Da vår kjære Sander kom til verden=)

[NydeligeGuttenKom05.03.07]

Nå har det gått snart 6 uker siden fødselen, tiden flyr! Og jeg ville bare skrive ned min fødselshistorie, hadde en litt tøff fødsel, og tror det hjelper og få ned noen ord.

 

Jeg har hele tiden vært ganske bekymret for babyen i magen min, det var ganske stille fra den hele tiden, så jeg var ofte inne til sjekk for å se om det var liv der. Å så hadde jeg nesten tre uker mellom terminen mine som også førte til ekstra sjekker med ul. Jeg var også kjemperedd for at det var noe galt med babyen min. Det er ikke gode tanker når man er gravid..

 

Men jeg hadde menstermin 28 feb. og ul termin 18 mars.

 

Jeg hadde time hos jordmor mandag 26 feb. Hun sjekket da om jeg hadde noen åpning, jeg hadde da hatt menssmerter hele natta, med jevne mellomrom, de var ikke vonde, men nok til at jeg ikke fikk sove. Jeg hadde da bare en bitteliten åpning. Menssmertene avtok og jeg tenkte at det kom til å gå en stund før jeg skulle føde, fikk også time hos jordmor en uke seinere for å snakke om fødselen (litt seint, men hu trodde jeg rakk det fint).

 

Torsdag så kom menssmertene tilbake, de kom med jevne mellomrom. De fortsatte utover fredagen, og jeg syns jeg hadde kjent lite til babyen de to dagene. Ringte sykehuset og dro til sjekk i 23 tiden. Babyen hadde det fint, men når de registrerte med ctg så hadden den en hjertelyd opp i 170 som plutselig falt ganske mye. Dette likte dem ikke. Så de la meg inn. Legen undersøkte meg også, og røska litt til oppi der. Det gjorde at jeg lå med rier, eller maserier hele denne natta også, med 5 min. mellomrom. Sov ingenting. Men riene hadde ingen effekt=/ Så de sendte meg hjem med smertestillende og en sovetablett.

 

Fikk sove et par timer på lørdags formiddag. Min samboer hadde nattehelga si denne helga, så min mor kom for å overnatte. Mamma skulle være med på fødselen og bor en time unna, så jeg sa bare at: " Det skjer nok ikke noe nå, så du må ikke komme". (Ville ikke at hu skulle kjøre den veien alene for ingenting). Men jeg er jaggu glad hu kom fordet=) Kvelden gikk, og smertene begynte å bli vondere, og de kom med 5- 8 min. mellomrom. Vi gikk å la oss i halv tolv tiden, skulle da ta sovetabletten jeg hadde fått fra sykehuset. Ville ha en god natts søvn, det hadde jeg ikke hatt på noen netter. Men denne hjalp heller ikke noe. Ringte sykehuset igjen i ett tiden og spurte om jeg kunne ta noen smertestillende ved siden av, å det kunne jeg. Dette hjalp heller ikke. Ringte igjen, og fikk da beskjed om å ringe når dagvaktene kom på jobb, så de kunne se hva de kunne gjøre for meg. Denne natta/morgenen hadde jeg plutselig fått mye slim, og den berømte slimproppen gikk også, så jeg hadde jo et lite håp om at ting var på gang nå..Men husker jeg tenkte: "jeg vil jo aldri kunne klare noen fødsel nå, jeg er jo totalt utslitt av mangel på søvn og menssmerter".

 

Ringte sykehuset igjen på morgenen, siden riene fortsatt var jevne, og fikk beskjed om å komme inn på en sjekk, tok da med fødebaggen, sånn i tilfelle, men trodde jeg kom til å bli sendt hjem igjen.

 

Jordmor kobla da til en ctg, og babyen hadde det i hvertfall fint! Så skulle hun sjekke meg, og disse riene hadde hatt effekt, heldigvis! Så da bestemte dem seg for at de skulle legge meg inn, og ta vannet. Men først skulle jeg prøve å slappe av litt, så fikk tilbud om sånne vepsestikk.. Å aldri mer! Fikk fire i ryggen, skulle også ha fire i magen, men de kunne hu bare glemme å sette, for det var vondt! Så fikk akupunktunåler i stede.. Merket at de hjalp på smertene i ryggen de vepsestikka, men hadde fortsatt tak i magen, så slappe av kunne jeg bare glemme...

 

Så tok dem vannet mitt, og riene begynte å komme tettere, og de var vondere! Husker jeg sa til mamma at det var jo greit om riene ikke blei vondere enn dette, da kunne dem godt komme oftere. Og vi håpet at babyen skulle komme ut før midnatt. Men lite visste jeg om de smertene som skulle komme, og hvor lang tid dette skulle ta!

 

Tiden gikk (har ikke peil på noen klokkeslett..). Riene kom ganske tett, syns jeg lå i en konstant rie.. Var liksom helt utenfor meg selv, for kan liksom ikke huske at det var jeg som lå der.. Det var så utrolig vondt! Så kom samboeren min, han hadde vært på natta, så han kom litt seinere. Jeg husker omtrent ikke at han kom. Det første jeg sa når han kom inn var: "nei huff.." å så sa jeg unnskyld da..=) Men ville ikke at han skulle se meg sånn.. Så blei jeg undersøkt igjen, å riene hadde liten effekt, jeg klarte ikke jobbe med kroppen min, jeg var altfor utslitt.. Så jeg måtte få epidural. Dette lova de meg om ca. en time. Først tre timer seinere var den satt! Men det var ikke bare bare å sette den heller, legen som skulle sette den prøvde tre ganger mens jeg lå, men hun fikk den ikke på plass, så måtte sette meg opp, hu prøvde en del gager da også før hun fikk den på plass.. Å det var som å komme til himmelen! Da fikk jeg spist litt, snakka med mamma og endelig hilst ordentlig på samboeren min=) Men fikk også drypp så ikke riene skulle stoppe opp..

 

Så kom pressriene.. Men jeg hadde ikke full åpning, så fikk ikke lov å presse.. Det var greit i begynnelsen, for da merka jeg dem nesten ikke. Men etterhvert som epiduralen blei satt ned, og dryppet opp så kjente jeg dem godt, og det var en kjempeekkel følelse, kroppen bare pressa av seg selv! Lå leeenge med pressrier.. Så hadde jeg full åpning, men babyen var ikke kommet langt nok ned, så fikk fortsatt ikke lov å presse.. Sånn var det leeenge.. Å det var kjempeekkelt! Skikkelig rart..! Så begynte babyen å bli stressa.. Å jeg fikk lov å presse litt, selv om babyen ikke var helt nede.

 

Men plutselig så kom en lege inn. Å de sa at babyen måtte ut med vakuum, ganske fort.. Babyen lå feil vei, var en stjernekikker, fant dem ut tilslutt, derfor han ikke kom langt nok ned, og han hadde stått å stanga en stund nå, så han måtte fort ut. De sa jeg skulle presse, og de skulle dra han ut på en rie. Å det gjorde dem, så jeg revna en del kan man si.. Han fikk jo ikke stått i åpningen å tøye meg.. Men merka ikke at jeg revna..

 

Han klynka såvidt da han kom ut, det var litt ekkelt. Å mamma skulle egentlig klippe navlestrengen, men de sa at det rakk hun ikke for han var så slapp at de bare måtte ta han med. Men de kom heldigvis fort tilbake, å alt var fint med gutten vår=D Vi visste ikke kjønnet på forhånd, så det var ganske spennende!

 

Trodde aldri jeg skulle si det, men bare noen timer etterpå så huska jeg ikke hvor vondt det var, husker jo at det var vondt, men husker ikke hvilken smerter det var! Ganske rart! Var som om det ikke var jeg som lå der.. Har sett bildene som blei tatt, og husker det liksom ikke..

 

Dette var altså min fødselshistorie, den blei ganske lang, men det var fødselen også!! Rier med jevne mellomrom som begynte torsdag 1 mars, og han var ute mandag 5 mars kl.06.12, 3 dager med rier, og nesten ingen søvn, 14 timer fra de tok vannet, og 19 timer fra jeg blei lagt inn til han var ute.

 

Men nå er han endelig her=D Han var 3275 gram, og 49 cm. lang. Og selvfølgelig, verdens nydeligste gutt=D

[*Lissi*]

Gratulerer med gutten din! Min førstefødte var også en "stjernekikker". Var ganske tøft på slutten.... Fikk beskjed om at min neste fødsel kom til å gå mye fortere....og det stemte. Begge de to neste kom på under to timer:-)

Kos deg med prinsen din fremover!

[NydeligeGuttenKom05.03.07]

Tusen takk=)