,og jeg vil ikke si at KS er det beste,for jeg er redd før fødselen uansett. Jeg vil ha KS som et alternativ for jeg er mer redd for vanlig fødsel enn KS. Dere kan kritisere meg alt dere vil,men jeg sier helt ærlig hvor jeg står i denne debatten. Fødsel uansett måten bebisen kommer kommer ut på er skummelt for min del. Men gleden ved å være gravid og det å skulle bli mor er større enn frykten for fødselen,og DERFOR har jeg valgt å bli gravid. Og så er jeg så heldig å ha en mann som står ved min side uansett hva som skjer,så jeg er ikke alene med valgene og konsekvensene. Det er og viktig.

Det jeg skal si nå er i grunnen veldig personlig,men jeg sier det allikevel(blir litt vanskelig å formulere men..). Når jeg ser på meg selv(kroppsmessig,seksuelt o.l.) så ser jeg på en måte to deler. Underlivet mitt er som en separat del som jeg i grunnen er litt redd for. Når jeg var yngre opplevde jeg psykisk mishandling som også gikk på det seksuelle. Da jeg var 19 opplevde jeg 3 overgrep + at jeg var i et dårlig forhold og jeg lot han og en annen en bruke meg for at jeg skulle føle meg vakker og betydningsfull. Det har gjort at jeg nå har lite følelse av å ha lyst på sex og at jeg egentlig ikke har noe forhold til underlivet mitt. Mannen min er fullt klar over det og vi har jobba lenge med å snu tankegangen min fra å ha sex for å føle meg vakker og betydningsfull til å ha sex fordi jeg har lyst.

Siden jeg ikke har noe forhold til underlivet mitt så føles det veldig unaturlig og skummelt at det skal komme en baby ut der. Er derfor jeg og ikke føler meg komfortabel ved underlivsundersøkelser(jeg begynner faktisk å grine før jeg går inn),og mannen min får sjelden gå ned på meg/se på underlivet mitt/ta på meg der.

Hadde egentlig planlagt å signere med nick,men det ble litt vel personlig dette her:p

 

*på vippen*

[Anonym bruker]

jeg har det akkurat som deg!!!! kjente meg gått igjen i inlegget ditt.

du satte rett og slett ord på problemet mitt,(tusen takk) som faktisk er at jeg ikke har noe forhold til underlive pga tidlige overgrep.

klarer rett og slett ikke tanken på at et lite barn skal ut den veien.

på det seksuelle er jeg helt lik om ikke enda verre og griner bare jeg tenker på underlivskontroller.. huff, ikke enkelt dette her!!!!!!

 

TR

[Anonym bruker]

Ojojoj...

 

Finnes det virkelig flere som meg der ute? Jeg kjenner meg bare SÅ godt igjen.. Jeg er riktignok ikke gravid - er i tenkeboksen - men har kjempeproblemer med mitt underliv. Vi blir bare ikke venner, liksom..

 

Jeg har ikke samleie heller, så det gjør ikke saken noe bedre. Jeg har et dårlig forhold til seksualitet generelt pga psykisk seksuell trakassering i tenårene. I tillegg har jeg en diagnose i underlivet som heter lichen sclerose. Masse plager, svie, kløe og er ganske trang. Tror jeg hadde greid samleie hvis jeg hadde kun psykiske eller fysiske plager, men nå har jeg begge deler og det er svært uheldig.

 

Har vært gift i 5 år, og nå har vi lagt samleie helt på is etter å ha strevd mye. Har gått i parterapi i ett år og kommet til at det er bedre å bruke kreftene på å ha det litt hyggelig og romantisk sammen, så får samleiene evt komme senere. Uansett, det er jo mulig å bli gravid via selvinseminasjon. Og fødsel kan skje ved KS.

 

Men dette er så vanskelig, kan ikke snakke med noen, de ville jo trodd jeg er et utskudd. Jeg gjennomfører enkelt og greit ikke gynekologisk undersøkelser, har gjort det en gang, og det føltes som et overgrep. Lå der og grein mens legen bare trykket sakene inn. Jeg har hatt min underlivslidelse i syv år, men det var for to år siden jeg først kom til en lege som tok det på alvor.

 

Er ganske psykisk nedslitt, og venner maser om barn. Jeg begynner nesten å grine hver gang, og sliter flere dager etterpå. Hadde det vært noe annet som var årsaken, kunne jeg i det minste snakket med folk om det! Sånn har sikkert du det også. Man legger liksom ikke bare ut om sånt.

 

Dette ble et langt svar.. Men jeg ønsker deg masse lykke til, og syns du skal gå for det magefølelsen forteller deg. KS er også en fullverdig fødsel, uansett hva alle slitsomme damer rundt omkring mener. Det er DIN kropp!