Her er min historie om mitt valg av abort. Håper det kan hjelpe noen til å sortere litt tanker:-)

[knitre]

Hei.

 

Tenkte jeg ville dele mine tanker og erfaringer jeg har gjort meg under prosessen jeg har vert gjennom da jeg tok abort. Håper det kan vere med å hjelpe noen til å sortere tanker og følelser.

 

Altså: For litt over en måned siden fant jeg ut at jeg var gravid. Dette kom egentlig litt uventet på da jeg hadde tatt alle de forhåndsregler for å unngå dette. (kondom og angrepille). Første tanken som dumpet inn i hodet mitt var " faen..*#¤%&(/&... nå må jeg ta abort." Et spørsmål jeg til da ikke hadde tatt noen grundig gjennomtenkt standpunkt til.. bare at det må være opp til hver enkelt å vurdere hva som er riktig for dem. Hadde aldri trodd jeg skulle komme i en slik situasjon selv. Vertfall.. Jeg tok kontakt med gravøren (les barnefaren) Og fortalte hva som hadde skjedd siden sist. Han ble selvfølgelig svært overasket, men beholdt heldigvis fatningen.

 

Han spurte hvilke tanker jeg hadde vedrørende dette og siden jeg hadde hatt et par timer lengere tid på å svelge dette så hadde jeg jo fått tenkt meg litt om. For meg som er alene med et barn fra før var/er det ikke aktuelt å bli alene med et barn til. Dette er dyrekjøpt erfaring. Pluss at jeg er ferdigutdannet til sommeren og skal ut i jobbmarkedet så er det jo ikke ideelt og starte opp med permisjon fra en jobb jeg ennå ikke har:-) Fordi jeg og gravøren bor et stykke fra hverandre og begge med barn fra før ble det også litt mer komplisert. Det er mye som skal klaffe mellom to personer før man involverer barna i forholdet og med en graviditet hadde dette ført med seg at ting måtte ha skjedd mye raskere og at vi hadde startet forholdet i feil ende.

 

Da jeg spurte hva han tenkte om saken sa han at mine argument hørtes fornuftige ut. Det syntes jeg selv også. Og han hadde jo da ikke hatt mer en ti minutter og tenke seg om på. Jeg sa også at jeg på det tidspunktet hellet mot abort og at den eneste personen som kunne få meg til å endre dette var han.

 

Jeg holdt han hele tiden oppdattert på legetimer og henvisning til sykehus osv og han ringte meg noenlunde jevnlig hele tiden.

 

Jeg var veldig redd for hvordan jeg skulle ha det etter aborten. redd for at jeg skulle angre, ha en sorg i meg for resten av livet eller ikke skulle klare å godta det jeg skulle gjøre.

 

Dagen før inngrepet ringte jeg til gravøren og ville at han skulle si med egne ord hva han tenkte og ville i denne situasjonen. Til da hadde han bare nikket og vert enig med mine argumentasjoner. Jeg ville høre det fra han. Etter litt nøling og mumling kom det frem at ja, jo det var dette han også ville at jeg skulle gjøre, men var fullstendig klar over at han sto helt uten makt om jeg skulle ville gjøre noe annet. Og så ble han da redd for at han nå hadde sagt noe jeg ikke ville høre. det hadde han ikke... jeg ville bare vite at jeg gjorde det som var riktig for oss begge to. At jeg ikke skulle sitte etter aborten og tenke og lure på om det var dette han også egentlig ville.

 

Da følte jeg at jeg hadde alle linjer åpne og rene og at det ikke var noen spørsmål som skurret i bakhodet.

 

For meg var dette et riktig valg der og da. Om jeg blir gravid senere så håper jeg at omsetndighetene er slik at jeg slipper å gå gjennom dette en gang til. Da skal det vere ønsket og planlagt:-) Og så skal jeg kunne se tilbake på dette og tenke at jeg gjorde det valget som var riktig for meg den gangen. Nå er situasjonen noe helt annet.

 

Jeg vet at jeg fint hadde klart å få et barn til og vere alene med det. Det hadde ikke vert et praktisk eller økonomisk problem med dagens ordninger. Men for meg som er alene med et barn fra før vet hva det vil si. Det er veldig mye glede og kjærlighet, men også et savn om å ha en person til der til å dele gleden og kjærligheten med.

 

Til nå har jeg ikke hatt noe problemer med valget mitt. Jeg har faktisk ikke grått en tåre hele veien.. noe som egentlig skremmer meg litt, men det er vel en slags reaksjon det også.

 

Aldri før har jeg sett så mange gravide mager eller hørt om så mange graviditeter som etter aborten. Følelsesmessig går det helt bra. Jeg gleder meg over andres glede. Er litt misunnelig også. Jeg vil jo også gjerne ha flere barn en gang, men jeg er misunnelig fordi de er to om det og jeg synest de er heldige.

 

Dette ble visst litt lengre en jeg hadde tenkt, men jeg håper det har hjulpet noen. Vertfall så er det flere som går gjennom dette. For meg har det til nå gått bra, men jeg forstår at det ikke er et like enkelt valg for andre.

 

Lytt til den indre stemmen din. Den har ofte rett;-) Ikke gjør noe du ikke tror du kan leve med eller tilgi deg for.

 

mvh

 

Knitre

[Anonym bruker]

Tusen takk, Knitre. Det var snilt av deg at du tok deg tid til det. Jeg er sikker på at det hjelper mange å lese din historie. Hvis jeg hadde prata litt mer med barnefaren hadde det sikkert blitt lettere for meg også...

 

BoB

[Anonym bruker]

jeg er lykkelig gravid og har egentlig ikke noe her inne og gjøre, men jeg ville var si at det var et veldig fint innlegg, sakelig og ærlig!!