Plutselig gått opp for meg at vi blir alene..

[Gjest]

Traff noen i nærme familie som netopp har fått en liten gullgutt, herlig liten tass, og de hadde det så bra..den lille familien de hadde blitt...

 

Da slo det meg at sånn blir det ikke for oss..

Ble så trist, og redd for å ikke kunne være nok for den lille i magen..Redd for å ikke kunne gi ham alt han trenger eller at han skal føle at noe mangler..

 

Det er liksom vanskelig nok å være gravid alene,ha alle bekymringer alene, og ingen rundt meg som har peiling på hva og hvordan...

Og ikke minst å klare å skaffe alt nødvendig utstyr, og klær, leker..Ja, alt som måtte trengs...OOOff, fikk litt panikk ja..

 

[Anele&Solstråla]

Har sånne tanker jeg og....

men det skal nok gå så bra:)

hvor langt er du på vei?

 

jeg er bare 11+0.

 

Vi har jo mange støttespillere rundt oss da:)

[Singelmamma og banden]

Det går helt fint.

Klem :-)

 

Jeg følte det også slik med nr en en stund, men det gikk fort over. Man trenger ikke være to voksne for å være lykkelig, tenk heller på at det blir dobbelt så mye lykke på deg ;-)

[Gjest]

takk for fine svar:)

Føler jeg hele tiden går med hevet hode og får alt til å se så enkelt og lett ut, mens det egentlig er veldig tungt..

Er 29+6, så ting begynner å bli ganske tunge kan du si:p

 

Ja for innerst inne gleder jeg meg kjempe, kjeempe masse til å treffe den lille, og å være så heldig å få gleden av han..Det er bare noen dager er liksom mye vanskeligere... Vert på en liten handle runde idag, og følte meg så stakkarslig blant de andre gravide med sine samboere rett ved siden av..

 

Men all aktiviteten inni magen sier meg at jeg har en travel sommer og høst foran meg, så jeg har heldigvis maaasse å glede meg til:):)

[Anele&Solstråla]

Det skal gå så fint:)

tenk, det er ikke mange ukene til du får treffe det lille gullet ditt, og da kan du kooooose deg masse:)

[Gjest]

det er omtrent det eneste som holder humøret oppe:o)

 

[alice84]

hei er ei jente på 23 år.. ble forlatt av barnefar i mnd 3 og nå er jeg 4 mnd på vei vi har ikke engang kontakt. han vill ikke engang... har prøvd... men han sier jeg lurte han selv om jeg gikk på piller...

 

er litt lykkeli for d men det er mye bekymringer alene

noen alene som føler d samme?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann!

Eg møtte faktisk barnefaren tilfeldig på et kjøpesenter i dag, ble litt sånn paff, visste ikke helt va eg skulle si (sist møte gikk jo ikke sånn kjempe bra, men vi har blitt *venner* over telefon)..

D va litt rart, han kommenterte kor stor mage eg hadde fått, og vi småpratet litt om familie osv..

 

Har jo følt meg ganske alene under hele svagerskapet når d kommer til d å dele gleden med noen..

Man ser jo masse par som går rundt å handler inn sammen, og som glede seg over den lille ilag...sånn har d ikkje hvert førr meg.

 

Men i dag så tok han på magen, og smilte og sa at d va så rart, men at han gleda seg, da blei eg litt gla inni meg:)

 

Har jo hatt mange venner og familie som glede seg på mine vegne, men d blir jo ikkje heilt d samme så... Men følte meg litt mindre alene idag da:)

 

[Gjest]

så bra at han gleda seg da:)) kjekt å høre!

 

Jeg har det i grunnen motsatt, der barnefar hverken svarer på melding eller viser seg.Har faktisk ikke sett ham siden jeg ble gravid, og han mente det var uansvarlig å beholde barnet.Han var ikke klar til å bli far, og det var minst like ansvarlig å ta abort..Også klarte han å slenge en mld der det sto :da er du på egenhånd-

Jaja, greit å vite hvem en kan rekne med fra starten av!!

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Ja, synes d va kjempe koseli, selvom d ikkje bestandi har hvert sånn..

 

Var ilag til eg va litt over 3mnda på vei, så gjorde eg d slutt sia han va en totalt drittsekk mot meg mens vi va ilag.

Han va utro, tok ikkje hennsyn tell at eg va gravid, løy osv..

Så til slutt så orka eg ikkje meir, han ville fortsette, men eg mista etterhvert all respekt og følelsa som eg hadde for han..

Dessuten så hadde eg ikkje respektert meg sjøl vesst eg hadde holdt ut med han når han behandla meg så dårlig.

Vi krangla heile tia.. En av grunnan tell at han blei drittsekk va fordi han ikkje vesste heilt kordan han skulle takle graviditetn min, også klikka d heilt for han.

Så i forje måned kom han og bynnte å bry seg, og forklarte seg og sa unnskyld for oppførseln sin... Eg godtok den unnskyldninga fordi eg veit at han meinte d han sa.

Så no e probleme blitt nåkka anna, no kjem han og forlange både ditten og datten:p

Men d blir sekkert ei ordning på d etterhvert, vi klare i hvertfall å prate ilag på en sivilisert måte;)

Eg hadde gått rundt å gleda meg *alene* i 7mnda, så eg veit kordan dåkker har d:)

 

[Anonym bruker]

Jeg er gift, men det er vel bare på papiret nå for tiden.

Så jeg har handlet alt alene. Akkurat det synes jeg var for så vidt ikke sååå farlig, bare at det var litt tung med den esken hvor barnevogn var oppi.

Det verste synes jeg egentlig er å finne navnet selv.

Og så får vi se hvordan det går på føden... .

[Anonym bruker]

kjøp alt brukt....så du ikke blakker deg i starten, låne er fint....jeg har finnet et kjemptilbud på rudo, vogn, seng, stellebord og bilstol til 3990. men det verste er jo den følelsesmessige biten, jeg har begynt å tenke sånn at 50% av alle forhold havarerer uansett, det er bare den biten at man er jo ekstra alene i starten da. men skjer det senere er det jo full faen med barnefordeling og rettsaker. sånnsett er jo den biten veldig grei å slippe, det er ikke store sjansen for en far som ikke stilte opp i starten å kunne få foreldrerett senere. litt dumt perspektiv, men det gjelder å se det possitive. har flere venninner som har hatt problemer med fedre som vil ha barna etter brudd, 50%, virker som de har langt større sjanse dersom foreldrene bodde sammen et par tre år etter fødselen..... men det er en spinkel trøst jeg framlegger....vet jeg.....

så uansett lykke til!!!http://www.rudo.no/ehandel/katalog/Rudo07_side01-25.pdf