å se seg selv som overvektig

[Feliz31]

jeg er en stor dame, veier nesten 120 kg( å herregud - jeg sa det rett ut!!) Det som er dilemaet mitt det er: Jeg anser meg selv som tykk, men ikke som enorm. Jeg må ha et veldig vrangbilde av hvordan jeg ser ut. Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg er såå stor som jeg faktisk er. Er det noen andre som tenker slik? Er det jeg som er syk og ikke innser fakta, og fortrenger vekten min? Jeg er ikke en som puster og peser opp den minste bakken altså, er i rimelig god form, ingen medisinske problemer eller slikt,, men allikevell....Føler at jeg er litt mindreverdig pga vekten

 

Vet ikke om jeg tørr å poste dette? Kan jeg være anonym tro?? Pytt, er ikke kjent for å være anonym, lar det stå sin prøve......

[Anonym bruker]

Sorry at jeg svarer anonymt. Når jeg var 90 kg følte jeg akkurat slik du gjør. (Vekt sier ingenting uten høyde, er 172 cm). Jeg slanket meg, ble 70 kg og savnet faktisk kg'ene litt. Synes det har vært koselig å bli litt rundere og rundere som gravid. (Nå er jeg oppi 100 og fullt av vann, ikke så gøy lenger er fødeklar. )

 

Det jeg reagerte mest på når jeg hadde gått ned i vekt, var alle kommentarene. For det første ble jeg ufattelig lei av at alle flere ganger måtte kommentere hvor flott og slank jeg var blitt. (Kjekt å få ros selvfølgelig, men det ble så voldsomt) Også var det noen som kommenterte at de hadde vært redd jeg aldri skulle ta til fornuften !!! Jeg har fått høre mye rart, men jeg synes faktisk det var lettere å være rundt 80 kg enn 70 kg. Som slank ble det så ekstremt fokus på utseene. En skulle jo tro at etter ett år som slank så sluttet folk å kommentere.

 

Men uannsett så har humøret mitt vært mer balansert som en på 70 i tallet enn høyere, så kommer til å gå ned til den vekten igjen, bare håper folk nøyer seg med å kommentere engang at jeg ser bra ut og ikke hver gang jeg ser dem. (Hørtes kanskje litt rart ut, he he) Jeg liker vel kanskje ikke oppmerksomheten og ikke minst at jeg liksom er ette bedre menneske som slank enn overvektig.

 

Godt at du trivs med dine 120 kg. Konklusjonene min på alt jeg skrev nå var vel at noen mener nok at du fortrenger vekten din og har ett vrangbilde av deg selv. Men noen gjør ikke. Du er iallefall ikke mindre verdig pga vekten.

 

Men ettersom jeg selv har kjent forskjellen kroppen har med 20 kg +/- så er den utrolig. Selvom du synes nå at du er rimelig god form, så vil du da bli i super god form med å kvitte deg med noen kg. Og sålenge du ikke har medisinske problemer så har du ikke det hinderet iallefall. Huff nå var det liksom ikke meningen å være ekkel og si at du må slanke deg. Er bare av egen erfaring så synes jeg at det er så stor forskjell. Jeg gikk selv på Grete Roede (tre kurs) og Bailine (gått i 2 år). Pluss at jeg gikk mye fjellturer og Body pump timer på helestudio. Slanket med over lang tid, gikk bare litt og litt ned omgangen. Det trivs jeg med

 

Beklager nok engang på at dette ble anonymt unnskyld. Er så mangen som kjenner nicket mitt og dette var noe jeg ikke ville fortelle til alle. Hvis du vil skrive noe tilbake til meg, kan du bare kalle meg KANIN

[Anonym bruker]

Javel...

 

Når jeg leser det du har skrevet så er det somom jeg skulle ha skrevet det selv.

 

Jeg er 107kilo (170cm) og ser på meg selv som kraftig. Ifølge bmi er jeg langt forbi sykelig overvekt.

 

Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg en kraftig pen dame, ikke smellfeit med masse fett. Jeg har mistenkt at jeg har spiseforstyrrelse fordi jeg ikke klarer å innse min egen fedme (på en måte motsatt av anoreksia hvor de ser seg selv tykke så ser jeg meg selv tynn).

 

Jeg har ingen medisinske problemer med vekten og er lik deg absolutt ikke den som puster mest i en bakke.

 

Hva er det jeg ikke ser? Forvrenger vi vekta?

 

Jeg aner ikke svaret.

[Gjest]

Jeg skjønner godt hva du mener!!slik hadde jeg det også.skjønte jeg var stor, men ikke hvor stor......

Men,nå da jeg er gått nedd 11,5 kg, så begynner det å gå opp for meg hvor stor jeg har vært/er.

 

Jeg innser at jeg må ned hvertfall 10 kg. til for å begynne å nærme meg det som er min normalvekt.

Tror det er helt vanlig å skjønne at en er stor, men kanskje ikke hvor stor en er.Det er muligens en form for "selvforsvar" og "selvfornektelse" - hvis du skjønner hva jeg mener.

Det blit litt sånn "Ja, jeg er jo kraftig , men ikke så tykk som x-antall andre"

 

Jeg tenkte til og med at det var jo mulig legen ikke ville gi meg Reductil,for kanskje jeg ikke var stor nok ,men da han sa ja med en gang,så begynte jeg å se tegninga.

 

Det kan være både sårbart og vondt og være overvektig , og det er jo normalt at det vi ikke liker-det vil vi helt ikke tenkte på.....

 

 

Klem

 

[imsdal med julesmak]

Jeg var der du er nå før... Alt snudde seg med ett bilde. Vi var ute på tur og mannen min hadde tatt bilde av meg og lillegutt, da så jeg det alle andre ser, nemlig at jeg er minst like tykk som alle de som jeg regner som tykkere enn meg selv når jeg ser de på gata. Det var ikke en god følelse å plutselig bli så bevisst på seg selv. Og jeg prøver fortsatt og stadigvekk og bortforklare det. Jeg ser det ikke selv når jeg ser meg selv i speilet og det er jeg i grunnen glad for tror det hadde vært mer deprimerende enn motiverende. Men nå går jeg noen runder med meg selv, har gjort det siden i høst. Har innsett at jeg aldri blir noen pipstilk, men så mange kilo som jeg har for mye så vil de nok utvikle helseproblemer på sikt, og jeg vil være der for den lille gutten min, han skal aldri måtte lide fordi mammaen hans er for tykk. Det er min beste motivasjon, så selv om jeg nok alltid vil kunne holde til på 90+ så skal det være med bedre helse og samvittighet enn det jeg har nå!

[Anonym bruker]

Jeg, for min del, begynner med å hake ut for anonym.

 

Jeg veier 120 kilo, og (inn)ser ikke selv at det er et kjempeproblem. Joda, jeg er jo tykk, har jo for mye på magen, lårene, baken, men "det er jo mange som er tykkere enn meg". Kan se meg i speilet og slettes ikke tenke over størrelsen min, ser ikke at jeg har dobbelthake for eksempel - så når fotografier av meg viser valker og antydning til dobbelthake blir jeg lettere sjokkert. "Det der er da ikke meg?". Nå unngår jeg å bli festet på film, slik at jeg lettere kan fortrenge det faktum at BMIen, i mitt tilfelle, ikke lyver, jeg er forferdelig tykk egentlig.

 

Nå skal det sies at jeg er gravid, og har stått så godt som helt i ro på 120 siden jeg ble gravid for nesten et fullgått svangerskap siden. Er jeg heldig, vil jeg være under startvekt når ungen er ute, og det er jo et godt utgangspunkt.

[Ella i farta]

Absolut! Jeg også så sannheten med et bilde...veide da 10 kg mer enn jeg gjør nå og var overbevist om at det var noe steike feil med str i butikken på klærne...fader hvorfor passer ikke str 46 i bukser engang?! hehe nå har jeg gått ned to buksestr og er fortsatt på vei nei og ser mer og mer at jeg er mye tjukkere enn jeg tror..kan fortsatt ikke se for meg at jeg noen gang kan veie 60-65 som er min idealvekt i forhold til bmi...men det er mulig at jeg er litt blind der også...

 

Hehe=)

[Anonym bruker]

Jeg tror du fornekter det ( ikke for å være frekk). Jeg hadde det på samme måte da jeg veide 100 kg, så megselv i speilet og syntes ikke det var så galt. Men jeg syntes at jeg så så stor ut på bilder. Deprimerende.

Bilder lyver ikke, men tror kanskje vi forvrenger speilbildet vårt, til vår egen fordel!

Må sies at jeg i skrivende stund veier 78 kg og raser nedover =)

 

Men jeg vet hvordan du har det og hvordan det er å være " go og rund" for å si det mildt. Har fått komentaren på jobb " fleskeberg""

 

Uansett tror jeg du burde gjøre noe med vekten for din egen helses del!

Lykke til og ha en fin dag =)

[~¤PierC&Prinsessa¤~]

sier ikke noe jeg, bare signerer.....:/

[Feliz31]

Kjære damer. Takk for svar - ærlige sådanne. Fint at det er noen som kjenner seg igjen, og at det ikke bare er meg.

Jeg har tenkt utrolig mye på dette temaet etter at jeg turte å legge inn et innlegg vedr dette. Jeg ser meg selv tydeligere enn før. kommer alltid til å være en stor jente, men å ligge på 120 kg er ikke noe jeg er komfortabel med. Har derfor startet prosessen med vektreduksjon i samarbeid med ernæringsfysiolog, er kommet ned på 117 nå. I tillegg har jeg fått to blå, noe som er ekstra motiverende ifht vekten. ikke det at jeg skal stormgå ned masse ivekt nå under graviditeten, men skal iallefall ikke gå opp noe,og satser på en 5- 7 kg ned nå de første tre månedene. Har funnet frem sykkelen, samt steppemaskinen. Det er ikke bare kosthold som må gjøres noe med, men også bevegelse. Jeg kommer til å bli 100 % sykemeldt tidlig, og det frigjør bare enda mer tid ifht bevegelse. Angrer litt på at jeg var så freimodig å legge ut med nick, men men..Dere bør jo ikke dømme eller kringkaste det ut over hele.

[jåsjenta]

Gratulerer med 2 blå strek og vektnedgang. Ikke noe problem å slanke seg under svangerskapet, sålenge det er fornuftig, og snakk om endring av kostholdet!

Ønsker deg masse lykke til videre!

 

Har selv endret kostholdet og livstil for å komme meg ned i vekt. Har 25-30 kilo som skal bort. Ikke at jeg MÅÅ ned så mye, men når vekta hindrer meg i å bli gravid, så må jeg bare ned. Og hvorfor ikke ha ett stort mål.hehe

[Videlivi]

Hei!

Jeg er omtrent som deg, men kroppen min er strammere enn på mange andre i samme vektklasse. Og lårene mine er store nok til rompe og mage. Vekta er fordelt på hele meg =)

Likevel ser jeg på andre og kan si til samboern min at : Gi meg beskjed hvis jeg begynner å nærme meg hun som går der.

Jeg ser ikke på meg selv som så stor som vekta sier, og har også fått beskje om det fra en veninne ( som har gått ned nesten 20 kg siden januar, flink som hun er) men jeg vet at jeg må bli lettere for å klare å følge barnet mitt, og for å ikke ende opp som min far som må bytte ut hofter og knær som er utslitte..

Jeg går tur hver dag, på en time, to-tre ganger i uka på flere timer. Jeg trener hunden min ( på 45 kg...) en gang i uka agility( hinderløp) men er litt for glad i søtt.

Jeg liker ikke bilder av meg selv, for jeg ser så stor ut....

 

Og til deg Feliz30: Du er verdt hver kg du har! Du er ikke et dårligere menneske selvom du har noen kg ekstra! Og som min lege sa under svangerskapet mitt: Det er bedre å være stor og i god form enn å være i dårlig form( liten som stor)! Så hver glad i deg selv for den du er, ikke for hvor mye du veier =) ( hallelujah...=P )

Ta gjerne kontakt med meg hvis du vil =)

[Videlivi]

Og så leste jeg resten av innleggene =) Og gratulerer så mye med nedgangen i vekt! Jeg tenkte å begynne når jeg sluttetr å amme, for vekta har stått på stedet hvil siden fødselen for et halvt år siden =)

Lykke til med fortsettelsen!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor det er slik.

Men jeg veide ca 25 kg for mye, nå veier jeg ca 5 kg for mye.

Jeg føler meg akkurat like tykk nå, som jeg gjorde da.

Jeg kjøpte str 44 i bukse, OG det var trangt!!

Jeg sa til en venninne, at jeg kunne ikke fatte å forstå at jeg brukte 44, for jeg følte meg da virkelig ikke så fet.

 

Men nå, når jeg snart er tilbake i matchvekt, ser jeg ennå ikke forskjellen i speilet.

 

Jeg fikk alltid sjokk, når jeg så bilder, for der ser man det tydelig.